Restavfallet og EØS-avtalen

Problemer med restavfallet. Fosen Renovasjon skriver:

«Hei. Plukkanalysen av restavfallet i vårt område viser at en stor andel er plastemballasje, og dette tallet må ned! Renovatørene i Fosen Renovasjon IKS vil derfor i en periode ta stikkprøver for å se om det er plastemballasje i restavfallet. Finner vi plast, vil du i første omgang få en flyer med informasjon hvordan du kan sortere riktig. Takk for at du hjelper oss å ta vare på ressursene».

Siri Hermo kommenterer:

Hvorfor skjer dette akkurat nå?

Norge har gjennom EØS-avtalen forpliktet seg til ekstremt strenge materialgjenvinningsmål.

Innen 2025 skal 55 prosent av alt husholdningsavfall materialgjenvinnes (sorteres og bli til nye produkter). Dette målet øker gradvis til 60 prosent i 2030 og 65 prosent i 2035.

For å klare dette innførte Norge en ny avfallsforskrift som trådte i kraft 1. januar 2023.

Denne forskriften påbyr alle kommuner og renovasjonsselskaper i Norge å samle inn plastavfall og matavfall separat fra innbyggerne.

Norge ligger i dag langt unna målet på 55 prosent gjenvinning.

Altfor mye plast havner fortsatt i restavfallet og blir brent (energiutnyttet) i stedet for å bli resirkulert.

Når Fosen Renovasjon sender ut denne meldingen, er det fordi de blir målt på hvor mye avfall de klarer å gjenvinne.

Hvis de har for mye plast i restavfallet, når de ikke de lovpålagte målene som staten (via EØS-avtalen) har pålagt dem.

Stikkprøver og flyere er rett og slett kommunikasjonsverktøy for å tvinge eller motivere innbyggerne til å endre vaner, slik at renovasjonsselskapet unngår sanksjoner eller økte avgifter for restavfall som de må betale til staten.

Dette skyldes altså EØS-avtalen og EUs klima- og miljøpolitikk, som krever at vi går fra en «bruk og kast»-økonomi til en sirkulær økonomi der plasten må holdes unna restavfallet.

EUs regler for søppel styres i hovedsak av Rammedirektivet for avfall (Waste Framework Directive).

Dette regelverket har blitt vedtatt og oppdatert i flere omganger i EU, og tidslinjen for når det ble vedtatt og når det kom til Norge er tredelt.

Hovedprinsippet i direktivet er det såkalte avfallshierarkiet, som bestemmer hvordan alt avfall skal håndteres:

• Avfallsreduksjon:

Det beste er å hindre at avfall oppstår.

• Gjenbruk:

Ting skal brukes på nytt om igjen.

• Materialgjenvinning (Resirkulering):

Avfallet skal sorteres og bli til nye råvarer (f.eks. plastemballasje blir til nye plastprodukter).

• Energiutnyttelse:

Avfall som ikke kan sorteres, brennes for å gi fjernvarme og strøm.

• Deponering:

Det dårligste alternativet (legge søppel på fyllinga) skal fases ut.

Direktivet påbyr også produsentansvar (at de som lager et produkt må betale for at det samles inn og gjenvinnes), og setter strenge, tallfestede mål for hvor mange prosent av husholdningsavfallet som må resirkuleres.

De tre store rundene med EU-krav:

• Runde 1:

Det første moderne rammedirektivet (Grunnmuren):

Vedtatt i EU november 2008.

Dette direktivet samlet eldre og spredte regler om farlig avfall og spillolje til ett felles, moderne regelverk. Reglene ble tatt inn i EØS-avtalen og måtte være innført i norsk rett senest desember 2010.

Dette ble i hovedsak bakt inn i den norske Avfallsforskriften på Lovdata.

• Runde 2:

Sirkulær økonomi-pakken (De strenge kravene som gjelder nå):

Dette er runden som direkte utløste meldingen fra renovasjonsselskapet på Fosen.

Vedtatt i EU mai 2018.

EU vedtok her kraftige skjerpelser for å tvinge land bort fra å brenne søppel, og innførte de konkrete målene om at 55 % av alt avfall skal materialgjenvinnes innen 2025.

Norge tok dette formelt inn i EØS-avtalen i 2020.

For å oppfylle kravene, vedtok den norske regjeringen nye endringer i avfallsforskriften som trådte i kraft 1. januar 2023.

Det var da det ble lovpålagt for alle kommuner i Norge å kildesortere plast og matavfall separat.

• Runde 3:

Det reviderte avfallsdirektivet (Fremtidens krav):

Dette er den aller nyeste oppdateringen som strammer inn regelverket ytterligere, spesielt på tekstiler og mat.

Vedtatt i EU september 2025.

Dette påbyr blant annet separat innsamling og produsentansvar for tekstiler (klær og sko), samt bindende 2030-mål for å redusere matsvinn med opptil 30 %.

Regelverket er under behandling. Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet jobber nå med det norske lovarbeidet for å innføre disse tekstil- og matmålene i Norge i løpet av de nærmeste årene.

EUs avfallsregler har altså kommet til Norge i puljer over de siste 15–20 årene via EØS-avtalen, der kravene blir gradvis strengere for hver nye rettsakt eller pakke.

To parallelle spor i EØS-avtalen møtes i søppeldunken din:

For å forstå hvorfor dette rammer Fosen akkurat nå, må man skille mellom to ulike deler av EØS-avtalen som perfekt utfyller hverandre:

Vedlegg XX og Protokoll 31.

1. Vedlegg XX (Miljø):

Gir oppskriften og verktøyene.

Selve påbudet om å kildesortere plast, og det konkrete målet om 55 % materialgjenvinning ligger plassert under EØS-avtalens Vedlegg XX (Miljø, kapittel IV om avfall).

Dette er de tekniske og juridiske minimumskravene EU setter.

Hvis Norge overser disse rettsaktene, bryter vi EØS-avtalen og risikerer søksmål og dom i ESA (EFTAs overvåkingsorgan). Dette sporet gir oss altså selve oppskriften på hva kommunene må gjøre.

2. Protokoll 31 (Klimaavtalen):

Gir den økonomiske pisken.

Når det snakkes om at «avfall ble en del av EØS via Protokoll 31 i 2019», refererer dette til den store klimaavtalen Norge inngikk med EU i oktober 2019 (avtalen om felles oppfyllelse av klimamålene).

Her ble ikke-kvotepliktig sektor – som inkluderer avfall, transport, bygg og landbruk – underlagt et felles, årlig og bindende europeisk klimabudsjett.

Når søppel brennes, skaper det store CO₂-utslipp (særlig fra plast som er laget av fossil olje).

Gjennom Protokoll 31 forpliktet Norge seg juridisk til å kutte utslippene i disse sektorene med 40 prosent sammenlignet med 2005-nivået.

Dersom det norske klimabudsjettet sprekker fordi vi brenner for mye plast, må den norske staten ut med milliarder av kroner for å kjøpe utslippsledighet (stat-til-stat-kvoter) fra andre EU-land.

Sammenhengen:

Påbudet om å sortere plast ville ha kommet via Vedlegg XX uavhengig av klimaavtalen.

Men det var Protokoll 31 i 2019 som ga den norske staten panikk og et enormt økonomisk motiv for å tvinge reglene igjennom.

For å beskytte statens eget klimabudsjett, innførte regjeringen en skyhøy statlig CO₂-avgift på avfallsforbrenning.

Staten bruker denne avgiften som en økonomisk pisk overfor renovasjonsselskapene.

Det er denne økonomiske smellen som nå skyves helt ned til Fosen Renovasjon, og som gjør at de blir tvunget til å gå fysisk ut og ta stikkprøver i dunken din.

Kort sagt:

Vedlegg XX bestemte oppskriften (kildesortering), mens Protokoll 31 utløste den økonomiske tvangen som gjør at Fosen sender ut varselet.

Hvis Fosen-bygda kaster plasten i restavfallet, ryker det nasjonale klimabudsjettet med EU, og renovasjonsgebyrene lokalt vil skyte i været.

Hva skjer om folk ikke etterkommer dette kravet?

Tidligere jukset mange land (inkludert Norge) litt med tallene ved å måle alt avfallet som ble sendt til et gjenvinningsanlegg.

EU oppdaget at mye av dette ble sortert ut som svinn eller brent underveis.

Sammen med 55 %-kravet innførte EU en ny regel:

Nå måles kun det avfallet som faktisk blir til et nytt produkt.

Dette gjorde at Norges offisielle gjenvinningsprosent sank over natten, og det er grunnen til at Fosen Renovasjon plutselig har dårlig tid med å få plasten ut av restavfallet.

For plastemballasje isolert er kravet fra EU at 50 prosent av all plast må materialgjenvinnes. (Norges forskrift sier 47)

Siden plast veier lite, men tar enormt mye plass, er plasten den viktigste tingen renovasjonsselskapene må luke ut.

Fosen Renovasjon IKS og resten av kommunene har virkemidler for å straffe eller sanksjonere innbyggere som nekter å kildesortere, men det skjer gjennom sivilrettslige og økonomiske tiltak fremfor straffeloven:

1. Renovatørene kan nekte å tømme dunken din:

Dette er det vanligste og mest umiddelbare tiltaket.

Hvis renovatøren gjør en stikkprøve og ser at restavfallsdunken din er full av plast, klistrer de et avviksvarsel («rødt kort») på dunken og lar den stå igjen uforløst.

Da må du selv plukke ut plasten og sortere den riktig før de tar den med ved neste ordinære tømming.

2. Tvungen ekstratømming for din regning:

Dersom du lar søppelet hope seg opp, eller dunken blir stående som et hygienisk problem fordi du nekter å sortere, har kommunen og renovasjonsselskapet hjemmel til å gjennomføre en separat spesialtømming av det feilsorterte avfallet på din regning.

Denne regningen blir sendt direkte til deg utenom det vanlige renovasjonsgebyret.

3. Tvungen oppgradering til et dyrere abonnement:

Mange kommuner og interkommunale selskaper (IKS) benytter differensierte gebyrer.

Hvis en husstand gjentatte ganger beviser at de ikke sorterer ut plast og mat, kan selskapet tvangsflytte abonnenten over på en større restavfallsdunk eller ilegge et gebyr for manglende kildesortering.

Renovasjon i Norge drives etter selvkostprinsippet i alle kommuner.

Det betyr at Fosen Renovasjon ikke skal tjene penger, men innbyggerne må betale nøyaktig hva det koster å kvitte seg med avfallet.

Å brenne usortert restavfall koster nå enormt mye penger på grunn av de nevnte statlige CO₂-avgiftene og behandlingsgebyrene.

Å levere sortert plastemballasje er derimot gratis eller langt billigere for selskapet.

Hvis innbyggerne på Fosen saboterer sorteringen, øker selskapets utgifter dramatisk.

Siden selskapet må gå i null, betyr det at det årlige renovasjonsgebyret vil øke for alle innbyggerne i kommunen.

Fosen Renovasjon starter derfor med en informasjonsflyer for å opplyse, men regelverket gir dem fullmakt til å låse dunken din eller sende deg en ekstraregning hvis du ikke følger kravene.

Det juridiske puslespillet:

Hvordan brikkene henger sammen:

Selv om det er den norske Forurensningsloven og de lokale forskriftene som gir Fosen Renovasjon den formelle makten til å sanksjonere, er det EUs regelverk via EØS-avtalen som er den egentlige drivkraften bak kravene.

Det fungerer slik:

1. EU vedtar målene (Motoren):

EU vedtar rettsaktene (som sirkulær økonomi-pakken).

EU kan ikke gi direkte bøter til en innbygger på Fosen, så de pålegger i stedet staten å fikse det.

2. EØS-avtalen forplikter Norge (Broen):

Gjennom Vedlegg XX og klimasamarbeidet i Protokoll 31 blir Norge juridisk forpliktet til å gjøre EUs mål til norske mål.

Hvis Norge overser rettsaktene, bryter vi EØS-avtalen og risikerer søksmål fra ESA.

3. Forurensningsloven brukes som verktøy (Mottakeren):

For at EUs regler skal gjelde for deg og meg, må de skrives inn i norsk lov.

Den norske staten bruker Forurensningsloven som sitt verktøy.

Klima- og miljødepartementet oppdaterer den nasjonale Avfallsforskriften (som er hjemlet i Forurensningsloven), og skriver inn nøyaktig de kravene som EU har bestemt.

4. Kommunene må utføre ordren (Håndheveren):

Til slutt pålegger Avfallsforskriften alle landets kommuner og selskaper som Fosen Renovasjon å samle inn plasten separat.

Hvis Fosen Renovasjon ikke gjør dette, bryter de den norske Forurensningsloven – fordi staten har skjerpet loven for å blidgjøre EU.

Forurensningsloven er bare det norske verktøyet som brukes til å gjennomføre det EU har bestemt via EØS.

Uten rettsaktene fra EU ville ikke Forurensningsloven eller Fosen Renovasjon hatt disse konkrete plastkravene i dag.

Siri Hermo