Hjem Internasjonalt

Gazas vinter: En krig uten ende og tilfluktssteder som ikke gir noen beskyttelse

0
"Ett eneste kraftig regnskyll var nok til å sende tusenvis av familier tilbake til utgangspunktet: oversvømte telt, madrasser som var blitt til gjennomvåte svamper, og barn som sto overfor enda en natt uten et trygt sted å sove".

Mens styrtflommer skyller gjennom flyktningleirene, avslører én enkelt storm den katastrofale virkeligheten for hundretusener av mennesker som er fanget i fillete telt og ødelagt infrastruktur.

Av dr. Jehad Malaka

8. november 2026

Vi i Gaza trengte verken en streng vinter eller en ekstraordinær storm for å få avslørt den dype tragedien og skjørheten som preger vår tilværelse. Ett eneste kraftig regnskyll var nok til å sende tusenvis av familier tilbake til utgangspunktet: oversvømte telt, madrasser som var blitt til gjennomvåte svamper, og barn som sto overfor enda en natt uten et trygt sted å sove.

Din støtte holder oss gående!

steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.

Støtt oss her

Det som skjedde da det første vinterregnet falt i november 2026, var ikke bare et forbigående værfenomen. Det avdekket en langt dypere krise, en krise som handler om langt mer enn et telts fysiske evne til å holde regnet ute. Det viste at en befolkning som kommer ut av en ødeleggende krig uten å ha fått dekket sine grunnleggende behov, nå går inn i enda en hard vinter, mens hundretusener av fordrevne mennesker står fullstendig uten trygge boliger.

Ifølge offisielle tall fra Gaza ble nesten 70 000 telt oversvømt i løpet av stormens første timer, mens sivilforsvarets mannskaper registrerte rundt 1500 nødanrop på bare ti timer. Disse tallene måler ikke bare materielle ødeleggelser. De synliggjør den stadig større avstanden mellom menneskers behov for å overleve og den stadig mindre kapasiteten til å hjelpe dem.

Men det avgjørende spørsmålet er ikke hvor mange telt som ble oversvømt. Det er hvorfor et telt av lerret fortsatt er det eneste alternativet for familier som mistet hjemmene sine for flere år siden.

Et telt skulle være en midlertidig nødløsning fram til de fordrevne familiene kunne vende hjem eller flytte inn i alternative boliger. I Gaza har imidlertid det «midlertidige» strukket seg ut i det uendelige, til år etter år i trange, kvelende rom uten privatliv, ventilasjon eller grunnleggende sanitærforhold. Teltene gir ingen beskyttelse mot sommerens brennende hete eller vinterens iskalde regn.

Krisen handler ikke lenger bare om mangel på telt. Den handler om selve tilfluktsstedets grunnleggende karakter og det totale fraværet av alternativer som kan gi mennesker muligheten til å gjenvinne selv et minimum av stabilitet.

Et telt som er konstruert for kortvarig nødbeskyttelse, kan aldri fungere som en permanent bolig. Det kan ikke erstatte et ødelagt hjem, gi et sunt miljø å oppdra barn i eller beskytte syke og eldre mot de ødeleggende virkningene av vedvarende kulde og fuktighet.

Her går krisen langt utover spørsmålet om nødhjelp. Å leve under slike forhold blir en daglig utmattelsesprosess som langsomt bryter ned menneskers utholdenhet og verdighet.

Det som gjorde den siste stormen spesielt brutal, var at regnet falt over en infrastruktur som allerede var fullstendig knust av krigen.

Systemene for overvannshåndtering, kloakkledningene, veiene og de kommunale anleggene har vært utsatt for omfattende ødeleggelser. Samtidig mangler de lokale myndighetene sårt drivstoff, anleggsmaskiner og reservedeler som trengs for å pumpe bort flomvann og rydde veiene.

Bare i Gaza by ligger titalls kilometer med overvannsledninger og hundrevis av kilometer med kloakkledninger fortsatt ødelagt, mens de viktigste oppsamlingsbassengene for regnvann og pumpestasjonene er satt ut av drift.

I denne forstand kjemper Gaza ikke bare mot en vinterstorm. Området står overfor den samlede tyngden av langvarige ødeleggelser som har lammet evnen til å motstå naturkreftene.

Katastrofen stopper ikke ved de oversvømte teltene. Utallige familier bor i bygninger som er så sterkt skadet at de har mistet vegger og tak. Dermed lever de med en konstant fare for at bygningene skal kollapse når vinden og regnet tiltar.

De fordrevne innbyggerne er derfor fanget mellom to livsfarlige alternativer: å bli værende i skrøpelige tilfluktssteder som ikke gir noen beskyttelse, eller å vende tilbake til sprukne, utrygge bygninger som står i fare for å rase sammen.

I enhver humanitær krise blir nødhjelp framstilt som det viktigste svaret. Men erfaringene fra Gaza viser at nødhjelp ikke bare handler om hvor store pengesummer som bevilges, eller hvor mange lastebiler som sendes inn. Det avgjørende er om forsyningene faktisk når fram til dem som trenger dem, og hvilke typer materiell som får slippe inn.

Telt, madrasser, tepper, vanntette presenninger og utstyr til reparasjon av tilfluktssteder er ikke luksusvarer som kan vente. De er livsnødvendige forsyninger som kan begrense omfanget av katastrofer vi vet vil komme.

De eksisterende lagrene er håpløst utilstrekkelige til å dekke de raskt voksende behovene.

Det kreves umiddelbare tiltak for å slippe inn vinterutstyr, anleggsmaskiner og kritiske reservedeler som er nødvendige for å opprettholde grunnleggende tjenester.

Fortsatte restriksjoner på byggematerialer og utstyr til tilfluktssteder, kombinert med manglende finansiering, vil overlate enorme mengder palestinere til enda en vinter i utslitte telt og ruiner som forfaller.

Denne virkeligheten pålegger det internasjonale samfunnet et klart politisk og juridisk ansvar. Et ansvar som ikke kan reduseres til tomme solidaritetserklæringer eller sesongbaserte innsamlingsaksjoner.

Å beskytte sivile og sikre deres overlevelse er ikke veldedighet. Det bør heller ikke være prisgitt reaktive, sesongbaserte tiltak som først settes i gang etter at katastrofen har rammet.

Å overlate en hel befolkning til faren for å drukne, samtidig som man struper tilførselen av materialer til tilfluktssteder og grunnleggende tjenester, betyr at krigens redsler ikke tar slutt når bombingen stanser. De fortsetter å hjemsøke menneskene i hver eneste detalj av deres daglige kamp for å overleve.

Regnet vil kanskje etter hvert stanse, og flomvannet kan trekke seg tilbake fra enkelte leirer. Men det betyr ikke at krisen er over.

Et telt som har mistet sin bæreevne og stabilitet, må erstattes. Gjennomvått sengetøy og klær må skiftes ut. Skadede bygninger må sikres umiddelbart mot sammenbrudd. Og avløpssystemene trenger omfattende rehabilitering.

Ingenting av dette kan løses ved å dele ut noen få tepper eller gi midlertidig hjelp i et par dager.

Det farligste er at når disse forholdene stadig gjentar seg, blir familiene fanget i en endeløs sirkel av tap: Først oversvømmes tilfluktsstedet deres. Deretter blir de få eiendelene de fortsatt har, ødelagt. Til slutt må de desperat lete etter enda en tørr flekk, i en tilværelse uten stabilitet og med stadig færre muligheter.

Gaza trenger ikke en stykkevis og delt håndtering av hver eneste vinterstorm. Det som trengs, er å ta tak i de grunnleggende årsakene som gjør hvert regnskyll til en fullskala humanitær katastrofe.

Det begynner med å åpne grenseovergangene for materialer til tilfluktssteder og gjenoppbygging, utstyre kommunale mannskaper og sivilforsvaret med nødvendige maskiner, gjenopprette den grunnleggende infrastrukturen og sikre trygge og verdige boligløsninger for de fordrevne.

Å redusere det som skjer i Gaza, til bilder som spres på sosiale medier av oversvømte telt og skjelvende barn på jakt etter en tørr jordflekk, tilslører selve kjernen i krisen, uansett hvor hjerteskjærende disse bildene er.

Problemet er ikke regnet. Problemet er en menneskeskapt virkelighet der mennesker er fratatt grunnleggende beskyttelse og etterlatt forsvarsløse mot naturkrefter som et normalt samfunn er rustet til å håndtere.

Det er ikke normalt at regn skal utgjøre en trussel mot menneskeliv, at et fungerende telt skal være en ekstraordinær luksus, eller at familier skal tilbringe nettene med desperat å forsøke å redde det som er igjen av barnas tørre klær.

Gaza ber ikke om ekstraordinære privilegier eller umulige mirakler.

Gaza ber bare om det som gjør menneskelig liv mulig: trygge boliger, rent drikkevann, fungerende sanitæranlegg, helsetjenester og de nødvendige materialene for å bygge opp igjen det krigen har ødelagt.

Når denne vinteren begynner, er spørsmålet verden står overfor, ikke hvordan Gaza skal overleve den neste stormen, men hvor mye lenger befolkningen skal tvinges til å tilpasse seg forhold som intet menneske noensinne burde måtte utholde.


Jehad Malaka er politisk analytiker og forsker | bosatt i Gaza. Fokuserer på Gaza, regional geopolitikk og Midtøstens fremtid. Utforsker hvordan konflikt omformer makt, identitet og den globale orden. Har en doktorgrad (ph.d.) i statsvitenskap og internasjonale relasjoner.

Han blogger her.

Forrige artikkelIkke alle er klar over dette – fordi propagandaen og sensuren i Norge er så ekstrem
skribent
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.