Hvor ble det av Sergej og Julia Skripal?

Russofobien og dens farlige konsekvenser – del 2 av 4.

“Vi kan og skal ikke sitte tilbake og vente på at myndighetene legger fram bevis for de enkelte russiske angrepene” – Mette Fredriksen, Danmarks statsminister 7. oktober 2026.

Tvil skal komme tiltalte til gode og det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt, heter det i et anerkjent rettsprinsipp. Bør ikke det også gjelde Russland?

Danmarks statsminister mener tvert i mot at det ikke er nødvendig med bevis for å anklage/dømme Russland for noe. Dessverre er dette en typisk mentalitet blant lederne i NATO/EU-landene. Mener de det samme om seg sjøl, at de kan anklages og dømmes uten bevis? Denne artikkelserien i fire deler bygger på artikler publisert av Steigan.no i 2023 og viser noen eksempler på hva russofobisk forhåndsdømming kan føre til på internasjonalt toppnivå i politikken og hvor farlig russofobi derfor er.

“Sergej Viktorovich Skripal ….. født 23. juni 1951) er en tidligere russisk militær etterretningsoffiser som fungerte som dobbeltagent for Storbritannias etterretningstjenester i løpet av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. I desember 2004 ble han arrestert av Russlands føderale sikkerhetstjeneste (FSB) og senere stilt for retten, dømt for høyforræderi og dømt til 13 års fengsel. Han bosatte seg i Storbritannia i 2010 etter spionutvekslingen under Illegals Programme. Han har både russisk og britisk statsborgerskap.

4. mars 2018 ble han og datteren Julia, en russisk statsborger som besøkte ham fra Moskva, forgiftet med en russiskutviklet Novitsjok-nervegift, og ble innlagt på Salisbury District Hospital i kritisk tilstand. Forgiftningen ble etterforsket av den britiske etterretningstjenesten som et drapsforsøk.

29. mars 2018 ble det rapportert at Julia var utenfor kritisk tilstand, og at hun var «bevisst og snakket». En uke senere, 6. april, ble det annonsert at Sergej Skripal ikke lenger var i kritisk tilstand. Han ble utskrevet fra sykehuset 18. mai 2018.” – Wikipedia.

Det ble antatt at Sergej var målet mens hans datter ble rammet som følge av at hun var på besøk. Mer om Pablo Miller etter hvert.

Det var nok ikke mange i Norge som hadde hørt om de to ‘skripalene’ før dette. Men like mye som de dominerte mediedekningen en måneds tid i 2018 har de glimret ved sitt fravær i mediene etterpå. Mediene i Norge/Vesten har mistet interessen for dem til tross for at det hadde vært svært interessant å vite hvordan det går med dem etter at de med nød og neppe slapp unna det NATO og EU-land hevder var et Russland-initiert giftangrep. For også i dette tilfellet var britiske og andre NATO-lands myndigheter raske med å slå fast at Russland sto bak:

«Boris Johnson (da Storbritanias utenriksminister) advarer Kreml etter hendelsen i Salisbury» – BBC 6. mars 2018, altså to dager etter hendelsen. «Storbritannias statsminister Theresa May legger skylden på Russland etter forgiftningen av den russiske eksspionen Sergej Skripal og hans datter Julia» – Dagsavisen 12. mars 2018.

Slik fikk Norges regjering såvel som norske journalister, redaktører og ‘eksperter’ klarsignal til å klandre Russland: «Norges utenriksminister Ine Eriksen Søreide sier hun støtter Storbritannia etter angrepet, som hun omtaler som sjokkerende» – NRK 15.mars. «Det er ingen grunn til å tvile på Storbritannia» – Erna Solberg til Dagbladet 27. mars 2018. Nei, det er ingen grunn til å tvile på britiske myndigheter, sjøl om de jugde Storbritannia og til dels Norge inn i krigen mot Irak i 2003, iflg norske myndigheter.

Man må ikke slutte å bruke hodet i samme øyeblikk en eller annen autoritet sier noe, og noen holdt hodet kaldt, deriblant den daværende Labour-lederen Jeremy Corbyn, som sa at det ikke var tilstrekkelig med bevis for å klandre Russland. «I Storbritannia forræderianklages Jeremy Corbyn for å ønske seg tydeligere bevis for Russlands skyld i nervegiftangrepet på Sergej Skripal» (Klassekampen 17. mars 2018 om hvordan Corbyn ble mobbet fordi han krevde bevis).

Ola Kaldager, pensjonert norsk etterretningsoffiser, sa at han ikke trodde Russland sto bak drapsforsøket. Han hadde mer tro på at «hevn fra noen Skripal angav kan ha vært en drivkraft bak drapsforsøket, mens NUPI-forsker Julie Wilhelmsen sa at hun syns det er «skremmende at britiske politikere bruker en tøff retorikk og signaliserer at det får konsekvenser før man har sett beviset», begge iflg NRK 8. mars 2018.

«Det er ikke konkrete bevis for at nervegiften som ble brukt i mordforsøket på eksspion Sergej Skripal og datteren Julia er laget i Russland.

Det opplyser ekspertene ved Porton Down som har undersøkt nervegiften. Det britiske militære senteret Porton Down sier de er i stand til å identifisere stoffet som novitsjok og at det er en type militær nervegift. Men de kan ikke slå fast at den er laget i Russland (…) Det er etterretningsinformasjon, som regjeringen rår over, som har ledet til den konklusjon at nervegiften er laget i Russland, ifølge Porton Down-sjefen» (NRK 3. april 2018).

Nøkterne og kontrære uttalelser som ovenfor blir fort gjemt og glemt når det står mye på spill og en syndebukk allerede har blitt utpekt (forhåndsdømming). For med May, Johnson og andre britiske politikeres skråsikre uttalelser ble det lagt kraftige føringer i retning av det skulle skaffes bevis for at Russland sto bak.

“Of A Type Developed By Liars”. Den tidligere britiske ambassadøren Craig Murray skrev 16. mars 2018 at det britiske forsvarsdepartementets forskningslaboratorium i Porton Down hadde følt seg presset av politikere til å si at giften som hevdes å ha blitt brukt, Novitsjok, kom fra Russland. “Det lengste man der ville strekke seg, etter hardt press, var å si at det var en gift ‘av en type utvikla av Russland’. Det britiske militære senteret i Porton Down sa at de er i stand til å identifisere stoffet som A-234 Novitsjok og at det er en type militær nervegift, men de kan ikke slå fast at den er laget i Russland”.

Dette fikk snart storpolitiske konsekvenser i og med at NATO-land og noen andre utviste til sammen over 100 russiske diplomater. Det skal ha vært historiens største utvisningskampanje av russiske diplomater. Norge utviste riktignok kun en.

Et stort flertall av verdens land trodde med andre ord ikke på britene i denne saken. Ingen land i Asia, Afrika eller Latin-Amerika stilte seg bak kampanjen.

Fredsforskeren Ola Tunander skrev i juli 2018 for Ny Tid at den britiske regjeringen hadde utstedt en såkalt D-notice, (sensur) relatert til denne saken:

«Etter at The Telegraph den 7. mars hadde skrevet om Skripals MI6-kontakt i Salisbury, Pablo Miller, og om kontakten til Christopher Steele og hans ‘Golden shower dossier’, som behandlet Donald Trumps sexliv i Moskva, skal britiske myndigheter ha utstilt en D-Notice, for å forhindre at Skripals forbindelse til denne saken kom frem i søkelyset. Dette har blitt hevdet av blant andre Alex Thomson fra Channel 4 samt britisk ambassadør Craig Murray og tidligere ansatt i det britiske forsvarsdepartementet, Clive Ponting (…) Men gjennom å forhindre publisering av denne forbindelsen, avslører man også hva som er følsomt med Skripal-saken. Det er som om DSMA-komiteen ville fortelle oss at forgiftningen handlet om Skripals bidrag til Steeles ‘Golden Shower Dossier’. Vi husker den kinesiske historien om mannen som hadde gravd ned gullet sitt i hagen og skrev på et skilt: ‘Mitt gull er ikke gravd ned her’».

La oss likevel gå ut fra en tese om at Russland hensikt var å drepe Skripal; hvorfor da bruke en gift som så lett assosierer nettopp til Russland? Konspiratoriske røster hevder at Russland allikevel brukte novichok for å vise at det var de som sto bak OG for å demonstrere at de kan slippe unna med det. Spørsmålet må da bli: på hvilken måte har Russland sluppet unna når man har sett hva det førte til?

Først ble det lagt til grunn at kun Russland er i stand til å produsere novichok, noe som raskt ble tilbakevist. Kvanta av giften skal dessuten også ha kommet på avveie i det kaotiske Russland på 90-tallet, samt i republikker som brøt ut av Sovjetunionen tidlig på 90-tallet.

Var det virkelig i Russlands interesse å skape et enda dårligere forhold til Vesten samt å drepe en spion som allerede hadde sonet sin straff? Og hvorfor klarer ‘aldri’ novichok, som skal være et av verdens aller mest giftige stoffer, å drepe noen? For begge Skripals overlevde, ifølge britiske myndigheter, i likhet med Aleksej Navalnyj, som blir omtalt i neste del av denne artikkelserien. Dette mens en kvinne, Dawn Sturgess, skal ha blitt drept av samme type gift ved et uhell fire måneder seinere. Målrettede forsøk på å drepe med denne giften lykkes altså ikke, mens det skal ha skjedd ved et uhell i dette tilfellet?

Videre: hvorfor inviterte ikke Storbritannia verdens viktigste medier til en pressekonferanse der ‘skripalene’, etter hvert som de kom til hektene, kunne ha bekreftet historien, eller i det minste bekrefte at de var i live? Det at britiske myndigheter ikke gjorde det, som ville ha fjernet all tvil, tyder ikke godt for deres troverdighet. Det nærmeste de har gjort i så måte var å offentliggjøre et kort og ganske kunstferdig video-opptak med Julia Skripal i idylliske omgivelser, der hun bekreftet at hun har hatt en smertefull rekonvalesens og på vegne av seg sjøl og sin far ber om respekt for deres privatliv. “Datter av den russiske eksspionen Sergej Skripal, Julia Skripal, snakker for første gang med pressen etter giftangrepet mot henne og hennes far i mars”, skrev VG 23. mai.

Godt og vel tre måneder seinere, 6. september 2018, trygler Viktoria Skripal (Sergejs niese) Sergej om å ringe sin 90 år gamle mor.

“‘Hun venter på telefonsamtalen hans. Hun trenger ingenting annet. Hun trenger én telefonsamtale fra sønnen sin’, sa Victoria, og la til at Skripal pleide å ringe moren sin annenhver uke.

Hun tryglet også Julia om å sende familien et bilde av sin 67 år gamle far.

Vis oss at han er i live’, sa Victoria. …..

Julia planla å returnere til Russland når faren hennes blir bedre, la Victoria til”.

Nær halvannen måned etter dette, 18. oktober 2018, rapporterer Express om en fortvilet mor: «La meg få se min sønn før jeg dør». De snakket med hverandre regelmessig pr telefon før forgiftningen.

Britiske myndigheter skal på dette tidspunktet to ganger ha avvist visum-søknad fra moren og Viktoria. Viktoria krevde bevis for at Sergej og Julia fortsatt var i live. Hun skal ha vært overbevist om at britiske myndigheter hadde noe å skjule.

I mai 2109 skal så Sergej ha lest inn en melding på niesen Victorias mobilsvar der han ber henne om å hilse til sin mor.

I juni 2020, skrev The Times at både Sergej og Julia Skripal levde under ny identitet i New Zealand.

New Zealand Herald lot seg imidlertid ikke overbevise og skrev at de hadde snakket med fem etterretningseksperter som alle stilte seg høyst tvilende til det, blant annet fordi skripalene med sin russisk-engelske aksent ville stikke seg ut på øyene. Og hvorfor fortalte britiske myndigheter om det i det hele tatt? De hadde i alle fall ikke behøvd å si hvilket land de to hadde fått asyl i. Jacinda Ardern, New Zealands statsminister, sa at folk ikke bør tro på alt de leser. I alle fall skal begge skripalene altså ha vært i Storbritannia igjen seinest i november/desember 2020, hvis de noen gang dro derfra.

Ved morens død i januar 2021, da hun var 92 år gammel, sies det igjen at hun ikke hadde fått se sin sønn etter hendelsen 4. mars 2018. I samme artikkel forteller Viktoria at hun hadde pratet med Julia ca en måned tidligere der Julia fortalte at hun hadde det bra, tross enkelte ettervirkninger, og at faren lever med permanent legehjelp i Storbritannia grunnet pusteproblemer.

Craig Murray, tidligere britisk ambassadør, som blant annet engasjerte seg sterkt for Julian Assange, har gravd langt dypere enn meg i hva som hendte i Salisbury 4. mars 2018, samt hva som skjedde før og etterpå. Han publiserte i 2021 en lang oppsummering av saken der han han pekte på en rekke uoverenstemmelser mellom britiske myndigheters uttalelser om saken, samt at han heller ikke tror på Russlands forklaring. Men det betyr ikke at Russland prøvde å drepe Skripal, sier han der. Her oversatt til svensk av Arne Nilsson.^.

Jeg har ikke lyktes med å finne livstegn fra/om Sergej og Julia Skripal etter det som er beskrevet her. Lever de fortsatt? Eller dør de langsomt i et britisk fengsel?

Jeg spurte AI-tjenesten Grok: Lever Sergej og Julia Skripal fortsatt og hvor, i så fall?

Grok svarte:

“Ja, både Sergej og Julia Skripal lever fortsatt (per tilgjengelig informasjon per oktober 2026). Det finnes ingen bekreftede rapporter om at noen av dem er døde. …..

Oppholdsstedet er hemmelig. Britiske myndigheter har ikke oppgitt noe om hvor de bor eller deres nåværende helsetilstand. De returnerte aldri til huset i Salisbury (som ble dekontaminert og lagt ut for salg i 2026). En rapport i The Sunday Times i 2020 hevdet at de var flyttet til New Zealand under nye identiteter, men New Zealand-myndigheter stilte spørsmål ved dette, og det er ikke bekreftet. Spekulasjoner har også nevnt Australia eller andre land, men det finnes ingen offisiell eller bekreftet informasjon om nøyaktig sted.

De har vært ute av offentlighetens søkelys siden 2018 av sikkerhetshensyn, og det er usannsynlig at detaljer om hvor de bor blir offentliggjort”.

Viktoria Skripal skal ifølge Grok ha bodd i Jaroslav i Russland i flere tiår og har gitt intervjuer derfra også i nyere tid, blant annet til The Sun i desember 2025. I intervjuet sa hun at hun ikke har hatt kontakt med Julia siden rundt 2020, og at hun tror Sergej og Julia lever under nye identiteter på et hemmelig sted (hun er skeptisk til spekulasjoner om New Zealand). Hun har flere ganger forsøkt å få britisk visum for å besøke dem, men har blitt avslått.

Her er første del i denne serien.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Lars Birkelund.