oss 150 kroner!
Refleksjoner over det franske ungdomsopprøret av Andrea Zhok.
Det som følger er en engelsk oversettelse av en artikkel av Andrea Zhok, opprinnelig publisert på italiensk på Telegram-kanalen hans . Til analysen hans, upåklagelig som alltid, vil jeg bare legge til at problemet, etter min mening, faktisk er mye dypere, fordi det går utover ren sosioøkonomisk deprivasjon, ulikhet og teknofascistisk styre. Mitt inntrykk er at disse voldseksplosjonene også er en refleksjon av det nihilistiske tomrommet som vestlige samfunn har sunket ned i – et desperat opprør mot et system som i økende grad er ute av stand til å sørge for grunnleggende materiell velvære, men også mot en kultur som er fullstendig ute av stand til å gi mening til folks liv. Når meningsløshet, angst, emosjonell tomhet og fortvilelse blir normen, vil resultatet uunngåelig være kollektiv depresjon – eller vold.
Thomas Fazi.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herBildene av flammer som omslutter rådhuset i Limoges i Frankrike, og av klokketårnet som kollapser, går verden rundt. Episoder som dette kan bare fordømmes, akkurat som man bare kan fordømme plyndringen som har fulgt protestene i mange deler av Frankrike.
Og likevel, hvis vi stoppet på dette refleksjonsnivået, ville vi rett og slett vært involvert i en klassisk øvelse i småborgerlig konservatisme – som har sine grunner, men som også er dramatisk kortsiktig. Å begynne å preke om utbrente biler og knuste butikkvinduer, og ikke gå lenger, viser bare at man ennå ikke har forstått alvoret i omstendighetene vi befinner oss i.
Det vi er vitne til i Frankrike – og i forskjellige former i mange andre europeiske land nå (Spania, Portugal, Albania, Belgia og siden i går også Italia) – er alt annet enn en irrasjonell hendelse. Det finnes historiske hendelser som bare virker irrasjonelle på nært hold, men som har en åpenbar rasjonalitet når de sees fra tilstrekkelig høyde.
Rasjonell betyr ikke smertefri, og det betyr heller ikke fri for urettferdighet.
Vi må trene oss selv til å holde to analysenivåer sammen: ett der spesifikke handlinger og spesifikke individer kan bedømmes som barbariske, usiviliserte og vandalistiske; og ett der vi kan (og må) forstå at historien alltid er en elv som fører med seg rusk og lik – men en som ikke kan stoppes av prekener.
Det som skjer har en jernhard kollektiv rasjonalitet, selv om de som deltar i det ofte bare har en begrenset forståelse av det, eller ingen i det hele tatt.
I mange år nå har Europas folk opplevd sine herskende klasser som en anonym teknokratisk organisme – en selvgående gummivegg som beveger seg på «autopilot», fullstendig likegyldig til befolkningens behov. Veddemålet til disse finanstilknyttede teknokratiske elitene har vært at de kunne lulle samvittigheten i søvn med dagens opium for folket, media (underholdning og infotainment), og temme de gjenstridige med restriktive tiltak (et slag med batongen her, en stengt bankkonto der, en justering av en valglov det ene øyeblikket, et annullert valg det neste, og så videre).
Den generelle antagelsen blant Europas ledere – stilltiende og ubestridt – er at man ikke resonnerer med folket: man veksler bare på gulrot og pisk.
Alt som sies offentlig er alltid en instrumentell løgn, uten unntak – bortsett fra sporadiske tilfeller der en sannhet i seg selv kan brukes til instrumentell bruk. Offentlig diskurs har blitt en endeløs forestilling som bryr seg mindre og mindre om å bevare selv et snev av troverdighet.
Dermed tror ingen ved sine fulle fem egentlig at Russland er i ferd med å invadere oss, men dette hindrer ikke legioner av institusjonelle umyndigheter i å gjenta dette tullet med et alvorlig ansikt hver dag. Og selvfølgelig vet alle at i dette eventyrspillet pumpet ut av en presse for leie, er det eneste som betyr noe – det ene faste punktet når omstendighetene endrer seg – intensjonen om å disponere vilkårlig over offentlige ressurser og kanalisere dem mot private interesser.
Kort sagt, de herskende klassene har for lengst blitt vant til å behandle befolkningen som et dumt beist, som ikke har noen rasjonell begrunnelse, og som på den ene siden skal håndteres med selektiv smiger og målrettede privilegier, og på den andre siden ved å bli gjort maktesløse.
Og denne mekanismen kan fungere, og fungerer, i lang tid. Helt til den ikke gjør det lenger.
Og det slutter å virke den dagen for mange mennesker mister for mye til å ha råd til å forbli i en dvaletilstand. «Å miste for mye» her bør ikke tolkes som noe sånt som «sultedød». I et moderne samfunn går folk inn i en tilstand av uutholdelig nød lenge før de «sulter i hjel».
I dag, for eksempel, betyr det å ikke ha råd til å bruke bil eller få tilgang til internett, for majoriteten av befolkningen å være avskåret fra verden, fra jobb, fra det sosiale livet, fra selve livet. Og det faktum at biler og mobiltelefoner en gang var luksusvarer betyr ingenting: dette er nå den nye terskelen for «deltakelse i fellesskapet», det som skiller liv fra ikke-liv.
Folk som er oppdratt som lastedyr, for å bli matet med sporadiske panem et circenses , drittjobber og TV-sendt slangeolje, er ikke – og vil ikke være – mottakelige, den dagen dette spillet bryter sammen, for krangler om offentlig sømmelighet, respekt for eiendom, ærbødighet for monumenter og så videre.
De brennende bilene, historiske bygningene og butikkene er kulturelt og moralsk berøvet. Men de virkelige synderne, de som burde få betale, er elitene på toppen som dyrket og ønsket denne berøvelsen, i den tro at den tjente deres formål.
I dag er trykkokeren i ferd med å blåse. Selv om denne bølgen avtar, er dette bare begynnelsen, for Europas herskende klasser er ikke i stand til å endre kurs – verken materielt eller kulturelt. Så fest sikkerhetsbeltene: Vi er på vei mot et krasj.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.
DET ER ALT PLANLAGT
En sivil bombe eksploderer. Milano, Paris, hele Europa. Det er ikke tilfeldig. Ja, det finnes idioter, men det er et prosjekt for militariserings- og sosial nedbrytning.
Fri flyt av varer, kapital, mennesker. Forsteder redusert til gettoer, også på etniske grunnlag. Offentlige tjenester kuttet, staten demontert, makt overlevert til oligarkier og teknokratier. Samfunnet splittet opp.
Det er ikke en feil. Det er et prosjekt.
Og svaret vil være ett eneste: mer militariserings.
Neoliberalismen er iboende krigsmotivert. Den fører til krig.
Vil vi våkne opp?
