oss 100 kroner!
Foreningen lov og helse har tatt for seg hvordan FHI og Preben Aavitsland har solgt oss narrativene (begrepet forklares nedenfor) om koronaepidemien. Artikkelen er lang og grundig, slik den må være for å avdekke en så langvarig og sammensatt kampanje for å få befolkninga til å tro på en bestemt fortelling. Vi velger likevel å publisere den i sin helhet nettopp fordi den er så grundig. Nettavisen og Aavitsland prøver å skape en fortelling (en myte), hvor de eksisterende tallene, som også bli vedlagt i artikkelen, ikke bare ikke underbygger myten/fortellingen, men faktisk peker i motsatt retning.
Red.
Av Terje, Foreningen lov og helse, 27. juni 2023.
Vi skal her kikke nøye på enda et av de mange narrativene vi har blitt servert ifm. pandemien. Grunnen er at det er svært viktig å forstå hvordan pressen og “ekspertene” faktisk “spinner” narrativene, slik at du kan lære deg å kjenne det igjen til senere. For vi lever nå i en tid (de siste 5-10 årene) hvor de kommer mot oss uten stans, og de blir lengre og lengre fra virkeligheten.
Jeg bør starte med å forklare hva jeg mener med narrativ. Jeg definerer et narrativ som det samme som en fortelling, men med den presiseringen at det i praksis som oftest er en fortelling hvor viktige opplysninger er utelatt. De opplysningene som er med i narrativet kan også være direkte feilaktige, men ganske ofte er de opplysningene som fremlegges i narrativet enten korrekt eller delvis korrekt (ofte noe overdrevet riktignok). Det viktigste “trikset” ligger i å utelate viktige opplysninger. Resultatet av narrativer er at det som fortelles får leseren (seeren i tilfellet med TV) til å oppfatte situasjonen på en bestemt måte. Paradokset er at samtidig med at enkeltelementene i fortellingen kan være temmelig korrekte/sannferdige kan budskapet eller tanken leseren sitter igjen med etter å ha lest/sett/hørt fortellingen være nesten helt uten rot i virkeligheten. Dette fenomenet, eller metoden om du vil, er nesten til stede i enhver artikkel norsk presse har hatt gjennom hele pandemien, spesielt de to første årene.
Den gjengse norske borgeren tror den får virkeligheten når den leser en avisartikkel, eller ser på nyhetene på NRK eller TV2. Det leseren derimot faktisk får er fortellingen om (en liten bit av) virkeligheten. Og er “fortelleren” fantasifull, eller har som oppdrag å fremme en bestemt agenda, vil fortellingen og virkeligheten ofte ha lite med hverandre å gjøre. Et annet ord for dette er som mange vet propaganda eller psykologisk krigføring.
Nettavisen har som de andre norske hovedstrømsmediene mange heftige eksempler på dette gjennom pandemien, og ikke rent sjelden har Preben Aavitsland fra FHI figurert i disse. Vi skrev om et slikt eksempel i artikkelen vår om Aavitslands feilaktige og litt merkelige påstander om vaksinert blod, som Nettavisen ukritisk videreformidlet. Grunnen til at dette nærmest kan defineres som desinformasjon (spredning av feilaktig informasjon med viten og vilje) er at det nå er helt oppe i dagen at disse påstandene om Covid-vaksinen og blodet/stikkstedet er feil, og det har vært klart lenge, og dette er rett og slett Aavitsland nødt til å vite.
Herfra skal vi se på et annet og interessant eksempel fra Nettavisen og Aavitsland:
Vi kan starte med å si at man kunne like gjerne ha laget overskriften:
“Alle de verste ukene i pandemien når det gjelder sykdom, død og smitte generelt, og sykdom, død og smitte når det gjelder Covid-19 har kommet etter at vaksinen ble rullet ut”
Eller:
“Alle de verste ukene i pandemien fant sted kort tid etter at dose 3 ble rullet ut i befolkningen”.
Mer om dose 3 litt lenger ned i artikkelen. Slike grovkornede “fortellinger” som er i overskriften til Nettavisen, eller de ovennevnte fiktive eksemplene jeg selv nettopp laget, kan både være totalt misvisende eller ha noe for seg. For å vite det kreves det naturligvis litt mer grundighet samt analyser som samtidig ser både på detaljnivå og i de større linjene, i tillegg til at man tar med så mange faktorer som mulig og fjerner så mange bias (skjevheter, partiskheter, red.) som mulig.
Narrativet som skal selges
Hvis vi kikker på den aktuelle artikkelen til Nettavisen, og ser på hva som forfektes i den kan vi starte med dette utdraget:
For mange føles det allerede lenge siden vi hadde en pandemi som totalt styrte livene våre, selv om det bare er to måneder siden 12. februar da samtlige tiltak ble fjernet.
På dette tidspunktet visste man at det i ukene fremover ville bli ekstremt mange smittede i Norge. At man likevel fjerne tiltakene var en kombinasjon av at omikron ga mildere sykdom, og at det ville vært praktisk umulig å stoppe smittespredningen siden den nye varianten var eksepsjonelt smittsom. Vurderingen var at det var bedre at man ble smittet kort tid etter 3. vaksinedose.
Narrativet som fortelles og her skal selges er tydelig, selv om det fortelles delvis mellom linjene (en kjent propaganda-teknikkfor øvrig) – åpningen av samfunnet førte til “eksplosjon” i pandemien. Man kan dele informasjonen i artikkelen inn i to typer – det ene er informasjon som enkelt og greit stadfestes som en vedtatt sannhet, og det andre er det som drøftes og diskuteres. Det som fortelles som et faktum og uomtvistelig sannhet, uten ytterligere debatt i artikkelen er at pandemien eksploderte etter gjenåpning, mens det som “drøftes og diskuteres” er omstendighetene som gjorde at dette var en kostnad og utvikling vi rett og slett måtte leve med, og som vi ville kunne håndtere (vi hadde jo blant annet 3. dose å feste vår lit til). Det skal også selges inn at det var dramatikk i den situasjonen vi kom i etter februar 2022, gjenåpning skapte altså egentlig rett og slett dramatikk:
Men samtidig som folk flest har kommet tilbake til normalen, har Norge vært gjennom den uten sidestykke mest dramatiske perioden i pandemien: Tall fra FHI viser at alle de dødeligste ukene gjennom hele pandemien har vært etter at samfunnet åpnet:
Hvordan Nettavisen “dokumenterer” sitt narrativ
Covid19-dødsfall:
Når Nettavisen legger ved grafer; jeg antar for å underbygge sin fortelling, blir det hele litt pussig:
For det vi ser her er jo at grafen ikke viser det som fortellingen vil ha oss til å tenke. Før tiltakene ble fjernet var nemlig trenden i grafen sterkt stigende. Og når tiltakene ble fjernet fortsatte denne trenden, men det er umulig å identifisere noe signifikant endring i grafens/trendens “karaktertrekk”. Pilen i grafen til journalist Magnus Blaker peker mot 12. februar 2022.
Hvis hypotesen (narrativet) er at ved full åpning eksploderte smittetallene, og at en sterkt økning i smittetallene videre ville føre til økt antall Covid19-døde, vil det dog være en liten forsinkelse i utslaget på dødsstatestikken. Dvs. at ved åpning 12. februar vil ikke økt smitte inntre i samme øyeblikk, men ila. de påfølgende uker. Og ved økt smitte vil heller ikke økt død inntreffe øyeblikkelig, men også den med en forsinkelse. Dvs at ved full åpning den 12. februar (lørdag i uke 6) vil dødsstatistikken “trenge” et par uker på seg for å “komme i gang”, dvs. at det er naturlig å se for seg at den skulle begynt å øke først i uke 8 og 9, eller der omkring. Men i uke 8-9 hadde allerede dødsstatistikken for Covid-19 vært i bratt økning de foregående 3-4 ukene!
NB hele dette resonnementet baserer seg for øvrig på teorien om at de “store” og generelle smittevernstiltakene i samfunnet virket, dvs. at de har positiv innvirkning ved innføring, og tilsvarende negativ innvirkning ved avvikling. Men dette er en teori, eller vedtatt sannhet om du vil, men når man begynner å se om man kan se beviser for dette i for eks. tallene blir bildet av at dette kun er en vedtatt sannhet mer påtrengende.
Vi i Lov og Helse har for øvrig tidligere vist tydelig hvordan inntrykkene av at smittevernstiltakene har virket har blitt generert samt hvordan vi har fått fortellingene om de såkalte “smittebølgene”. I artikkelen Tilbakeblikk – en pandemi av pussigheter vises det ganske tydelig at de såkalte smittebølgene var nesten rene fortellinger, antakeligvis med veldig lite hold i virkeligheten. I tillegg viste vi i artikkelen Narrativene og smittebølgene – desember 2021 at det var lignende fenomener til stede i “Omikron-krisen” desember 2021.
Hva med innleggelsene?
Hvis vi ser videre på innleggelser ser vi at Nettavisen og Magnus Blaker prøver å skape et narrativ om at åpning av samfunnet førte til økning av innleggelser:
Også sykehusinnleggelsene har økt kraftig. 3321 sykehusinnleggelser er registrert fra 12. februar og frem til i dag.
Grafen Nettavisen og Magnus Blaker har lagt ved viser nesten enda tydeligere enn den forrige grafen deres at det ikke er noen sammenheng mellom fortellingen og tallene:
Kort fortalt ser vi en trend med bratt økning i sykehusinnleggelser, men den starter lenge før samfunnet åpner fullt opp. Kanskje kan man se en svak økning i stigningen i (den grønne) kurven etter at åpingen av samfunnet er faktum, men den økningen er i så fall så svak at den vanskelig kan sies å være signifikant.
Hva med smitten?
Som allerede nevnt, i artikkelen Narrativene og smittebølgene – desember 2021 snakket vi om de narrativene/fortellingene som kom i november-desember 2021, og som var helt tilsvarende uten særlig støtte i de tallene som forelå. Vi tar oss ikke tid til å være veldig grundig angående smittetallene her, men kan først kort påpeke at det er viktig å forstå at antall “smittede” (antall positive prøvesvar) i seg selv ikke sier mye om smitte-trenden. Det hele kommer nemlig an på hvem og hvor mange man tester (og hva slags test-strategi man har!), derfor er andelen positive prøvesvar (prosentdelen positive prøvesvar relativ til det totale antall testede) mer talende. Når det gjelder antall positive prøvesvar nøyer vi oss med å vise følgende:
Kort fortalt ser vi at fra og med uke 41 (starten av oktober 2021) ble antall tester økt kraftig. Dette er jo for øvrig som vist i de to tidligere artiklene våre jeg lenket til lenger opp basisen for at det befestet seg et inntrykk av “smittebølger”. Man tester mer, og sier så at smitten øker fordi det blir flere positive prøvesvar. Det som skjer i uke 50 (mer detaljert vist i artikkelen Narrativene og smittebølgene – desember 2021) er at det ble innført tiltak, og umiddelbart ble antall tester redusert. Vi ser også en reduksjon i testingen i Julen 2021 (“helligdagsfenomenet”). Deretter ble antall tester økt i januar 2022, helt frem til slutten av januar, hvor det kommer et dramatisk fall i antall tester. I grafene over er det også markert tre røde stiplede linjer; disse viser til endringer i test-strategiene. Den siste endringen, 26. januar 2022 er forklart slik hos FHI:
Fra 26.01.2022 vil personer som har fått oppfriskningsdose, eller som har fått 2 doser koronavaksine og gjennomgått covid-19 i løpet av de siste 3 månedene, som hovedregel ikke lenger bli tilbudt bekreftende PCR-test, eller antigen hurtigtest på teststasjon etter positiv selvtest. Dette vil påvirke antall meldte tilfeller til MSIS, og data over meldte tilfeller er derfor ikke direkte sammenlignbare over tid.
Dette er litt interessant. Siden vi nå ser svært tydelige tegn på at vaksinen ikke virker og ikke hindrer smitte, vil de fleste vaksinerte etter hvert bli smittet av Covid-19. Per 26. januar 2022 hadde nok allerede veldig mange vaksinerte testet positivt med PCR. Fra 26. januar 2022 ville de som hadde tatt to eller tre doser og som også hadde hatt Covid-19 (positiv prøvesvar med PCR) ikke lenger bli tilbudt PCR-test selv om de testet positivt på såkalt “hjemmetest”. Dette må enkelt forklart ha resultert i at et stort antall vaksinerte har blitt holdt utenfor smittetallene fra den datoen.
Vi har satt sammen tallene fra flere av variablene inn i samme graf:
Vi skal redegjøre litt for hva det er vi ser i disse grafene. Vi kan starte med antall tester.’
Antall -tester (blå graf):
Får å gjenta oss veldig kort fra artikkelen Narrativene – smittebølgen desember 2021, ser vi at før nedstengning i midten av desember 2021 ble antall tester økt. I det øyeblikk man stengte ned, ble antall tester øyeblikkelig redusert markant. Det første skaper fort inntrykk av at vi har “smittebølge” (antall positive prøvesvar i absolutte tall vil naturlig nok vil øke), og det siste gir fort inntrykk av at nedstengning og tiltak har virket (fordi antall positive prøvesvar i absolutte tall naturlig nok vil minke).
Når det gjelder det som er relevant for gjenåpningen den 12. februar 2022 ser vi at antallet tester økes fra ca 25.12.21 og frem til 15.01.22. Fra midten av januar 2022 går så antall tester relativt jevnt og markant nedover til grafens sluttdato litt ut i april.
Andelen positive (rød graf):
Andelen positive prøvesvar er det som er mest interessant. De absolutte smittetallene (som er det norske myndigheter og presse har brukt gjennom hele pandemien) sier nærmest ingenting. Vi ser at andelen positive prøvesvar steg jevnt fra ca 18.12.21-19.02.22. Som nevnt over – i perioden 25.12.21-15.01.22 steg også antall tester, dvs i denne perioden steg både antall tester og positiv-andelen, noe som indikerer reell smittespredning i samfunnet. Fra ca. 15.01.22 ble så antall tester redusert, noe som ved en videre og reell smittespredning burde gi en ytterligere økning i positiv-andelen. Men det skjedde ikke, nesten motsatt ser vi at den røde grafen “slakker av” i stedet.
Fra og med 19.02.22, en uke etter gjenåpning, går så positiv-andelen relativt jevnt nedover helt til grafens slutt-dato litt ut i april.
Så for å kommentere dette relatert til Nettavisen og Aavitsland: det er ingenting i disse tallene (som dreier seg om tester og smitte) som indikerer eksplosjon av smitte etter gjenåpning. Faktisk er det stikk motsatt, hvis man skal prøve å lese noe ut av tallene. Det ser ut som smitten var økende i nedstengningsperioden, og avtok nesten med en gang etter gjenåpning.
Nye innlagte med Covid-19 som hovedårsak (grønn graf):
Grafen stiger relativt jevnt og markant i perioden 15.01.22-26.02.22. Dvs. at ca 3 uker før gjenåpning av samfunnet blir flere og flere innlagt på sykehus med Covid-19 som hovedårsak. Den trenden er ganske stabil, og grafen fortsetter med omtrent samme trend 2 uker etter gjenåpning før det stuper ganske bratt nedover til grafens sluttdato litt ut i april.
Altså, det er ingenting i tallene som tyder på at gjenåpningen ga noe utslag når det gjelder innlagte. Iom. at det vil være 1-2 ukers forsinkelse hvis det skulle være årsakssammenheng mellom et tiltak (for eks gjenåpning eller nedstengning) og synlige resultater i statistikken, peker det faktisk i motsatt fall – gjenåpning sørget for reduksjon av antall innlagte.
Dødsfall av Covid-19 per uke (gul graf):
Grafen for dødsfall av Covid-19 begynner å stige ca. 22.01.22. Vi kan muligens dele trenden inn i to deler – den første er svak stigning av antall døde per uke i perioden 22.01-05.02.22, og en tanke brattere stigning i antall døde per uke i perioden ca. 05.02.22-05.03.22. Det kan nok diskuteres om det gir mening å dele trenden inn i to faser/perioder, iom. at stigningen/trenden er veldig lik og forskjellen ikke er signifikant.
I så fall er svaret tydelig: den svakt stigende trenden av døde av Covid-19 hadde startet lenge før gjenåpning, og fortsatte ufortrødent på samme måte i ukene etter gjenåpning.
Hva med dose 3?
Lenger opp har “dose 3” blitt nevnt av Aavitsland, hvor han ifølge Nettavisen sa:
“vurderingen var at det var bedre at man ble smittet kort tid etter 3. vaksinedose“.
Denne påstanden har vel det implisitte budskap at vaksinen ikke i særlig grad hindrer smitte, ellers gir jo ikke setningen mye mening. (selv om Aavitsland på den annen siden opprettholder den dag i dag at det er myte at vaksinen ikke hindrer smitte(!)). La oss kikke litt videre på dose 3. Her er en graf fra statistikkene på FHIs nettside som viser antall satte dose-3 i slutten av 2021:
Ca 500 000 personer fikk altså dose 3 i november 2021, og ca 950 000 personer fikk dose 3 i desember 2021. Videre har vi har vi graf for dose 3 i begynnelsen av 2022:
Her er det altså 1 100 000 som fikk dose 3 i januar. Oppsummert er det i månedene november, desember og januar ca 2 500 000 personer som fikk dose 3. Og etter dette, fra og med februar 2022 har det aldri før dødd så mange av Covid19.
Hvis man skulle mistenke en årsak og se på tidslinjer og korrelasjoner, ville jeg helt klart ha sterkere mistenksomhet til korrelasjonen mellom vaksinedose 3 og økende covid19-dødelighet, enn med tidslinjene som forsøkes koblet sammen til en korrelasjon i artikkelen til Nettavisen. Under alle omstendigheter får den trolig helt illusjonistiske teorien om at vaksinen “i hvert fall hindrer sykdom og død” en av sine mange små og store nådestøt her.
Apropos vedtatte sannheter, kan vi også se dette i artikkelen til Nettavisen:
At det døde færre gjennom pandemien enn normalt, henger sammen med at smitteverntiltakene også stoppet andre sykdommer som normalt kan medføre mange dødsfall.
Den vedtatte sannheten, eller fortellingen, om at de store smitteverntiltakene har virket, er jo med første øyekast ikke helt ulogisk. Men når man begynner å pirke i materien ser man at det er vrient å finne grunnlag for det i statistikken, som vi har vist i flere artikler. Et annet interessant element i dette er at i denne fortellingen/vedtatte sannheten sitert over er det innebygget en konsekvens og budskap: nemlig at implisitt i dette fortelles det også at det frie samfunnet er usunt og skadelig for folks helse, mens et lands folkehelse har godt av nedstengninger, munnbind, hyppig spriting av hendende og en rekke andre smittevernstiltak. Da blir nemlig en rekke sykdommer borte.
Informasjon som peker i alle retninger
En klar tendens man oppdager ved å analysere MSMs dekning av pandemien (og egentlig de fleste temaer) er at selv om narrativet som overordnet fremmes er ganske entydig, er informasjonen i selve artikkelen, den som skal underbygge det bestemte narrativet, av en slik art at den peker i “alle retninger”. Se bare på dette fra ovennevnte artikkel i Nettavisen:
La oss gå gjennom ovennevnte avsnitt, og her er det mye å si. For å starte med overskriften, som sier at vi “må venne oss til at det er normalt”, kan vi si at dette er en fornuftig ting og burde vært tilnærmingen for lenge siden. Men samtidig er denne formuleringen slik at den hinter til at det som vi må venne oss til er noe som ikke er lett å venne seg til, noe som egentlig ikke er helt normalt; vi skal i hvert fall prøve å venne oss til dette (litt unormale og farlige) selv om det blir hardt.
Deretter kommer det et spørsmål fra journalist Magnus Blaker: “når vi ser de høye dødstallene, burde vi gjort noe annerledes ved gjenåpningen?”. Dette spørsmålet befester implisitt fortellingens hovedbudskap ytterligere; nemlig at åpningen av samfunnet var årsaken til økt dødsfall.
Svaret til Aavitsland befester det ytterligere, og befester også samtidig fortellingen om at dette er ganske trygt. Eller det er noe farlig, men vaksinering gjør at det alt i alt er trygt. Han befester altså myten om at vaksinen virker. Han befester også myten om at nedstengninger virker, ved å hinte til at det i det hele tatt er mulig å “utsette vinterbølgen”. Alt dette befester igjen nok en myte, at man kan takke vaksinen for at man i dag har åpent samfunn.
Til slutt i ovennevnte avsnitt kommer det som egentlig er en sensasjon når det gjelder pandemien, nemlig hvilken alder de døde av Covid-19 har hatt i denne pandemien. Vi antar at tallene her er tall for covid19-døde. Her bruker Nettavisens Magnus Blaker medianalder, og det fortelles at den er 84 år for Covid19-døde, , og at den de siste ukene før artikkelen i Nettavisen kom ut var steget til 86. I tillegg er gjennomsnittsalder for døde av Covid-19 i Norge omtrent 83 år. Dette er sett opp mot at forventet leveralder for menn i Norge i utgangspunktet er ca. 81 år.
At aviser og journalister kan vite dette, og skrive dette, uten å stusse, eller at dette ikke fører til heftig debatt er utrolig. For å formulere det slik: den farlige pandemien med det farlige viruset som vi stengte ned og ødela menneskeliv og økonomi og psykisk helse for så mange mennesker, har en gjennomsnittsalder og median-alder på døde som er flere år høyere enn forventet levetid for landet generelt sett! Og dette har faktisk vært klart fra første stund, allerede fra våren 2020. Ergo er hele skandalen myndighetene i nesten hele vesten/verden har ansvaret for innkapslet i disse enkle tallene.
Men det står for øvrig ikke bare tøv i artikkelen. Til slutt sier Aavitsland ifølge Nettavisen dette:
Vi må venne oss til at det er normalt at det hver vinter dør noen eldre sykehjemsbeboere av luftveisinfeksjoner, enten det er korona, influensa, forkjølelse eller lungebetennelse, sier Aavitsland.
Dette er jo fornuftig sagt. Men da er vi tilbake på dette med at pressens dekninger går i alle retninger. For gjennom hele pandemien har “Olga på 95 år” fått sin egen avisartikkel når hun døde på sykehjem etter positiv koronatest, selv om hun hadde 14 andre alvorlige lidelser. Og alle “konspirasjonsteoretikerne” påpekte dette fra første stund, men ble beskyldt for å “ville drepe bestemor”. Nå er det sømløst gått over til at det er helt naturlig at bestemor dør av luftveisinfeksjoner igjen, uten å ta et oppgjør med at man har fremmet voldsomme kampanjer på det motsatte i nesten to år.
For å oppsummere:
Det er stort sett alltid interessant, og tidvis ganske vittig (eller tragikomisk), å gå medienes artikler nøye etter i sømmene.
Nettavisen og Aavitsland prøver å skape en fortelling (en myte), hvor de eksisterende tallene, som også bli vedlagt i artikkelen, ikke bare ikke underbygger myten/fortellingen, men faktisk peker i motsatt retning.
Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.
