Hvem vil vinne krigen om multipolaritet?

Verden beveger seg ubønnhørlig mot en multipolar verdensorden, mens USA, gjennom sine egne feil, akselererer sin nedgang – i hvert fall er det den vanlige antagelsen. Thomas Fazi utfordrer dette: Mens Washington kan fortsette å utøve sin økonomiske og militære makt, viser BRICS seg ute av stand til å gjøre samlet motstand. Er en fredelig overgang til en multipolar verdensorden i det hele tatt mulig?

I september møttes BRICS-lederne i New Delhi og vedtok en erklæring på 140 avsnitt (for detaljer, se Nel Bonillas analyse, del 1 , del 2 og del 3 ) der de unnlot å fordømme bombingen av et av sine egne medlemsland, Iran. Det var et avslørende øyeblikk, et som motsier et syn som nå deles på tvers av det politiske spekteret: at verden ubønnhørlig beveger seg mot multipolaritet, og at USA, ved å snuble fra den ene feilen til den neste, ubevisst akselererer denne prosessen.

Ved å motarbeide både Russland og Kina samtidig har USA drevet disse to landene inn i hverandres armer. Ved å bevæpne dollaren og innføre tollsatser på både venner og fiender, har USA akselerert de-dollariseringen og styrket BRICS-landene. USAs mangel på respekt for folkeretten har ødelagt landets legitimitet. Angrepet på Iran blir vanligvis fremstilt som bare det siste på denne lange listen over feiltrinn: mange hevder at USA har lidd et strategisk nederlag ved å ikke ha klart å få til regimeskifte, samtidig som de påførte sine baser i Midtøsten massiv, potensielt irreversibel skade.

Til slutt er det bred enighet om at Ukraina – og dermed NATO – har tapt krigen, og dermed gitt amerikansk makt et nytt ødeleggende slag. Alt dette trekkes frem som bevis på at USA – i stor grad på grunn av Trump – har gått inn i en fase med ubønnhørlig nedgang som vil tvinge dem til å akseptere en svekket rolle og akseptere realiteten av multipolaritet. Denne utsikten vekker enten panikk eller håp, avhengig av hvem du spør.

Jeg har selv argumentert for dette mer enn én gang. Men i det siste – som en som tydeligvis tilhører leiren av multipolaritetsforkjempere – har jeg begynt å lure på om ønsketenkning har tatt over. Selv om jeg er enig i mange av punktene ovenfor, er jeg rett og slett ikke sikker på om de støtter konklusjonen om at USA, tynget av sine egne feil, faktisk er tvunget til å gi etter for en multipolar orden. Utviklingen det siste året peker i en annen retning – og ingen steder er dette tydeligere enn i den økende fastlåste situasjonen blant BRICS-landene selv.

Her er det nyttig å skille mellom relativ vekt og relativ makt. Når det gjelder vekt – spesielt økonomisk vekt – er multipolaritet allerede en realitet: USA har en mye mindre andel av den globale økonomien enn for et tiår siden, i stor grad takket være Kinas fremgang. Men samsvarer denne nedgangen i relativ vekt med en lignende nedgang i makt, enten økonomisk eller annet? Det avhenger av hvordan man definerer makt, som er langt vanskeligere å måle. I denne argumentasjonen definerer jeg makt som evnen til å underkaste andre sin egen vilje, noe som kan oppnås gjennom strukturelle eller åpenlyst tvangsmessige midler. En stat utøver makt over sine borgere på et strukturelt nivå: lydighet er ikke bare basert på trusselen om straff, men også på følelsen av at det å følge reglene er «normalt» og «riktig». Et kriminelt syndikat utøver makt primært gjennom åpenlys tvang. Siden 1945 har USA hatt enorm strukturell makt, forankret i sin kontroll over verdens finansielle, logistiske og militære infrastruktur, og legitimert – i hvert fall i Vesten – av den politiske fiksjonen om en «regelbasert orden».

Denne strukturelle makten har utvilsomt blitt mindre. Kina har ikke bare blitt en økonomisk, teknologisk og militær supermakt; det har også i stillhet bygget en alternativ finansiell, handelsmessig og statlig infrastruktur som lar land operere utenfor dollarsystemet – et prosjekt som har fått momentum som svar på Washingtons instrumentalisering av dette systemet.

Derfor har historiens mest omfattende sanksjonsregime ikke klart å lamme Russland, og dette er uten tvil BRICS’ største bragd: å tilby land – i hvert fall potensielt – en vei ut av den globale matrisen av amerikansk kontroll.

Men den andre Trump-administrasjonen har avslørt begrensningene i denne prosessen på tre måter. For det første, selv om den avtar, er USAs strukturelle makt fortsatt enorm – og på noen områder vokser den til og med. For det andre supplerer Washington den i økende grad med åpenlys tvang og rå makt. For det tredje har BRICS-gruppen vist seg strukturelt ute av stand til å reagere på begge deler.

Washington har nå muligens mer kontroll over sin egen blokk enn noen gang siden 1945: Europa er mer politisk, økonomisk og militært underordnet enn noensinne det atlantiske etablissementet, avskåret fra russiske energiforsyninger og avhengig av amerikanske, og integrert i en NATO-kommandostruktur som styrkes snarere enn løsnes av den nåværende våpenoppbyggingen. En lignende dynamikk kan observeres blant de andre medlemmene av det «globale NATO»: Australia, Japan og Sør-Korea. Disse landene har inntatt en stadig mer aggressiv holdning overfor Kina, og – i likhet med de europeiske landene og faktisk de fleste land verden over – har de i stor grad akseptert Trumps generelle tollsatser i 2025. Bare Kina har tatt noen betydelige gjengjeldelsestiltak.

Utover sin egen blokk gjenvinner Washington terreng i det de lenge har ansett som sin «bakgård»: Latin-Amerika. En rekke seire for pro-amerikanske regjeringer – Milei i Argentina, Kast i Chile, Paz i Bolivia, Asfura i Honduras, og i år den Trump-støttede Abelardo de la Espriella i Colombia – har gitt konkret form til Trumps utvidelse av Monroe-doktrinen, skissert i fjorårets nasjonale sikkerhetsstrategi. Det USA-ledede «Amerikas skjold», en NATO-inspirert, USA-ledet sikkerhetsallianse lansert i mars med 12 latinamerikanske regjeringer, har nå 19 medlemmer. Lulas knappe seier i Brasil 25. oktober tjener som en påminnelse om at denne gjenoppblomstringen har grenser, men en gjenoppblomstring er likevel en gjenoppblomstring.

Fremfor alt kan Washington fortsatt påføre alvorlig økonomisk skade ved å avskjære land fra dollarsystemet. Dette motsier ikke Russlands motstandskraft: Store, ressursrike økonomier støttet av Kina kan tåle USAs økonomiske press; mindre og mer sårbare økonomier – mesteparten av det globale sør – kan i stor grad ikke det. Årevis med sanksjoner hadde allerede ødelagt den iranske økonomien før årets krig, og bare Russland, Kina og en håndfull andre land motsatte seg dem. Mens de fleste land motsatte seg dem i prinsippet, etterkom de i praksis av frykt for sekundære sanksjoner. Da finansminister Scott Bessent advarte regjeringer om å slutte å samarbeide med iranske flyselskaper, «ellers vil dere bli ekskludert fra dollarsystemet», suspenderte alle land i regionen umiddelbart flyvninger med iranske flyselskaper. Iran er heller ikke et isolert tilfelle. En Washington Post- undersøkelse fra 2024 avslørte at USA nå innfører sanksjoner mot en tredjedel av alle land i verden i en eller annen form – en tilstand av «permanent økonomisk krigføring», som avisen uttrykte det.

Alt dette viser at til tross for all innsatsen BRICS-landene har ledet for å løsne USAs økonomiske kvelertak, har Washington fortsatt betydelig strukturell makt – politisk, finansiell, militær og ideologisk – som de kan bruke til å forme global politikk: til å disiplinere landene i den globale NATO-blokken, utvide sin innflytelse til strategisk viktige regioner og ensidig påføre rivaler økonomisk skade. Dette er neppe oppførselen til et dødssykt imperium på randen av kollaps.

Men det virkelige spørsmålet Trump stiller er dette: Hva skjer når USA ikke lenger begrenser seg til å bruke sin strukturelle makt som et våpen, og oppfører seg mindre som en stat og mer som et kriminelt syndikat? Mange av oss har lenge spådd at omfordelingen av global økonomisk vekt ikke ville føre «naturlig» til et multipolart system, men i stedet ville møte eskalerende vold som tar sikte på å begrense dette systemet.

Det er nettopp det vi er vitne til akkurat nå. Som C. Raja Mohan argumenterte i Foreign Affairs tidligere i år, har illusjonene om multipolaritet «gitt USA makt til å forkaste tidligere begrensninger og projisere sin makt enda mer aggressivt».

På under et år har Washington invadert Venezuela og kidnappet presidenten; de har gjentatte ganger bombet Iran, et BRICS-medlem, og blokkert oljeeksporten, hvorav en betydelig del gikk til Kina; de har innført en total blokade av Cuba; de har angrepet handelsskip på åpent hav; og de har fortsatt å både muliggjøre Israels krig på flere fronter og støtte Ukrainas eskalerende dronekampanje mot russisk infrastruktur.

Bemerkelsesverdig nok har Russland og Kina reagert med lite mer enn diplomatiske floskler mens de fortsetter å kurtisere Trump i jakten på fordelaktige avtaler. Beijing er ikke ute av stand til gjengjeldelse: Da landets egne kjerneinteresser sto på spill i handelskrigen i 2025, tvang landets eksportrestriksjoner på sjeldne jordarter Washington til en våpenhvile i løpet av få måneder. Det Kina imidlertid ikke har vist noen vilje til å gjøre, er å utvide denne beskyttelsen til sine partnere – Iran, Venezuela, Cuba. I mellomtiden, til tross for all praten om den påståtte «hybridkrigføringen» landet fører mot Europa, har Russland nektet å svare med samme mynt på de facto NATO-angrepene på sitt territorium.

BRICS-nasjonenes respons som gruppe var enda svakere, noe toppmøtet i New Delhi i september smertelig demonstrerte. I uttalelsen sin klarte de ikke å fordømme de amerikansk-israelske angrepene på Iran, et fullverdig medlem, langt mindre navngi gjerningsmennene; de ​​nøyde seg med en generell oppfordring til tilbakeholdenhet – et skritt tilbake selv sammenlignet med fjorårets Rio-erklæring, som fordømte angrepene sommeren 2025 (uten imidlertid å navngi den skyldige). I mellomtiden er krigen i Ukraina ingen steder å finne i teksten på 140 avsnitt. Ensidige sanksjoner fordømmes, men landet som innfører dem forblir anonymt.

Dette gjenspeiler delvis selve BRICS-landenes natur. Det er ikke en allianse, langt mindre en «blokk», og det finnes ingen sentraliserte eller overnasjonale strukturer som kan sammenlignes med EUs eller NATOs. BRICS ble eksplisitt tenkt som en konsensusbasert, suverenitetsbevarende plattform for mellomstatlig koordinering, der medlemmene beholder full autonomi og samarbeider bare der deres nasjonale interesser tilfeldigvis stemmer overens.

I lang tid var dette deres styrke. Det muliggjorde økonomisk samarbeid mellom land med svært forskjellige politiske og økonomiske systemer, ideologier og strategiske prioriteringer, forent av et felles ønske om å «demokratisere» det internasjonale systemet – startende med større representasjon av det globale sør i vestlig dominerte institusjoner som IMF, Verdensbanken og FN. Stilt overfor Vestens nektelse av å etterkomme disse kravene, tok BRICS-landene saken i egne hender og fikk gradvis mer autonomi innenfor den eksisterende orden: gjennom overgangen til bilateral handel i lokale valutaer og alternative betalingssystemer, som har blitt stadig mer utbredt blant medlemmene, samt gjennom nye utviklings- og styringsstrukturer som Den nye utviklingsbanken og Kinas «Belt and Road»-initiativ.

Disse prestasjonene bør ikke undervurderes. De representerte en ekstraordinær innsats fra ikke-vestlige land for å oppnå en viss grad av autonomi – spesielt gitt Vestens instrumentalisering av dollarsystemet – uten å bryte fullstendig med den eksisterende orden. Og de ble uten tvil muliggjort nettopp av BRICS-landenes løse, autonomibevarende natur. Denne løsheten tillot samarbeid mellom land som ville ha motstått mer bindende avtaler – ikke minst på grunn av langvarig rivalisering (tenk på Kina og India) – samtidig som BRICS-landene ble spart for den typen panikkreaksjon i vestlige hovedsteder som en strengere, blokklignende dannelse nesten helt sikkert ville ha fremkalt. Men den gradvise konstruksjonen av denne alternative orden var avhengig av én grunnleggende betingelse: En viss grad av innrømmelser fra Vesten.

Denne antagelsen gjelder ikke lenger. Det som startet de siste årene som en stadig mer aggressiv instrumentalisering av dollarsystemet – en utvikling som i utgangspunktet akselererte trenden mot de-dollarisering – har eskalert til en veritabel krig mot multipolaritet, inkludert den utilslørte bruken av vold mot sentrale aktører i den fremvoksende ikke-vestlige ordenen.

Dette har fundamentalt endret spillereglene. Én ting er å koordinere mellom land der uenighetene begrenser seg til ulike syn på dybden av deres integrering i Vesten eller tempoet i deres frikobling fra den eksisterende orden – spesielt hvis sistnevnte ikke innebærer gjengjeldelse. Det er imidlertid noe helt annet å koordinere mellom land, hvorav noen er i krig med Vesten mens andre er dens allierte – og i en kontekst der det kan være kostbart å forlate dollaren eller handle med sanksjonerte stater.

Dette har skapt dype splittelser innad i BRICS-landene, ettersom medlemmene deres befinner seg i vidt forskjellige strategiske situasjoner. Russland fører en stedfortrederkrig med NATO; Iran har blitt bombet i et forsøk på å tvinge frem regimeskifte. Kina, derimot, står ikke overfor noen umiddelbar militær trussel og forfølger en langsiktig strategi som tar sikte på å overvinne USA gjennom vedvarende innsats, samtidig som man unngår en frontal konfrontasjon. India og Brasil, i likhet med Kina selv, er dypt integrert i vestlige markeder og ivrige etter å unngå et brudd med Washington. De forente arabiske emirater (UAE) er imidlertid bokstavelig talt på den andre siden av Iran-krigen: Al Dhafra-flybasen fungerte som et sentralt knutepunkt for den amerikanske kampanjen, og Iran har skutt opp rundt 2500 missiler og droner inn på emiratisk territorium.

Det faktum at to BRICS-medlemmer effektivt har vært i krig med hverandre i flere måneder illustrerer bedre enn noe annet de splittelsene USA har klart å skape innen gruppen. Det er derfor ikke rart at BRICS har vist seg ute av stand til å organisere koordinert motstand mot motreaksjonen mot multipolaritet, eller engang å koordinere støtte og solidaritet for angrepne medlemmer. USA trenger heller ikke bomber for å utnytte disse forskjellene. India kaller balansegangen mellom ulike maktsentre for «strategisk autonomi», men for USA er dette et smutthull som de kan utnytte BRICS-konsensusmodellen gjennom til sine egne formål. Washington presset India til å slutte seg til USA og Israel i krigen mot Iran og til å redusere sine russiske oljekjøp drastisk tidligere i år. Som leder av det siste toppmøtet introduserte India en erklæring hvis utelatelser passet perfekt til Washingtons behov. Kanskje enda mer avslørende er det faktum at Shanghai Cooperation Organization (SCO), som eksplisitt fokuserer på sikkerhet, reagerte på krigen mot Iran, et av medlemmene, med lite mer enn et uttrykk for «dyp bekymring», der ingen aggressor ble navngitt.

Alt dette reiser alvorlige spørsmål om fremtiden til BRICS og lignende ikke-vestlige institusjoner – og om selve overgangen til en multipolar orden. Å si at ikke-vestlige land for øyeblikket er fullstendig uforberedt på å håndtere et vestlig ledet angrep er ikke en kritikk, men en observasjon. Som Mohans argument antyder, kan en verden der USA fortsatt er fritt til gjentatte ganger å begå militær og økonomisk aggresjon uten å bli kontrollert av en annen makt virkelig kalles multipolar?

Analytiker Nel Bonilla oppsummerer problemet treffende. Gitt det nåværende geopolitiske skiftet, argumenterer hun, har det transatlantiske lederskapet forvandlet Vesten til en «bunkerstat» som er utformet for å ødelegge grunnlaget for multipolaritet gjennom permanent verdipapirisering og bevisst fragmentering av den internasjonale orden. Motstanderne er derimot defensivt orienterte makter som bygger rørledninger og handelskorridorer i stedet for å skape en felles politisk – for ikke å snakke om en forsvarsarkitektur. Det er nettopp derfor imperiet kan eliminere dem én etter én.

Man kan innvende at denne tolkningen er for pessimistisk fra et pro-multipolart perspektiv: at Washingtons aggresjon har ødelagt landets «myke makt», som har kostet USA mer enn det har tjent, at det ikke har klart å knekke Iran og bare vil akselerere USAs tilbakegang, og dermed rettferdiggjøre Kinas tålmodighetsstrategi.

Kanskje. Men USA har allerede påført Russland enorme kostnader gjennom en langvarig stedfortrederkrig, har vært i stand til å påføre Kina alvorlig skade ved å true strategiske knutepunkter som Malakkastredet, og har vist sin evne til å hindre fremveksten av en multipolar orden alvorlig ved å skade Kinas partnere. For et land som har lagt så mye vekt på global sammenkobling, er dette ingen liten trussel.

Kina og dets allierte i multipolaritetsbevegelsen oppfordrer ofte verden til å avvise «blokkmentaliteten». Men enten ikke-vestlige land liker det eller ikke, er Vesten en blokk, og en bemerkelsesverdig lukket en av dem. Spørsmålet er derfor om overgangen til en multipolar orden kan oppnås uten en like mektig transnasjonal styrke med en felles politisk horisont, som er i stand til å holde imperiet i sjakk. Paradokset er åpenbart: En ikke-vestlig blokk modellert etter NATO – selv om det er politisk gjennomførbart – ville høyst sannsynlig utløse en ødeleggende global konfrontasjon. Det faktum at vi har unngått en slik konfrontasjon så langt, er nettopp fordi Russland og Kina så langt har avstått fra å gjengjelde med samme mynt.

For det burde vi være takknemlige. Men vi bør ikke ha noen illusjoner om utsiktene for en fredelig overgang til en multipolar orden. Angrepne land vil fortsette å gjøre motstand, slik Iran har vist. Foreløpig lever vi imidlertid fortsatt i en verden som militært sett i stor grad er unipolar – en verden der USA står fritt til å bruke makt og underkaste andre, eller i det minste de svakere leddene i det multipolare systemet, sin vilje, uten noen kollektiv makt til å stoppe det.

---