Det muslimske brorskapets strategi

I 2024 utarbeidet høytstående embetsmenn i Frankrike rapporten «Frères musulmans et islamisme politique en France» (Det muslimske brorskapet og politisk islamisme i Frankrike).

Rapporten ble presentert for et Conseil de défense under Macron i mai 2025, og deretter offentliggjort i deklassifisert/redigert versjon (rundt 73–75 sider) av det franske Innenriksdepartementet. Le Figaro publiserte eksklusive utdrag 20. mai 2025, og departementet la ut PDF-en.

Brorskapets langsiktige strategi

Rapporten beskriver Det muslimske brorskapets (Frères musulmans) ideologi og organisering som tilpasset Vesten, med fokus på langsiktig «entrisme» (innfiltrering/påvirkning innenfra) snarere enn vold.

Den peker på «Musulmans de France» (tidligere UOIF) som den viktigste franske emanasjonen/strukturen knyttet til bevegelsen.

Tall: ca. 139 tilknyttede bedehus/moskeer + 68 nærstående (rundt 7% av ca. 2800 muslimske bedehus), ca. 280 assosiasjoner innen kult, utdanning, veldedighet, ungdom, sport osv., og et «noyau dur» (hard kjerne) anslått til 400–1000 personer.

Den beskriver bygging av lokale «økosystemer» som kan strukturere deler av livet (fra utdanning og sosiale tjenester til kult) og risiko for «islamisme municipal» (kommunal/lokal politisk islamisme) med påvirkning på lokale institusjoner, ressurser og normer.

Den nevner utenlandsk finansiering og innflytelse (bl.a. knyttet til Qatar og Tyrkia/Diyanet i bredere analyser av feltet).

Den advarer om risiko for nasjonal samhørighet gjennom separatisme, dobbeltkommunikasjon og langsiktig påvirkning, og anbefaler tiltak.

Se for eksempel Le Parisien.

Tyrkia og Qatar er brorskapets viktigste støttespillere

Etter at militærkuppet i Egypt i 2013 knuste brorskapet der har Qatar og Tyrkia blitt deres viktigste støttespillere.

Qatar har lenge vært en sentral finansiell og ideologisk støttespiller. Landet har huset ledende skikkelser som Yusuf al-Qaradawi (brorskapets åndelige leder i mange år). Gjennom organisasjoner som Qatar Charity har Doha finansiert moskeer, islamske sentre, skoler og assosiasjoner i Europa (inkludert Frankrike). Flere rapporter (bl.a. «Qatar Papers» og analyser fra King’s College London) dokumenterer at en stor del av midlene gikk til nettverk knyttet til brorskapet.

Under president Erdoğan har Tyrkia gitt politisk asyl, residens og i noen tilfeller statsborgerskap til mange eksilledere og aktivister fra brorskapet etter 2013. Tyrkia fungerer som base for media, organisasjoner og finansielle aktiviteter knyttet til bevegelsen. Det har også ideologiske og politiske overlappinger med AKP-partiet. Tyrkia og Qatar har hatt et nært strategisk partnerskap, der de ofte har støttet de samme aktørene i regionen (Egypt, Libya, Syria osv.).

Brorskapet taler med to tunger

Offentlig sier brorskapet og dens vestlige avleggere at de vil praktisere islam fritt, integrere seg positivt og representere muslimer. Internt og i strategiske dokumenter handler det om langsiktig sivilisatorisk endring – å gjøre islam til det dominerende referansepunktet og gradvis endre samfunnets regler i islamsk retning.

De fleste uavhengige analyser (inkludert den franske 2025-rapporten) beskriver strategien som gradualisme og entrisme (innfiltrering innenfra):

• Bygge «økosystemer» (moskeer, skoler, foreninger, ungdoms- og kvinneorganisasjoner, veldedighet) som dekker muslimers liv fra vugge til grav.
• Delta i demokratiske prosesser, søke offentlig finansiering og posisjoner for å påvirke normer over tid (særlig rundt sekularisme/laïcité, kjønnslikestilling og familieregler).
• Bruke dobbeltkommunikasjon: et moderat språk utad og et mer ideologisk språk innad.

Dokumentet «The Project» (offisielt tittel: Towards a Worldwide Strategy for Islamic Policy / Vers une stratégie mondiale pour la politique islamique, rapport S/5/100 datert 1. desember 1982) finnes online. Det uttrykker denne strategien i klartekst.

Dokumentet ble funnet av sveitsisk politi i 2001 under en razzia mot Youssef Nadas villa i Lugano. Den engelske oversettelsen stammer i hovedsak fra den franske versjonen publisert i Sylvain Bessons bok La conquête de l’Occident (2005), og ble først gjort tilgjengelig på engelsk av Scott Burgess. Autentisiteten diskuteres av noen, men dokumentet er blitt brukt og sitert av etterretningstjenester, journalister og forskere i flere tiår.