oss 150 kroner!
Femten år siden Gaddafi ble drept
Minst ni mennesker ble drept mandag da granater slo ned i leiren til Libyas sikkerhetsstyrker i Harsha-distriktet i Zawiya, om lag femti kilometer vest for hovedstaden Tripoli. Samme dag meldte landets sentralbank at de samlede oljeinntektene hadde steget til 934 millioner dollar i løpet av 18. oktober, en markant oppgang fra 14. og 15. oktober.
De to meldingene i The Libya Observer fra samme dag viser hvilket spenn Libya fortsatt befinner seg i femten år etter at flere opprørsgrupper feide til side det mer enn førti år gamle regimet til Muammar Gaddafi med hjelp av Nato. Dette skjeddee under dekke av et sønderbombet FN-mandat om å beskytte sivile.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDen rivaliserende volden preger fortsatt folks hverdag, og kampen om oljeinntektene koker under det nye forsøket på å få i stand en politisk ordning for et land som har vært delt i to, Tripolitania i vest og Kyreneika i øst, siden 2011. Det trekker nok en gang til seg utenlandsk innblanding.
Som journalist i Klassekampen traff jeg Gaddafi to ganger i Libya. Første gang i hans hjem i Tripoli der hans datter ble drept under USAs flyangrep; andre gang på en konferanse i Sirte med et stort knippe afrikanske presidenter og høyt profilerte latinamerikanske politikere og kommende statsledere som Brasils Lula da Silva.
Da Gaddafi ble drept, skreiv jeg om den siste seansen i Sirte under tittelen: “Doffen har daua” (PDF)
Henrettet i kloakken
For femten år siden, 20. oktober 2011, ble Libyas statsleder gjennom 42 år, Muammar Muhammed Abu Minyar al-Gaddafi, tatt til fange, voldtatt og skutt i hodet av opprørssoldater fra Det nasjonale overgangsrådet (NTC, Majlis al-Watani al-Intiqali) i Gaddafis hjemby Sirt ved Middelhavet, midt mellom hovedstaden Tripoli og Benghazi.
Han hadde vært to måneder på flukt og søkt tilflukt i byen som hadde moderne boligområder ved kysten. Her lå også et godt utbygd konferansesenter som ble flittig brukt til ulike internasjonale kongresser under Gaddafis ivrige arbeid med å bygge opp Afrikaunionen. Det skulle erstatte Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), hvor det skortet alvorlig på nettopp enhet slik at OAU (1963-2002) mer fungerte som en fagforening for afrikanske statsledere som gjerne hadde sittet like lenge som verten selv.
I flere uker hadde artilleriet til NTC lagt de kritthvite boligområdene i grus.
Nato-fly som hadde FN-oppdrag om å beskytte sivilbefolkninga i henhold til R2P-mandatet (right to protect), strøk over Sirt uten å ta ut en eneste av NTCs artillerikanoner. R2P gjaldt heller ikke her antatte Gaddafi-tilhengere uansett hvor sivile de var.
Gaddafi forsøkte å rømme byen da NTC rykket nærmere, bombet fram av Nato, og var i ferd med å innta byen. Bilkolonnen som Gaddafi flyktet i, kom under ild, og en såret “broderlig leder av Den store sosialistiske libyske arabiske folkerepublikken” (al-Jamahiriyya al-Arabiyya al-Libiyya ash-Shabiyya al-Ishtirakīyya) søkte tilflukt i et avløpsrør under motorveien som går langs hele den smale grønne delen av kystlinja mellom øst og vest.
https://en.wikipedia.org/wiki/History_of_Libya_under_Muammar_Gaddafi#Great_Socialist_People's_Libyan_Arab_Jamahiriya_(1977%E2%80%932011)
Etter å ha blitt hentet opp av kloakken ble Gaddafi mishandlet og fikk deretter en kule i hodet. Han ble drept sammen med sønnen Mutassim som han hadde flyktet med da Tripoli falt 21. august. De hadde skjult seg blant slektninger og Gaddafi-tilhengere før de kom seg inn i Sirte.
Misbrukte FN-mandat
Tre dager etter henrettelsen av Gaddafi erklærte NTC landet som befridd etter åtte måneder med opprøret som ble støttet av Nato som fikk det tvilsomme oppdraget fra FNs sikkerhetsråd i henhold til resolusjon 1973 som ble vedtatt 17. mars 2011.
Her stemte Brasil, India og Tyskland avholdende sammen med Russland og Kina. Vetomaktene Frankrike og Storbritannia og Libanon som fremmet resolusjonen, fikk derimot med seg USA, Bosnia-Hercegovina, Colombia, Gabon, Portugal, Nigeria, og noen overraskende Sør-Afrika da ANC-regjeringa i Pretoria (Tsewane) ikke stemte avholdende.
Det som begynte som eller skulle vært en del av “den arabiske våren” ble raskt til en geopolitisk krig mot et av Afrikas mest oljerike og velorganiserte land og nok en mulighet for Nato til å gjennomføre nok en “utafor område”-krig (out of area).
Statsminister og “mobiltelefon”-general Jens Stoltenberg oppsummerte krigen slik: – Nå handler det om å bygge demokrati. Gaddafis død er ikke en garanti for et demokratisk Libya, men et godt grunnlag.
Sitatet står i kursiv som en gravskrift over Nato-krigen der og da og som kommentar til dagens situasjon i et land som er delt mellom Tripolitania (arabisk: Tarabulus; berbisk: Trables) i vest og Kyreneika (arabisk: Barqah, berbisk: Berqa), den østre delen av landet som grenser mot Egypt.
Natos misbruk av FN-mandatet fikk negative konsekvenser for arbeidet i FNs sikkerhetsråd og bekreftet at Nato-krigen i det tidligere Jugoslavia, med bombinga av Serbia i 1999, og bombinga av Irak i 1998, ikke var tilfeldigheter, men konkretiseringa av Nato “utenfor område”-klausul fra toppmøtet i Washington i 1999.
Vestens falskspill
Idet krigen på det nærmeste var avgjort, ved Tripolis fall, dukket det opplysninger som avslørte Vestens renkespill overfor Gaddafi-regimet på 2000-tallet da han avviklet Libyas masseødeleggelsesvåpen. Dokumenter som ble funnet på kontoret til utenriksminister og tidligere etterretningssjef Mussa Kussa (Moussa Koussa), viste at det hadde vært utbredte forbindelser mellom CIA og den britiske utenlandsetterretninga MI6 og libysk etterretning fra tidlig på 2000-tallet.
Kussa hoppet av til Storbritannia i mars 2011, men fikk gjennom en avtale med statsminister David Cameron fritt leide til Qatar etter at EU hadde opphevet sanksjonene mot ham. Han har forsatt etterlatt seg mange ubesvarte spørsmål og svar.
Frankrikes tidligere president Nicolas Sarkozy ble 25. september i fjor dømt til fem års fengsel og en bot på 100.000 euro etter å ha blitt funnet skyldig i kriminell sammenslutning i Libya-saka som har versert mot ham i flere kapitler og hvor siste kjennelse ikke er avsagt. Sarkozy ble funnet skyldig i ha deltatt i et plott for å skaffe valgkampstøtte i strid med loven til presidentvalget i 2007. Pengene skal, ifølge dommen, ha kommet fra Muammar Gaddafi.
Norge går til krig
Stortinget sendte Norge i krig mot Libya, alle partier med unntak av Rødts eneste stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes. Han var på vei til å følge med danske Enhedslisten inn i krigen, men ble overtalt av Rødts daværende internasjonale leder, Arnljot Ask, til å si nei. Siden trakk Enhedslista tilbake støtten til det danske bidraget i krigen, mens SVs leder Audun Lysbakken og flere sentrale SV-politikere var raskt ute med å servere historia om at deres interne opposisjon i regjeringa fikk Norge til å trekke seg ut.
Her er det all grunn til å stole på det uoffisielle, “folkelige” halehenget til den offisielle versjonen fra Stoltenberg som helt til i dag står på at Nato-krigen var riktig og nødvendig og at han ville ha fattet samme beslutning i dag.
Etter først å ha avvist at dette var “krig” fordi det ikke dreide seg om å forsvare norske soldater, har den kommende generalsekretæren i Nato fastslått at norske kampfly ble hentet hjem i begynnelsen av august ganske enkelt fordi Norge hadde gått tomme for bomber, ikke på grunn av opposisjon fra SV.
Norske F-16-fly gjennomførte nærmere 600 sortier og slapp 567 bomber i løpet av drøye fire måneder. Det vil si at norske piloter hadde gjennomført om lag ti prosent av samtlige allierte flyangrep under “Operation Odyssey Dawn” som kom under Nato-kommando etter bare noen dager.
“Norge var det NATO-landet som slapp flest bomber (…) og bidro til ødeleggelser med store regionale ringvirkninger som fortsatt preger regionen. Libya har siden vært preget av borgerkrig, kaos, innblanding fra utenlandske styrker og grove brudd på menneskerettighetene,” skrev professor emeritus OsloMet Rune Ottosen i Journalisten (12. februar 2021).
Stoltenberg skal ha sjokkert svenske sosialdemokrater under partileder Håkan Juholt med sitt utsagn i 2011 om at Libya-krigen var “utmerket trening for det norske flyvåpenet”, meldte Daniel Suhonen, leder for tankesmia Katalys. Dette var første gang på femti år at kampfly fra det nøytrale Sverige deltok i internasjonale oppdrag med rekognoseringsfly.
Det var et kanskje et lite, men ikke ubetydelig, skritt ut av “nøytraliteten” mot det kommende Nato-medlemskap.
4+4=1?
Femten år etter er Libya ikke lenger en stat. FN jobber med å få de tilsynelatende likningene og regnestykkene til å gå opp og få de ulike fraksjonene som sitter på hver sin del av Libya, som strekker seg over hele 1,76 millioner km2, verdens 17. og Afrikas fjerde største land, til å komme sammen gjennom et valg innen to år. Avtalen om et veikart for president- og parlamentsvalg ble undertegnet i Tripoli 30. august av de rivaliserende fraksjonene, altså innen august 2028.
FNs støtteoppdrag i Libya (UNSMIL) står bak meklinga og utforminga av avtalen gjennom “4+4-komiteen” som håndterer de juridiske og institusjonelle konfliktene som oppsto umiddelbart etter at Gaddafi ble drept.
Libya fikk ingen samlende overgangsperiode. I stedet ble motsetningene større og ytterligere antagonisert. Landet ble delt territorialt i regionen som fikk hver sin regjering og administrasjon – og sine militser under våpen. Delinga fulgte både tradisjonelle og nye ideologiske og religiøse skillelinjer og allianser med utenlandske forbindelser.
I august 2012 overførte Det nasjonale overgangsrådet (NTC) offisielt makta til den nyvalgte Nasjonale folkekongressen. Det er den eneste fredelige maktoverføringa til dags dato; det eneste som kan minne om et demokratisk grunnlag, som Stoltenberg snakket om.
Khalifa Haftar, krigsherre
I mai 2014 tok krigsherren Khalifa Haftar kontroll over havnebyen Benghazi i Kyreneika, som han fortsatt kontrollerer. Den snart 83-årige militærlederen Haftar var med i kuppet som brakte Gaddafi til makta i 1969.
Han deltok i Oktoberkrigen mot Israel i 1973 og deretter den langvarige krigen (1978-87) mellom Libya og Tsjad nabolandet i sør, om den mineralrike Aouzou-stripa i Nord-Tsjad .
Haftar ble øverstkommanderende for de libyske styrkene i siste del av krigen, i 1986, i det som ble kalt Toyota-krigen (Ḥarb al-Tūyūtā, Guerre des Toyota) fordi de vanligste framkomstmidlene var Toyota Hilux og Toyota Land Cruiser. Han ble tatt til fange i april 1987.
Det bidro til å framheve Gaddafis militære nederlag i grensestriden om Aouzou, som fortsatt tilhører Tsjad, og danner en rett linje fra treriksgrensa mellom Libya, Niger og Tsjad i vest og treriksgrensa mellom Libya, Sudan og Tsjad i øst, et område på 114.000 km2 om lag like stort som Nord-Norge (112.647 km2).
Striden var en arv fra konflikten om området mellom kolonimaktene Frankrike (Tsjad var Fransk Sudan) og Italia (Libya) etter 1. verdenskrig og fram til Den fransk-italienske avtalen av 1935 ble undertegnet av Benito Mussolini og statsminister Pierre Laval (1931-32 og 1935-36 under Den tredje republikken og 1942-44 under det tysk-allierte Vichy-regimet). Den inneholdt en bestemmelse om at Italia skulle få Aouzou-stripa, som skulle innlemmes i Libya for å holde Italia fra å alliere seg med Tyskland. Avtalen ble til ørkensand da Tyskland og Italia inngikk Stålpakten (tysk: Stahlpakt, italiensk: Patto d'Acciaio),to år seinere - og resten er absolutt historie.
Haftar ble løslatt i 1990 under en avtale med Washington og tilbrakte over tjue år i USA i Langley i delstaten Virginia der hovedkontoret til CIA ligger. I 1993 ble han dømt til døden in absentia. Haftar kom tilbake til Libya under det som blir kalt Den første libyske borgerkrigen (15. februar – 23. oktober 2011) som amerikansk statsborger.
Dypere splittelse
Neste valg i Libya, i 2014, bidro til økt splittelse. Enkelte nyvalgte representanter dannet et eget parlament, eller Representantenes hus, og tok det med seg til Tobruk i Kyreneika i øst hvor det ble stilt under militær beskyttelse fra Haftar.
Den greske oldtidskolonien Tobruk ved Middelhavet er det berømte slagstedet under 2. verdenskrig som australske styrker, “The Rats of Tobruk”, erobret i januar 1941 og ble beleiret fram til Operation Crusader i november før styrkene til “Ørkenrotta” (Der Wüstenfuchs) Erwin Rommel inntok byen i juni 1942, men tapte det endelige slaget i november 1942. Tobruk, det gamle romerske fortet, hadde stor vekst fra 1960-tallet da havna ble utbedret og byen ble koblet til rørledninga fra innlandsoljefeltet Sarir som ligger helt sør i Kyreneika.
Den politiske spenninga mellom Tripoli og Tobruk, og skarpe interne motsetninger på begge sider, førte til at den politiske splittelsen utviklet seg til regulære militære trefninger i april 2019. Haftar ga sine styrker, Libyas nasjonale hær (Libyas arabiske væpnede styrker / Libyas arabiske hær), ordre om å innta Tripoli, men måtte oppgi forsøket i juni. Han rettet deretter skytset mot Tyrkia som hadde gått inn på Tripolis side i krigen.
Styrkene til den FN-anerkjente nasjonale samlingsregjeringa (GNA) som satt i Tripoli fra desember 2015 til mars 2021, la beslag på våpen, blant annet amerikanske Javelin-raketter mot stridsvogner som var øremerket De forente arabiske emiratene. Det understreket at borgerkrigen i Libya var blitt regionalisert i enda sterkere grad etter at Natos krig var over og regimeskiftet i Tripoli var gjennomført.
Libya delt i to
Frontlinjene stabiliserte seg i juni 2020 ved Sirte, tilbake der Gaddafi ble drept ni år tidligere, og førte til en formell våpenhvileavtale seinere samme år. Den satte stopp for de militære kampene, men gravla ikke de underliggende politiske splittelsene. Libya har fortsatt to separate myndigheter på hver sin kant av landet:
• GNA-administrasjonen i Tripoli under fungerende statsminister Abdul Hamid Dbeibah som omfatter Det øverste statsråd (High Council of State), det rådgivende lovgivende organet som ledes av Mohammed Takala, og Presidentrådet, ledet av Mohammad al-Manfi.
• Administrasjonen i Tobruk og Benghazi springer ut fra Representantenes hus, ledet av parlamentspresident Aguila Saleh, mens den reelle makta ligger hos Khalifa Haftar og hans LNA. Her er arverekken i gang. Hans sønn, Saddam Haftar, har rykket opp som nestkommanderende i LNA.
Dbeibah ble satt inn som leder for det statlige Libyas investerings- og utviklingsselskap (Lidco) av Gaddafi da han vendte tilbake fra Canada. Selskapet hadde ansvaret for de største utbyggingsprosjektene, inkludert de over tusen boligene som ble reist i Sirte og som opprørsstyrkene fra Misrata la i grus mens Nato var på lufta.
Entreprenøren gikk fri for alle korrupsjonstiltaler etter Gaddafis fall og var på banen som leder for fotballklubben Al-Ittahad fra Bab Ben Gashier i Tripoli med atten seriemesterskap, sju cup-titler og elleve ganger vinnere av Libyas supercup.
Dbeibah dannet Libya al-Mustakbal (Libyas framtid) i 2020 og ble utpekt til statsminister av Libyas politiske dialogforum i februar 2021 med tanke på valg i desember samme år.
Det ble aldri noe av. Dbeibah ble satt inn som leder for det statlige Libyas investerings- og utviklingsselskap (Lidco) av Gaddafi.
Kaos for profitt
Våpenhvilen fra 2020 har langt på vei holdt, men Skhirat-avtalen bak opprettelsen av GNA som FN-meklet fram i 2015, har stått på stedet hvil fordi de rivaliserende lovgivende institusjonene ble ikke avviklet. Det endret seg ikke med FN-avtalen i 2021, og bare to dager før valget kollapset den planlagte avstemninga på ordre fra Dbeibah.
Den nye prosessen med 4+4-avtalen er fylt med mer mistillit enn tillit – og med økende innblanding fra stormaktene – selv om Libya ikke lenger er i internasjonale nyheter.
USAs president Donald Trump har satt utenriksminister Marco Rubio og Massad Boulos, den libanesisk-amerikanske forretningsmannen og diplomaten, rådgiver i Det hvite hus, på oppgaven om å få i stand en samling. Det skal skje gjennom amerikanske investeringer i Libyas slitne oljefelt på bakgrunn av en maktdeling der Dbeibah fortsetter som statsminister, mens Saddam Haftar blir president, ifølge utkastet til Boulos, melder Al-Jazeera.
Saddam Haftar har vært på rundreise i regionen og Vesten for å selge seg inn som president på høyt nivå i en rekke land, blant dem ikke uventet Frankrikes president Emmanuel Macron og flere arabiske ledere og Rubio i Washington. Khalifa Haftar tok nylig imot Qatars statsråd Mohammed bin Abdulaziz al-Khulaifi i Benghazi.
Det er holdt felles militærøvelser i Sirte mellom styrker fra øst og vest under i Sirte, gjennomført under amerikansk overoppsyn. Tyrkia har forsterket sitt militære nærvær og samarbeid i Libya, nå ikke med Tripoli, men med Haftar i øst. Under skvulper olja.
Dette ligger til grunn for å skape maktbalanse mellom øst og vest, slik komiteen bak “4+4”-avtalen tilstreber ut fra hvor den er blitt satt sammen: To kommer fra Representantenes hus, to fra Det øverste statsrådet, og to hver fra Dbeibahs regjering og Haftars kommando i øst.
Komiteens første oppgave er å prøve å løse de sentrale juridiske tvistene som ødela valget i 2021. Det innebærer blant annet å la personer med dobbelt statsborgerskap få stille som presidentkandidater under forutsetning om å gi avkall på det utenlandske statsborgerskapet før edsavleggelsen.
Militære skal få lov å stille på betingelse av at de trer tilbake som offiserer. Dette skal bane vei for både Khalifa og Saddam Haftar som begge har amerikansk statsborgerskap og er kommandanter for LNA.
Analytiker Wissam Abdul Kabir påpeker overfor Al-Jazeera at den direkte involveringa av de væpnede fraksjonene gjør denne avtalen annerledes enn tidligere forsøk, både i Genève i 2021 eller Skhirat-avtalen fra 2015, fordi “avtalen er godkjent, vedtatt og undertegnet av de faktiske aktørene på bakken; dette er et helt avgjørende punkt.”
Det er langt fra alle som deler Kabirs optimisme, men heller legger mer vekt på aktørenes maktambisjoner som ikke har endret seg. Det er flere aktører som allerede boikotter prosessen. Det gjelder lederen for Det øverste statsrådet, Mohammed Takala og lederen for Presidentrådet, Mohammad al-Manfi, som åpent kritiserte mangelen på åpenhet rundt prosessen og den utenlandske innblandinga.
Den politiske analytikeren Mohammed Mahfouz framhever innblandinga fra utenlandske makter for å ville smi makta mellom Saddam Haftar og Dbeibah. Han peker på at libyerne ikke tidligere har stemt på disse maktpersonene uavhengig av hvilke avtaler som er inngått.
Erfaringa er at lederne ikke gir fra seg makta frivillig gjennom valg.
– Det er en utbredt oppfatning at den som først har kommet til makta i Libya, dessverre ikke vil gi slipp på den – med mindre det skjer ved hjelp av våpen, konkluderer han.
Flammene fra oljeraffineriet i Zawiya, vel femti kilometer vest for Tripoli, kaster lys over skepsis og reservasjoner. Raffineriet i Zawiya er det største anlegget i drift i Libya, med en kapasitet på 120.000 fat om dagen.
Rett før signeringa av avtalen ble raffineriet skutt i brann under et droneangrep 10. august. Ifølge Det nasjonale oljeselskapet (NOC) ble en tank med rundt 4,5 millioner liter drivstoff direkte truffet. Dette var det tredje angrepet i løpet av to dager. De to andre var rettet mot en tank med nafta og et anlegg for avsalting av vann.
Hvem sto bak angrepene? Uvissheten viser hvilket territorium Libya befinner seg i.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
Les også:
På steigan.no finner du om lag 280 artikler der temaet er Libya.
