oss 150 kroner!
Indias utenriksminister, Dr. Subrahmanyam Jaishankar, brukte FNs generalforsamlingsmøte til å si noe som klimaskremmere som Al Gore og John Kerry har brukt tre tiår på å ekskludere fra samtalen: «Energisikkerhet er kjernen i utvikling. Tilgjengelighet og priser bør ikke manipuleres for politiske formål».
Av Vijay Jayaraj.
Han sa at utviklingslandene trenger «rettferdig økonomisk og handelspraksis som forbedrer produksjonskapasiteten vår og ikke reduserer oss til rene forbrukere. Vår rett til å industrialisere må ikke nektes.»
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDr. Jaishankars uttalelse er en irettesettelse av klimaforkjempere som en gang så for seg India som selve symbolet på den «grønne» overgangen, energimanipulatorene «for politiske formål». Det ville være antifossilregjeringene som selv ble rike på kull, olje og naturgass, og som nå krever at andre forfølger sin egen velstand med dårligere energikilder som vind og sol.
Ministeren vet at en nasjon uten evnen til å produsere stål, sement, gjødsel og elektronikk forblir kjøper av andres varer. Det er fremtiden til «bare forbrukere» som han nekter å akseptere på vegne av India og resten av det globale sør.
Det som gjør dette øyeblikket interessant er at Indias handlinger varslet Dr. Jaishankars ord. New Delhi har brukt årevis på å resitere netto null-utslipps-diskusjonspunkter på klimakonferanser, samtidig som de i stillhet har bygget en av de mest aggressive utvidelsene av fossilt brenselbruk på planeten.
India oppnådde 1 milliard tonn kullproduksjon for første gang i 2024–25, med termiske kraftverk som leverte mer enn 70% av landets strøm.
India henvendte seg også til USA for å sikre forsyninger av olje og naturgass, et trekk jeg beskrev som en manifestasjon av energisuverenitet i avtalen mellom India og USA . Kull til strømnettet, olje til transport og gass til gjødsel og industri. Det er energimiksen til et land som har til hensikt å vokse.
I april kom den mest avslørende avgjørelsen hittil da New Delhi i stillhet trakk tilbake sitt bud om å være vertskap for FNs årlige klimatoppmøte i 2028, med henvisning til en «gjennomgang av sine forpliktelser». Netto null-utslippsmålet i 2070 var allerede den fjerneste fristen for noen større økonomi.
Selv om India har gjort fremskritt i kampen mot fattigdom, er inntekten per innbygger fortsatt bare en brøkdel av G7-landenes, hvis diplomater forkynner klimadogmer og forventer at Indias familier på landsbygda må vente i flere tiår på nettbaserte batterier, slik at en europeisk byråkrat kan kunngjøre en klimamilepæl. Det er den vanvittige avtalen som offentlig ble avvist av subkontinentet.
Indias høyere stemme oppsto ikke i et vakuum. Den nåværende amerikanske administrasjonen har skapt mer rom for offentlig diskusjon om de økonomiske konsekvensene av aggressive klimamandater. Dette er viktig fordi Washington fortsatt former global finans, energidiplomati og institusjonelle prioriteringer.
Når Amerika behandler olje, gass, kull, kjernekraft og innenlandsk energiproduksjon som strategiske eiendeler snarere enn pinlige ting, er utviklingsland bedre posisjonert til å motstå press fra globalistiske byråkratier. Washingtons energivennlige og vekstvennlige holdning gir India mulighet til å snakke åpent.
Jaishankar la frem argumentet sitt i sammenheng med det «globale sør», og at innramming er viktig. Hundrevis av millioner mennesker i Afrika sør for Sahara lever fortsatt uten strøm. Mange afrikanske regjeringer sitter på enorme gass- og kullreserver som de forventes å legge igjen i bakken. India, med sin økonomiske tyngde og diplomatiske rekkevidde, kan si det mindre nasjoner frykter å si ved forhandlingsbordet.
Klimabevegelsen har bygget sin moralske autoritet på påstanden om at den taler for verdens fattige. India har demontert denne påstanden på FNs egen scene. Det viser seg at de fattige vil ha strøm som fungerer, drivstoff de har råd til og jobber i fabrikker som drives av noe mer pålitelig enn gode intensjoner.
Opprinnelig publisert hos PJ Media, 2. oktober 2026.
Vijay Jayaraj er forskningsmedarbeider ved CO2-koalisjonen i Fairfax, Virginia. Han har en mastergrad i miljøvitenskap fra University of East Anglia, en mastergrad i energiledelse fra Robert Gordon University, begge i Storbritannia, og en bachelorgrad i ingeniørfag fra Anna University i India. Han var forskningsmedarbeider ved Changing Oceans Research Unit ved University of British Columbia i Canada.
