oss 150 kroner!
Hva gir grunn til å tro at de som har mye makt ikke også ønsker makt over mediene og at de har slik makt?
«Vladimir Putin, denne vulgære lille tsaren, bossen i en gangsterstat» (fra kronikk i Aftenposten i 2016). «Den mystiske velkledde diktatoren», «den bedragerske diktatoren», «morder», «den verste krigsforbryteren i dette århundret», «skydd som pesten» og «paria».
De siste karakteristikkene stammer fra en dokumentar som NRK viste 7. januar 2017 om Syrias president Assad, der til og med NRKs oversettelse av dokumentaren var tendensiøs, som da begrepet «to maintain power» (å beholde eller opprettholde makten) ble oversatt med «å klamre seg til makten».
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herHva er dette om ikke propaganda? Jamfør særlig punkt 4 og 7 i «åtte klassiske propagandateknikker» i del 2 av denne artikkel-serien.
Mange mener naturligvis at Putin og Assad fortjener karakteristikkene og at karakteristikkene derfor ikke er propaganda. Men i hvor stor grad skyldes det at vi har blitt indoktrinert eller ‘hjernevasket’ til å tro at det er fortjent?
Poenget her er å vise to eksempler på sterk negativ subjektivitet i norske mediers omtale av visse land og ledere. Mange i Norge bruker omtrent like sterke ord om Jens Stoltenberg, men de slipper ikke til i ‘redaktørstyrte’ norske medier.
Propaganda og reklame/markedsføring har mye til felles og er kanskje de aller mest omfattende og inngripende massefenomenene. Forskjellen er naturligvis at reklame har et i utgangspunktet positivt budskap, som lokker oss til å kjøpe visse produkter, mens propaganda kan være både positiv og negativ, fremme hat mot noe og gode følelser for annet. Firmaene som står bak, kan være de samme og de bruker til dels de samme teknikkene (som bygger på vitenskap som psykologi og sosiologi) til å selge krig som når de skal selge såpe. Men reklame er langt lettere å identifisere, blant annet fordi den skal være merket som reklame, mens propaganda som regel er mer subtil enn eksemplene innledningsvis og innbakt i det vi ser på som journalistikk. Derfor er det vanskeligere å ha en bevissthet om hva som er propaganda, selv om den er nær sagt over alt hele tiden.
Hva gir grunn til å tro at de som har mye makt ikke også ønsker makt over mediene og faktisk har det? Hva gir grunn til å tro at de ikke også ønsker innflytelse på organisasjoner med stor eller nærmest absolutt autoritet, som Amnesty International og FN og til og med underholdningsindustrien?
Hvordan skal de som ønsker krig, opprustning, sanksjoner og annet få ‘solgt’ det uten ved hjelp av medier? Hvordan skal de få folk, og særlig politikerne, til å ønske krig uten å ha et PR-apparat som hjelper dem med å overbevise oss om at den og den befolkningen i det og det landet trenger ‘hjelp’ mot ‘diktatoren’, eller at kvinnene i et land må ‘frigjøres’ (med bomber)?
PR-byråer tar på seg alle oppgaver. Og de vet naturligvis hvilke knapper de skal trykke på. De hevdet til og med at røyking er sunt.
Et av byråene heter Hill & Knowlton. Det sto bak et av de aller mest kjente tilfellene av kynisk og utspekulert krigspropaganda da det i 1990 fikk en 15 år gammel jente til å vitne gråtende for USAs kongress om at irakiske soldater etter invasjonen av Kuwait hadde tatt for tidlig fødte barn ut av kuvøser på et sjukehus der og lagt dem på gulvet for å dø.
Det var blank løgn, svart propaganda. Men det ‘gjorde jobben’ via USAs TV-kanaler (og videre ut i verden), da det fikk en motvillig opinion og tvilende politikere til å ønske krig mot Irak. Hill & Knowlton har ellers også tatt oppdrag for Oslo kommune samt at de sto bak «Møteplass Oslo 2020» på Litteraturhuset.
Hva med propaganda når det gjelder krigen i/om Ukraina? For det første framstilles den som kun en krig mellom Russland og Ukraina og som om Russlands invasjon var uprovosert. Begge deler må trygt kunne sies å være feil, som jeg mener at jeg har dokumentert her.
Mye vil vi aldri få vite noe sikkert om. Men mange er likevel sikre på at de vet. Det jeg likevel tør si er at mediedekningen av denne krigen er like ensidig som dekningen av krigene mot Libya og Syria. Derfor blir Russland-vennlige ukrainere som jubler over at Russland har tatt over kontrollen i deler av Ukraina sensurert. Store deler av befolkningen i Donbass ønsket det i åtte år før Russland faktisk invaderte, men det ble fortiet da også.
Kun i svært få unntakstilfeller har norske medier vært på den russiske siden av frontlinjen. Og da får de kjeft fra sånne som Helsingforskommiteen. Etter at NRK brukte et innslag fra russisk TV julaften 2021 ble NRK derfor felt av PFU, meldte blant annet M24.
Noe slikt har aldri skjedd når NRK eller andre norsk medier har vist innslag fra ukrainske medier eller har rapport fra den ukrainske siden av fronten, der NRK er mer eller mindre hele tiden. Det har faktisk vist seg at NRK bruker Kyiv Independent som “overredaktør”.
“Det er den ukrainske avisas redaktør Toma Istominas «sjekkliste» som ligger til grunn for NRKs dekning av krigen, og …. denne sjekklista er spredd til alle kanalens redaksjoner. Lista sirkuleres sågar under tittelen «Tomas sjekkliste». I sjekklista står det blant annet at NRK må spørre seg hva ukrainske myndigheter sier om den aktuelle nyheten før de publiserer noe om den, og om nyheten er viktig nok til at NRK trenger å dekke saken” – lektor og medieviter Lars Audun Bråten 23. desember 2025.
Til tross for at det meste er usikkert kan vi slå fast at mengden av informasjon etter Russlands invasjon 24. februar 2022 overstiger alt vi tidligere har sett og hørt når det gjelder vestlige mediers dekning av kriger. Aldri tidligere har en statsleder tidligere fått så mye gratis reklame som Ukrainas president Volodomyr Zelensky. Det har ikke vært mange dager uten at Zelensky har vært på TV-skjermer over hele Vesten og uten at alle større medier i Norge har omtalt krigen, mer eller mindre på samme måte.
Skyldes det at Zelensky fortjener det eller at vi har blitt propagandisert til å tro at han fortjener det? Hvorfor fikk ikke Gaddafi og Assad samme type medfølende mediedekning? Fordi de er slemme, mens Zelensky er snill? Eller fordi vi har blitt propagandisert til å tro det?
Hva er virkningen av slik mediedekning? Den viser seg blant annet ved at det har blitt selvfølgelig å gjøre det motsatte av det som Norge hadde ‘forbud’ mot i 63 år, fra 1959 til 2022, nemlig å sende våpen til land i krig. «Åtte av ti nordmenn vil gi mer våpen til Ukraina», ifølge NTB i april 2022.
Hadde så mange som 8 av 10 nordmenn sagt det hvis norske medier hadde informert ordentlig fra begge sider av fronten samt fortalt om årsakene til krigen? 8 av 10 er ellers omtrent det samme antallet som omtrent på samme tidspunkt sa at de var fornøyde med medienes dekning av krigen.
«Fortellingen om ukrainernes heltemodige kamp mot russiske invasjonsstyrker mobiliserer i så stor grad at det har vært enkelt for politikere i land som Norge å slå en strek over etterkrigstidens prinsipp om ikke å sende våpen til land i krig» – Cecilie Hellestveit i Nettavisen 25. september 2022. På Stortinget er det som kjent 100 % oppslutning om å føre krig mot Russland ved å levere våpen og annet til Ukraina, helt sikkert også en del soldater eller ‘instruktører’. Til sammenligning kjenner jeg ikke til så mye som en nordmann som ønsker å sende våpen til palestinerne (konflikten mellom Israel og palestinerne dekkes på en langt mer nøytral og objektiv måte). Mantraet “våpen er veien til fred” gjelder tydeligvis bare når de brukes mot Russland.
Spissformulert påstand: Hvis NRK, TV 2, Aftenposten osv hadde vist nærbilder og videoer fra Norge/NATOs kriger i Libya og Syria, intervjuet libyere og syrere som kaster sine forbannelser over de norske/vestlige lederne som bombet dem, hadde Ola og Kari Nordmann hatet Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Barack Obama like mye som de hater Putin.
Jfr hva NRK-pensjonisten Tomm Kristiansen sa i avisen Vårt Land 6. april 2022:
«I Libya deltok Norge i 2011 med 588 bombeslipp. 72 sivile ble drept, ifølge Human Rights Watch. Hva som skjedde vet vi ikke, for fotografene var sendt ut av landet. Vi har ikke sett småjenta som ble matet av sin mor utenfor huset, og så var alt slutt. Vi ble aldri kjent med bonden som pløyde sin arme jord, guttungene på moped som ble blåst i lufta. Hadde vi sett de bildene, ville Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre måttet svare for uhyrligheter de nå anklager Russland for».
Kristiansen, som døde sju måneder etter dette, 72 år gammel, er dermed også et eksempel på at det nesten bare er pensjonister og andre som er økonomisk uavhengige som tør å si det som det er.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Lars Birkelund.
