Storbritannias eliter er hysteriske over den truende ‘krigen’ med Russland

Likevel sier vanlige innbyggere i Storbritannia at de ikke ønsker å kjempe, og som sine landsmenn i USA, prøver de bare å ha råd til det grunnleggende i livet.

Responsible Statecraft, 3. november 2026.

Den britiske forsvarssjefen Wes Streeting sa nylig at Storbritannia har 1.000 dager på seg til å være «klar med våre allierte til å kjempe og vinne». Fienden er åpenbar: Russland. Haken: London har ikke penger til å kjempe, og vanlige folk er ikke interessert.

Denne siste påminnelsen om at krig med våre slaviske fiender er nært forestående, er vag og uspesifisert, og ærlig talt kjedelig. Som Wall Street Journal påpekte for nesten et år siden, «går det sjelden en uke uten at en europeisk regjerings-, militær- eller sikkerhetssjef holder en dyster tale som advarer offentligheten om at de er på vei mot en potensiell krig med Russland».

Streeting er rett og slett den siste som slutter seg til koret. Tidligere i oktober rådet han britene til å hamstre hermetikk og flaskevann i tilfelle en nødsituasjon, et forslag han siden har gjentatt.

Likevel vokser gapet mellom denne retorikken om krigsberedskap, og realiteten i de offentlige finansene i Storbritannia. Det er tydelig at regjeringen har lite økonomisk spillerom til raskt å øke forsvarsutgiftene til NATO-målet på 3,5% av BNP innen 2035. I sin årlige budsjettuttalelse i forrige uke, sa finansminister (og tidligere forsvarsminister) John Healy at målet på 3% vil bli nådd «i neste parlament», noe som kan være så sent som i 2034. Dagens planlagte utgifter antyder at det britiske forsvaret ikke vil gå over 2,7% dette tiåret.

Vi har ikke råd til å utvide hæren vår, som med 73.500 soldater allerede er på sitt laveste nivå siden 1823, ifølge data fra forsvarsdepartementet. Det er mer enn 700.000 russiske soldater bare i Ukraina. Da diskusjonene startet i mars 2025 om en «koalisjon av villige» fredsbevarende styrker for Ukraina, ble de britiske væpnede styrkene ansett som «for tynt spredd» til å bidra, uten å kutte ned på operasjonene andre steder. Et britisk parlamentsmedlem og medlem av den britiske parlamentariske forsvarskomiteen, fortalte meg at vi ville få problemer med å få 10.000 soldater ut på slagmarken.

Likevel ser det ut til at en målrettet kampanje er i gang for å myke opp britene til den varslede kampen. Forrige helg publiserte Spectator en artikkel som oppfordret til gjeninnføring av obligatorisk verneplikt for 18-åringer. «Det vi trenger er en motstandsdyktig, herdet og kapabel befolkning, klar for de tøffe tidene som kommer», skrev Ted Jeffery. «Ikke et land med 10 millioner yrkesaktive på trygd».

Ingen snakker om hvordan man skal betale for slike ordninger, bortsett fra, antar man, å kutte ned på de offentlige ytelsene. Her ligger skillelinjen mellom våpen og smør i britisk politisk diskusjon, som du også kan være vitne til i Tyskland og Frankrike. Staten bør kutte ned på offentlige tjenester som velferd og i stedet bruke penger på forsvar og krigsberedskap.

Protestene og opptøyene som har rystet Frankrike, er ikke drevet av bekymringer for krigsfare, men snarere av forfallet i skolesystemet. Denne helgen har det også vært opptøyer over hele Tyskland på grunn av levekostnadene. Den tidligere tyske utenriksministeren Annalena Baerbocks forslag om at hun ville støtte Ukraina «uansett hva velgerne mener», bidrar til å forklare hvorfor stadig flere tyskere vender seg til partier som Alternative für Deutschland (AfD).

Utenrikspolitikk starter og slutter hjemme. Vanlige folk bruker lite tid på å tenke på utenrikspolitikk og antar at regjeringene deres vil fokusere på innenrikspolitiske saker. Det gir folkevalgte betydelig mulighet til å gjøre et fremstøt på verdensscenen i møte med offentlig likegyldighet. Den gir imidlertid ikke frie tøyler til å sette utenlandske saker først.

I Storbritannia virker det ikke som om offentligheten er det minste interessert i å føre krig i utlandet. En fersk meningsmåling fra Ipsos viste at 48% av britene ikke ville gå med på å kjempe «under noen omstendigheter», mens bare 36% kanskje ville vært villige.

Faktisk var den mest interessante observasjonen at aldersgruppen som var mest villig, var de over 55 år. Denne gruppen kan få sjansen, da regjeringen i forrige uke kunngjorde at de hadde oppdatert sine retningslinjer og fastslo at reservister opptil 65 år kunne reaktiveres, «for å styrke Storbritannias beredskap ettersom globale trusler fortsetter å øke».

En undersøkelse fra British Foreign Policy Group fra 2026 indikerte også at 52% av britene ville være uvillige, og 58% ute av stand til å kjempe, med en tilsvarende holdning hos den eldre generasjonen.

Regjeringen har gjort en viss innsats for å overbevise sine innbyggere om å endre mening. I slutten av oktober advarte hærsjefen, Sir Roland Walker, om at «våre borgere må samtykke til ofre, for å prioritere forsvar og sikkerhet». Dette følger etter de mye omtalte uttalelsene på GB News, om at pro-russiske (les: pro-fred) personer, burde sperres inne og verneplikt innføres.

Det siste var ren tullprat. Det førstnevnte, en oppildning fra en tjenestegjørende militæroffiser til å sette verneplikt ut i livet. Dette ble motsagt av historikeren Peter Hitchens, som skrev at det ikke var opp til tjenestegjørende militæroffiserer «å fremme ofre fra velgerne». Det var heller ikke hans oppgave å be politikerne forklare dette for offentligheten». Jeg er helt enig.

Britiske ministre og kommentatorer forklarer aldri hvor vi kan møte russerne i kamp, etter at vi har blitt tatt av press-gjenger og satt i uniform. Alle som tror at russerne skal reise tvers over Europa og krysse kanalen for å møte oss her, må være fantaster. Det betyr at vi enten går inn i Ukraina, noe vi konsekvent har unngått siden 2014, eller vi sender troppene våre til et NATO-land som blir angrepet, til tross for mangel på bevis for at Russland har noen intensjon om å gjennomføre et slikt prosjekt.

En mer troverdig, billigere og mindre farlig tilnærming ville være å engasjere seg i diplomati for å få slutt på konflikten, i stedet for å la den vokse og forverres. Med en regjering som er for fattig til å øke hæren og med en befolkning som ikke vil kjempe, klamrer Storbritannia seg likevel til sin avvisning av dialog og diplomati. På det nylige G20-møtet for utenriksministrene i Atlanta brukte utenriksminister Ed Miliband, sammen med en glisende utenriksminister Radek Sikorski fra Polen, plenumsmøtet til å kritisere Russlands utenriksminister Sergey Lavrov og erklære «dere vinner ikke krigen».

Et planlagt gruppebilde av ministrene ble kansellert fordi britene og europeerne ikke ønsket å være med på bildet sammen med Lavrov. Dette er dessverre enda et bevis på at dagens statsmakt i Storbritannia og Europa ligner en gjeng tiåringer som krangler i skolegården.

---

Ian Proud var medlem av Hans Britiske Majestets diplomatiske tjeneste fra 1999 til 2023. Han tjenestegjorde som økonomisk rådgiver ved den britiske ambassaden i Moskva fra juli 2014 til februar 2019. Han har nylig utgitt sine memoarer, «A Misfit in Moscow: How British diplomacy in Russia failed, 2014-2019», og er Non-Resident Fellow ved Quincy Institute.

Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft:

Britain’s elites are in hysterics over looming ‘war’ with Russia

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Se også: