Russlands nye konsept for utenriksrelasjoner

0

Russlands nye konsept for utenriksrelasjoner vil innlede en grunnleggende endring i balansen i politikken innenriks.

Av Gilbert Doctorow

Gilbert Doctorow.

Fredag 31. mars signerte Vladimir Putin loven for et nytt utenrikspolitisk konsept som vil lede russisk diplomati i årene som kommer. Den erstatter konseptet som ble kunngjort i 2016 og viser på 42 sider i logisk organisert form hva vi har vært vitne til i Russlands oppførsel på verdensscenen siden lanseringen av den spesielle militæroperasjonen i Ukraina og påfølgende nesten fullstendige brudd på forholdet til det USA-ledede kollektive Vesten.

Jeg fant få overraskelser i dokumentet, nettopp fordi det gjengir det jeg har lest i tale etter tale av Vladimir Putin, og det jeg leste i den lange felleserklæringen som ble utstedt ved avslutningen av Kinas president Xi Jinpings besøk i Moskva 20.-22. mars.

Vi ser her kjente klynger av ord som den ‘multipolare verden’ som Russland streber etter å sette ut i live i et samarbeid med Folkerepublikken Kina. Det dreier seg om opprettelsen av en ny orden etter den kalde krigen som er mer demokratisk, som tillegger nye økonomiske makter større vekt i internasjonale institusjoner og som er mer respektfull for de forskjellige kulturene og løsningene for styring av land rundt om i verden enn den ‘regelbaserte orden’ som Washington kjemper med nebb og klør for å bevare, ettersom det er et fint dekke for amerikansk globalt hegemoni. Den nye verdensordenen vil bygges på internasjonal lov som avtalt i FN og dets organer. Den nye sikkerhetsarkitekturen vil være altomfattende og ikke etterlate noen land ute i kulden.

Det nye konseptet slår fast den strategiske alliansen med Kina og strekker ut en vennskapshånd til det vi pleide å kalle den tredje verden. Den klargjør forholdet til det som nå er «uvennlige stater», hvilket betyr det USA-ledede kollektive Vesten. Døren står på gløtt for forbedring av forholdet til Vesten. Vi blir fortalt at de ikke er fiender, som sådan. Men det er nå nye ark og tiden med å banke på dørene til Vesten for anerkjennelse og behandling som likeverdige, som preget Putins utenrikspolitikk i mer enn tjue år inntil den spesielle militæroperasjonen er definitivt forbi.

Disse aspektene ved dokumentet om utenrikspolitisk konsept har allerede tiltrukket oppmerksomhet fra seriøse analytikere. Til og med det russiske mediet RT har laget en nyttig oversikt for de som ønsker en rask guide.

Når de først har fått fotfeste, vil vestlige eksperter uten tvil produsere en mengde kommentarer der de i dette dokumentet oppdager det som har vært tydelig for alle som har fulgt med på talene til den russiske presidenten og utenriksministeren i løpet av det siste året. Men altså, svært få vestlige analytikere leste eller lyttet til disse talene, som de uten videre avviste . Enhver, som meg selv, som våget å publisere sammendrag og kommentarer til disse talene, ble systematisk fordømt som en «putins stooge».

Når de nå blir konfrontert med et kortfattet og logisk konsistent samlende konsept, vil mainstream-ekspertene bli tvunget til å gjøre for det store bildet det de nettopp gjorde med hensyn til det lille bildet, russisk-kinesiske forhold, etter Xis besøk. Den siste uken har de skrevet om denne strategiske justeringen som om den med ett var nyhetsverdig, mens andre, inkludert meg selv, skrev for tre eller flere år siden at den russisk-kinesiske ententen var i ferd med å endre den globale maktbalansen.

Og våre økonomer og bankfolk vil konsentrere tankene sine om punktet i det utenrikspolitiske konseptet som mest angår dem direkte: de-dollarisering, som betyr kommersiell utveksling mellom stater som bruker sine egne nasjonale valutaer. Den ideen har eksistert lenge, men ble til nå sagt å være en umulig drøm for potensielle forstyrrelser av den regelbaserte orden på grunn av restriksjoner på kapitalflyt fra utstedende land og grunnet likviditet. Handel som ikke går gjennom dollaren ble sagt å være noe som kan skje i fremtidige tiår, ikke i morgen. Petrodollaren blir imidlertid feid bort mens vi snakker, og til og med dollarlojalister som Financial Times har nylig tatt det til etterretning.

For de som ønsker å gå til kildedokumentet og prøve å forstå det selv, er en uoffisiell oversettelse tilgjengelig på nettstedet til det russiske utenriksdepartementet. 

Det jeg foreslår å tilby her vil se på en helt annen dimensjon ved det utenrikspolitiske konseptet: hva det betyr for russisk innenrikspolitikk. Hvorfor er det viktig? Fordi det er nøkkelelementer i konseptet som indikerer at Russland gjenoppliver visse sovjetiske tradisjoner som tjente dem godt. Men tro ikke at det finnes antydning til å gjenreise Sovjetunionen.

Før jeg fortsetter, må jeg si noen ord om organiseringen av det nye konseptdokumentet. For det første, i motsetning til tidligere utgaver som så ut til å være bare positive og konstruktive, har dette konseptet en veldig stor defensiv eller reaktiv komponent. Mange av oppgavene den tildeler russisk diplomati er å motvirke fiendtlige handlinger fra landene som her er identifisert som «uvennlige.» Disse handlingene spenner fra sanksjoner mot russiske statlige og private økonomiske aktører til hybridkrig i alle dens manifestasjoner. Russisk diplomati er instruert til å handle for å beskytte russere som bor i utlandet og for å lette immigrasjonen til landet for bærere av russisk kultur som er utsatt for russofobisk forfølgelse der de bor i utlandet.

En stor del av teksten er en generell resitasjon av oppgaver innen russisk diplomati. Konseptdokumentet blir først interessant når det kommer til avsnittet om «Regionale spor i utenrikspolitikken.» Denne delen angir grovt sett en synkende rekkefølge av prioriteringer, fra de områdene som er nærmest Russlands nasjonale interesser til de områdene som er fiendtlige til Russlands nasjonale interesser.

Den nærmeste kretsen av aktuelle nasjoner er de umiddelbare naboene i Fellesskapet av uavhengige stater, dvs. de tidligere sovjetrepublikkene, ellers kalt «Det Nære Utland».

Deretter kommer Asia, med særlig omtale av Kina og India. Dette er forståelig gitt at disse to landene er de som reddet Russland fra kollaps av hydrokarboneksporten i løpet av det siste året. India alene økte sin russiske import med 22 ganger i forhold til tidligere import. Ivaretakelsen av disse strategiske partnerskapene er åpenbart på toppen av gjøremål for det russiske utenriksdepartementet.

Også i Stor-Asia nevnes spesielt den islamske verden, nærmere bestemt Iran, Syria, Saudi-Arabia, Tyrkia og Egypt. For alle som følger de daglige nyhetene det siste året, er det åpenbart at Iran, Saudi-Arabia og Tyrkia også har vært av største betydning for å holde den russiske økonomien i gang og motstå virkningene av amerikanskledede sanksjoner.

Vladimir Putin i møte med afrikanske ledere i Moskva 19. mars 2023.

Dernest kommer Afrika: «Russland står i solidaritet med de afrikanske statene i deres ønske om en mer rettferdig polysentrisk verden og eliminering av sosial og økonomisk ulikhet, som vokser på grunn av den sofistikerte nykolonialistiske politikken til noen utviklede stater mot Afrika.»

Etter Afrika finner vi Latin-Amerika og Karibia. Med hensyn til alle disse statene leser vi at russisk utenrikspolitikk tar sikte på å styrke vennskapet med dem og hjelpe dem å motstå amerikanske hegemoniske krav. Med unntak av Brasil kan ingen av statene i Latin-Amerika eller Afrika være store markeder eller partnere for å overvinne virkningene av vestlig økonomisk press på Russland. Å opprettholde stadig tettere relasjoner med dem er imidlertid avgjørende for et annet oppdrag for russisk utenrikspolitikk som ikke er nevnt i konseptet, nemlig å samle stemmer til støtte for Russland i FNs generalforsamling. Det vi har her er en viktig øvelse innen Soft Power og Public Relations. Det er viktig fordi konseptet setter stor avhengighet av FN som kilden til Folkeretten som kan og må normalisere internasjonale relasjoner og bevare freden.

Neste i prioritert rekkefølge kommer vi til de «uvennlige statene». Dette er Europa, som vi leser om: «De fleste europeiske stater fører en aggressiv politikk overfor Russland rettet mot å skape trusler mot sikkerheten og suvereniteten til den russiske føderasjonen, oppnå ensidige økonomiske fordeler, undergrave innenrikspolitisk stabilitet og erodere tradisjonelle russiske åndelige og moralske verdier , og skape hindringer for Russlands samarbeid med allierte og partnere.»

Til slutt kommer vi til skurken i stykket: «USA og andre anglosaksiske stater.» Her leser vi: «Russlands kurs mot USA har en kombinert karakter, og tar i betraktning rollen til denne staten som en av de innflytelsesrike suverene sentre for verdens utvikling og samtidig den viktigste inspiratoren, organisator og utøveren av den aggressive anti-russiske politikken til det kollektive Vesten, kilden til store risikoer for sikkerheten til den russiske føderasjonen, internasjonalt tempo, til en balansert, rettferdig og progressiv utvikling av menneskeheten.»

Utfra prinsipielle utsagn til det spesifikke vokabularet som brukes i det utenrikspolitiske konseptet, peker jeg på flere ord som jeg vil kalle «hundefløyter», fordi bak bruken av dem er det verdenssyn som innehas av spesifikke politiske aktører i russisk innenrikspolitikk.

Det første nøkkelordet her er «neokolonialt» Denne betegnelsen for det kollektive Vesten ville passet Leonid Bresjnev helt fint. Den antar en tilnærming til identifisering av de bevegelige kreftene i historien som enhver student av marxisme-leninisme ville følt seg bekvem med. Det er en hundefløyte til kommunistene.

Det andre hundefløytebegrepet som jeg ser her er «anglosaksiske stater.» Spør en franskmann om hvem som er ansvarlig for all verdens lidelser, og han vil sannsynligvis snakke om anglosakserne. Det samme gjelder for patriotiske russere, inkludert de i partier på hver side av Det Forente Russland. Dette er ikke et begrep man vil se Det Forente Russland slenge om seg med, fordi så mange av vennene deres anså London som sitt andre hjem.

I et essay som jeg publiserte 2. januar med tittelen Krig skaper nasjoner, påpekte jeg at Ukraina-krigen har konsolidert den russiske nasjonen i et patriotisk, samle-seg-rundt-flagget-fenomen som man kunne forvente gitt den eksistensielle trusselen landet står overfor når det står i strid ikke bare med Ukraina, men med hele NATO som støtter Ukraina med penger, våpen og militært personell.

Kanskje så mange som én million russere forlot landet etter igangsettingen av militæroperasjonen i Ukraina. Blant dem var selvfølgelig mange som ville unngå innkallelse til forsvaret. Men de inkluderte også kjendiser fra TV og musikkbransjen, samt journalister og fremtredende forretningsfolk. Fra Kremls ståsted, og også fra det store patriotiske flertallet av befolkningen, var deres avgang en gave fra himmelen, siden de ble sett på som en femtekolonne, som en kontingent som arbeider mot landets økonomiske og politiske suverenitet. Symptomatisk for rottene som forlot skipet var Anatoly Chubais avgang fra Russland. Han var leder for det skandaløse privatiseringsprogrammet under Boris Jeltsin og det onde geniet bak det falske presidentvalget i 1996. Ikke før var han borte, like før arrestordre ble servert, ble Chubais til slutt offentlig utskjelt for den tyven og sabotøren av landets prioriterte investeringer i teknologi som han hadde blitt.

På den andre siden av hovedboken har en god del medlemmer av Dumaen, regionale administratorer og enkle borgere meldt seg frivillig og gått til fronten i Donbas for å kjempe sammen med yrkessoldatene og mobiliserte reservister. Uten tvil, ved krigens avslutning vil disse veteranene stige raskt både i regjeringen og i det russiske næringslivet. President Putin har sagt det samme. Vi kan forutse at når de kommer til makten, vil de vise liten toleranse for hedonismen og personlige utskeielser som har blomstret blant den kreative intelligentsiaen i Russlands storbyer. Men det ville være en feil å trekke enkle konklusjoner om hvor de patriotiske kreftene som vil komme til å nyte politisk og økonomisk makt etter at krigen er over, står på det vanlige høyre-venstre-politiske spekteret, spesielt gitt spesifikasjonene i den russisk-sovjetiske historien, som jeg kommer til om et øyeblikk.

I mellomtiden har det nye utenrikspolitiske konseptet potensial til å transformere russisk politisk liv enda mer dramatisk ved å offisielt gjøre det som har vært implisitt: de nyliberale preferansene for samarbeid med europeisk og amerikansk kapitalisme som ligger til grunn for den lovgivende, budsjettmessige og militære reformpolitikken til det regjerende partiet, Forente Russland, blir nå erstattet av politisk og økonomisk tilpasning til det globale sør under de samme venstreorienterte slagordene om antikolonialisme som var Sovjetunionens visittkort. Jeg nevnte antikolonialisme ovenfor med referanse til Afrika, men slagordet har også resonans i Kina, India og i mange andre land i den tidligere tredje verden eller utviklingsland.

Det nærmeste konseptdokumentet kommer til å gi en antikolonial programmatisk uttalelse, finnes helt i begynnelsen, i punkt 7 under overskriften «Moderne verden: Hovedtrender og utviklingsutsikter.»

«Menneskeheten opplever en epoke med revolusjonerende endringer. En mer rettferdig, multipolar verden fortsetter å åpenbare seg. Ugjenkallelig tilbake mot fortiden er ikke-likevektsmodellen for verdensutvikling, som i århundrer sikret den økonomiske veksten til kolonimaktene gjennom appropriasjon av ressursene til avhengige territorier og stater i Asia, Afrika og den vestlige halvkule.«

La det være helt klart, ved å presentere seg selv som en styrke mot de nykoloniale maktene i Vesten, spiller Russland et kort som vi kan kalle sitt  ace in the hole – sitt ess i kortstokken. Sovjetunionens forhold til Latin-Amerika, Afrika og Sørøst-Asia var i flere tiår basert på dets finansiering og annen assistanse til nasjonale frigjøringsbevegelser. Det var ikke for ingenting at Sovjetunionen opprettet et Vennskap Mellom Folkene-universitet, og at det ble oppkalt til ære for Patrice Lumumba, den myrdede venstreorienterte første statsministeren i Den demokratiske republikken Kongo, som symboliserte kampen for uavhengighet for Afrikas folk. Etter oppløsningen av Sovjetunionen ble Lumumbas navn fjernet fra institusjonen. Og det er ingen tilfeldighet at for to uker siden fikk Vennskap Mellom Folkene-universitetet i Moskva igjen navnet Patrice Lumumba.

MI6 organiserte drapet på Kongos første demokratisk valgte president Patrice Lumumba i 1961.

Russlands kultivering av Det globale sør i dag ignorerer naturligvis ikke noen av de poengene til den antikommunistiske russiske politikeren Vladimir Zhirinovsky gjentatte ganger de siste årene: nemlig at russisk utenrikspolitikk må betale for seg selv, akkurat som amerikanerne har gjort, og ikke være et sluk for offentlige finanser, slik tilfellet var under Sovjetunionens dager. De lønnsomme kontraktene til det private militære selskapet «Wagner Group» i Afrika og Latin-Amerika for sikkerhetstjenester og også til støtte for gruvedrift viser at Russlands utstrekning til Det globale sør ikke er så  soft-headed som i sovjettiden.

Selv om Russland i løpet av de siste årene etablerte gode samarbeidsrelasjoner med mange land i Afrika og i Latin-Amerika som hadde vært nær Sovjetunionen, var det alltid en viss pinlighet i forholdet fordi den russiske føderasjonen hadde blitt en kapitalistisk stat som samarbeider tett med Europa og Amerika. Nå som disse tidligere «partnerne» til Russland alle har blitt «uvennlige nasjoner», og nå som Russland er en strategisk alliert av det kommunistiske Kina, kan vi forvente at nostalgi vil være mindre drivkraft og mer et «birds of a feather»- samlende forhold,  til Sovjetunionenes venner fra fortiden.

Russland har sitt neste presidentvalg og regionale regjeringsvalg i 2024. I 2026 vil den velge den neste statsdumaen. Hvordan kan prosessene som pågår i forbindelse med ny utenrikspolitisk orientering og ny ledelsestilnærming til økonomien påvirke stemmene?

Jeg vil påstå at alle disse endringene setter det regjerende partiet Forente Russland i bakevja gitt at prinsippene som styrer dets utenriks- og innenrikspolitikk nå er forlatt av Putin og hans regjering.

Hvis vi ser på partier representert i Dumaen, altså de som har mer enn en 5 % andel av velgerne, som tradisjonelt var motstandere av Russlands avhengige forhold til Vesten og ba om en mer muskuløs, patriotisk utenrikspolitikk, så har vi ett parti på høyresiden, de liberale demokratene (LDPR) og ett parti på venstresiden, Den russiske føderasjonens kommunistparti (CPRF). Det er de som kan tjene på de nye politiske linjene.

I det siste føderale valget fikk kommunistene rundt 20% og LDPR omlag 15%. Deres andel av setene i parlamentet var selvfølgelig vesentlig mindre på grunn av måten setene er fordelt på. Hvert av disse partiene hadde større eller mindre støtte i de forskjellige administrative enhetene i føderasjonen, med LDPR spesielt sterkt i for eksempel Sibir.

Som aksjemeglerne liker å si, er fortiden ingen sikker prediktor for fremtiden, og LDPR vil neppe forbli en stor styrke i 2024. Partiet ble grunnlagt og ledet i mer enn 25 år av den uforlignelige Vladimir Zhirinovsky. Fra begynnelsen var Zhirinovskys LDPR sterkt antikommunistisk. Over tid ble det et av de minoritetspartiene som Kreml ga oppgaven med å tappe stemmer bort fra kommunistene ved å stjele kommunistenes nasjonalistiske utenrikspolitikk og sosialkonservative innenrikspolitiske linjer.

Zhirinovsky var godt utdannet, en ekspert på Tyrkia. Han var en sprudlende selvpromotør gjennom bruk av skandaløs retorikk. Han var også en karismatisk leder. Hans alt for tidlige død ved Covid for et år siden etterlot et hull på toppen som tilsynelatende ingen kan fylle, minst av alt hans etterfølger Leonid Slutsky, som er en klønete taler.

Under krigstidsforhold har lederen for kommunistene Gennady Zyuganov allerede sagt at partiet hans ikke har til hensikt å stille med motkandidat til Vladimir Putin i 2024. Men vi kan være sikre på at de vil stille opp med kandidater til alle regionale dumaer og guvernørverv, og jeg forutsier at de vil gjøre det veldig bra, og ta stemmer fra Forente Russland og fra LDPR.

For de i USA, som kan være skremt over å se økende politisk makt i hendene på Russlands kommunister, la meg oppdatere dem. Zjuganov har vært i sentrum av russisk politikk i mer enn 30 år. Han har vært en stemme på vegne av det undertrykte flertallet da Russland kastet seg hodestups inn i en grusom fase med røverkapitalisme og fattigsliggjøring av massene i Jeltsin-årene. Han har motarbeidet oligarkenes styre. Han har alltid etterlyst større statlig kontroll over økonomien, for større statlige investeringer i ny produktiv kapasitet. Men han er en engasjert demokrat, en stemme for måtehold i spørsmål om landets konstitusjonelle struktur. Hans utenrikspolitiske synspunkter var aldri så skarpe, så haukete som Zhirinovskys.

Man kan beklage at Zjuganov hardnakket har nektet å endre navnet på partiet sitt. Realiteten er at kommunistpartiets politiske posisjoner, i vesteuropeisk sammenheng, ville tillate det å kalle seg Russlands sosialdemokratiske parti. Et slikt navneskifte vil garantert vinne en større andel unge mennesker til kandidater deres. Men det ville koste ham mange av de gamle og de svært gamle partilojalistene. Ikke desto mindre, selv med det eksisterende navnet, som mange russere forakter, burde partiet gjøre det bra siden det konsekvent har kjempet for Russlands plass i solen og konsekvent har kjempet for økonomisk og politisk uavhengighet fra Vesten. De vil gi Det Forente Russland-kandidatene «a run for their money«, en ordentlig utfordring, noe som er til det beste, siden det vil gi nytt liv til det russiske demokratiet.


Denne artikkelen ble først punlisert på bloggen til Gilbert Doctorow:

Russia’s New Foreign Relations Concept will usher in a fundamental change in the balance of its domestic politics

Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.

Forrige artikkelI dag runder vi 7000 abonnenter
Neste artikkelSveits trekker tilbake alle anbefalinger om covid-vaksinasjon
Gilbert Doctorow
Gilbert Doctorow er en uavhengig politisk analytiker med base i Brussel. Han valgte denne tredje karrieren som "offentlig intellektuell" etter å ha avsluttet en 25-årig karriere som konsernsjef og ekstern konsulent for multinasjonale selskaper som driver virksomhet i Russland og Øst-Europa, som kulminerte i stillingen som administrerende direktør i Russland i årene 1995-2000. Han har publisert sine memoarer fra sine 25 år med virksomhet i og rundt Sovjetunionen/Russland, 1975 - 2000. Memoirs of a Russianist, bind I: Fra grunnen ble utgitt 10. november 2020. Bind II: Russland i Roaring 1990s ble utgitt i februar 2021.