Korthuset kollapser

Mens VG, utenriks- og forsvarsministeren klamrer seg til krigspropagandaen, forbereder Europa seg på nederlaget.

Det krever en helt spesiell form for politisk tonedøvhet å stille seg opp i Helsinki i oktober 2026, mens hele det europeiske kontinentet vakler under vekten av sin egen feilslåtte krigspolitikk, og be russerne om å «ikke tro på egen propaganda».

Men det er nettopp dette utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) og forsvarsminister Tore O. Sandvik (Ap) gjør i VGs oppslag 28.10. Makthaverne i Oslo resiterer de samme, utslitte talepunktene fra Washington, og klamrer seg til den banale floskelen om at «hvis Putin bare slutter å krige, så er det over». Samtidig messes det videre om at NATO bare er en «defensiv allianse», og at det er Russland som må innrette seg. 

For hvis man skrur av VGs endeløse strøm av NATO-vennlige gladsaker, og heller lytter til  professor Glenn Diesen  og den uavhengige, tidligere Pentagon-rådgiveren oberst Douglas Macgregor, males et brutalt og helt motsatt bilde av virkeligheten. Der Barth Eide later som om Vesten snakker fra en styrkeposisjon, slår Macgregor fast det åpenbare: Proxykrigen er tapt, Ukraina ligger i ruiner, og den vestlige alliansen er i ferd med å gå i fullstendig oppløsning.

Her er realitetene de norske ministrene desperat forsøker å skjule for sin egen befolkning:

Vesten kjøpte tid til krig, ukrainerne betaler med blod 

Barth Eide kaller NATO en forsvarsallianse uten ekspansive mål. Macgregor fnyser av denne løgnen. Han påpeker kaldt og presist at det var USA og Vesten som systematisk bygget opp, finansierte og utstyrte den ukrainske hæren. Vi må aldri glemme tidligere statsminister Angela Merkels kyniske innrømmelse i ettertid: Minsk-avtalene var aldri ment å skape fred. Den gangen lå en sivilisert løsning etter modell av Syd-Tyrol på bordet – med utstrakt regionalt selvstyre for den russisktalende befolkningen – men Vesten lot den bevisst gli forbi. Det hele var et gigantisk bedrag, utelukkende for å kjøpe tid til å ruste opp Ukraina for NATOs proxykrig.

Formålet var aldri å redde ukrainerne, men å bruke dem som kanonføde for å svekke Russland. Resultatet er knusende: Hundretusener av ukrainere er allerede drept eller lemlestet for livet, og kjøttkverna fortsetter å male ned nye ofre for hver dag som går. Regimet i Kiev er ifølge Macgregor fullstendig illegitimt, hatet av sitt eget folk, og holdes kun kunstig i live av leiesoldater fra vestlig etterretning. Og når regimet i Kiev nå likevel går ut og nekter å engang vurdere nøytralitet, er det den absolutte spikeren i kista for enhver diplomatisk løsning. Det er et politisk selvmord som garanterer at ødeleggelsen av deres eget land fullføres.

NATO og EU er «zombie-organisasjoner» 

Mens Tore O. Sandvik brisker seg på Nordisk Råds sesjon, advarer Macgregor om at institusjonene de lener seg på er døde, de vet det bare ikke selv ennå. NATO er i dag en «zombie-organisasjon» blottet for tenner og lederskap. Europa er avvæpnet. Som Macgregor brutalt spør: Hvor er Europas hærer? Svaret er at de ikke finnes. USA har blikket stivt festet på Midtøsten og egne, dype interne kriser. Europa er overlatt til seg selv, og Frankrike er på randen av konkurs, vel vitende om at et kriserammet Tyskland aldri kommer til å redde dem.

Panikken brer seg: Alliansen slår sprekker 

Når Jonas Gahr Støre og Finlands Alexander Stubb nå plutselig bryter den over fire år lange diplomatiske boikotten og ringer Vladimir Putin, fremstilles det i VG som om Putin er den som kommer med «krav». Diesen og Macgregor ser bak fasaden: Dette er ren panikk, og det utløser nå full splid i den vestlige leiren.

At Danmarks statsminister Mette Frederiksen går hardt ut og refser Støre og Stubb for å «kjøre solo», viser at konsensusen smuldrer opp. I stedet for å rose et forsøk på diplomati, raser haukene i Europa over at fasaden sprekker. Mens land som Norge og Finland i det stille begynner å innse at de må gjøre sine egne avtaler med Moskva før alt kollapser, svarer Storbritannia med å trumfe gjennom mer eskalering med sine Storm Shadow-missiler, og Frankrikes Emmanuel Macron truer med atomvåpen. Alliansen er i ferd med å rives i stykker fra innsiden. De vet at Washington gir blaffen i Europa, og at illusjonen om evig amerikansk beskyttelse har bristet. Nå er det hver nasjon for seg selv.

Økonomisk selvmord, Nord Stream og moderne «jobbetid» 

Våre politikere har ledet Europa inn i en økonomisk katastrofe. Macgregor peker på elefanten i rommet som norske medier nekter å røre: Sprengningen av Nord Stream. Dette var et gigantisk, strategisk attentat mot europeisk – og særlig tysk – industri. I norsk offentlighet snakkes det utelukkende om hvem som utførte det, men man unngår behendig å stille det viktigste spørsmålet: Cui bono? Hvem tjente på det? Sabotasjen tjente ikke bare amerikanske hegemoniske interesser, men passet også den norske statskassen perfekt.

Ikke siden «jobbetiden» under første verdenskrig har Norge skodd seg like bra på et blødende kontinent. Med russisk gass ute av bildet rykket Norge opp som Europas dominerende leverandør, og har kunnet sope inn ufattelige summer alt mens europeisk industri kneler. For å hvitvaske denne historiske krigsprofitten, ynder et enstemmig Storting og en ivrig «Slava Ukraini»-heiagjeng å sole seg i at Norge er det landet som gir mest penger per capita til proxykrigen i Ukraina. Paradokset er totalt når selv tidligere fredspartier som SV og MDG nå overgår hverandre i å kreve at enda mer penger skal kastes på bålet. Det de pakker inn som «solidaritet», er i realiteten finansieringen av den tragiske kjøttkverna Macgregor beskriver. Vår «hjelp» tjener utelukkende til å forlenge lidelsene og holde liv i en tapt krig til siste ukrainer. 

Når krigen en gang er over og de globalistiske elitene i Europa er byttet ut, spår Macgregor at rørledningene østover vil bli gjenåpnet fortere enn noen kan forestille seg, ettersom Europas økonomi er helt avhengig av et kommersielt samarbeid med Russland for å overleve.

Det er ikke Russland som har latt seg forblinde av sin egen propaganda, Espen Barth Eide. Det er det norske politiske etablissementet – villig hjulpet av ukritiske medier som VG – som har druknet i sine egne illusjoner. Og regningen for dette gigantiske selvbedraget er det vanlige europeere og et sønderskutt ukrainsk folk og rasert land som nå betaler.– 

Steven Crozier