oss 100 kroner!
Dette er en debattartikkel av den vaksinerte australske forfatteren Peter Chris. Det er her tale om en tilpasning av originalartikkelen til Susan Durham fra Canada «What We Learned From Hating the Unvaccinated» (Hva vi lærte av å hate de uvaksinerte). (Den norske oversettelsen bygger hovedsakelig på Chris’ artikkel, o.a.)
Om Covid var en slagmark, ville den fortsatt ha vært varm av likene til de uvaksinerte. Heldigvis avtar presset, og begge sider i krigen vender tilbake til den nye normalen.
De uvaksinerte er de to siste årenes helter, for de har gjort det mulig for oss alle å ha en kontrollgruppe i det store eksperimentet og å påvise Covid-vaksinenes mangler. De uvaksinerte har fått mange arr og skader i kampen da de er de menneskene som vi prøvde å knekke mentalt, men ingen vil snakke om hva vi gjorde mot dem, og hva de har tvunget «vitenskapen» til å avsløre. Vi visste at den avtagende immuniteten til de fullvaksinerte gav dem samme risikoprofil som andre i samfunnet, som for eksempel de uvaksinerte – en stadig minkende minoritet. Likevel stemplet vi de uvaksinerte og utsatte dem for en spesiell forfølgelse. Vi sa nemlig at de «ikke hadde gjort det rette for fellesskapet» siden de ikke gav slipp på sin medisinske autonomi og overlot sin kropp til staten.
Mange av de såkalte helseekspertene og politikerne i Australia innrømmet at målet var å gjøre livet nesten ulevelig for de uvaksinerte, noe som ble ytterligere forsterket av den kollektive mobben, idet kampen også ble ført på arbeidsplasser, på familiesamlinger og i vennegjengen. I dag er den ubehagelige sannheten at ikke noe av dette var berettiget da vi raskt beveget oss fra rettferdighet til direkte grusomhet. Vi kan klandre våre ledere og helseeksperter for dette, men hvert individ i samfunnet må holdes ansvarlig for å ha gått i den vel forberedte fellen. Vi gjorde dette selv om vi meget vel visste at prinsipiell motstand er uvurderlig når det handler om hva som havner i kroppen vår, og vi lot oss lure til å tro at om vi ville få en ny ineffektiv nedstengning, ville det være de uvaksinertes feil og ikke skyldes den giftige politikken med de ineffektive vaksinene.
Vi likte å gjøre de uvaksinerte til syndebukker, for etter måneder med nedstengninger som var iscenesatt av maktsyke politikere, føltes det godt å ha noen å klandre og å brenne på bålet. Vi trodde at vi hadde logikken, kjærligheten og sannheten på vår side, så det var lett å ønske død over de uvaksinerte. De av oss som latterliggjorde og hetset de uvaksinerte, gjorde det fordi vi skammet oss over deres mot og prinsipper, og ikke trodde at de uvaksinerte ville komme uskadet fra det, så vi hamret bare løs på dem. Ledende politikere og hundrevis av andre personer i prominente roller må holdes ansvarlig for at de offentlig snakket nedsettende om de uvaksinerte og slik gav næring til den rasende mobben i de sosiale mediene.
Mobben, munnbindnaziene og vaksinasjonsdisiplene dummet seg ut da de «veddet mot» de uvaksinerte, for mandater har bare den makt som vi gir dem. Det var ikke etterlevelse som gjorde slutt på de store farmasøytiske selskapenes, World Economic Forums og Bill Gates’ og hans mange organisasjoners dominans. Det skjedde takket være de menneskene som vi prøvde å henge ut, å latterliggjøre, å håne og å rive ned.
Vi bør alle forsøke å føle en viss indre takknemlighet overfor de uvaksinerte, for vi bet på agnet og hatet dem. Det var nemlig deres mot og utholdenhet som kjøpte oss tid til å innse at vi hadde tatt feil.
Så om det noen gang igjen blir innført vaksinasjonskrav mot Covid eller andre sykdommer eller virus, vil forhåpentligvis flere av oss være våkne og se den framvoksende autoritarismen, som ikke bryr seg om vår velferd, men om mer makt og kontroll. Krigen mot de uvaksinerte er tapt, og det bør vi alle være veldig takknemlig for.
Oversatt av Rune G for Derimot.no.
