Washington ønsker fortsatt at Moskva skal holdes i sjakk

USAs blanding av eskalering og tilbakeholdenhet er ikke en sammenhengende fredsstrategi. Den handler om å bruke pressmiddel mot Russland.

Av José Niño

The Libertarian Institute, 12. oktober 2026.

USAs president Donald Trump lovet gjentatte ganger at han raskt kunne avslutte den russisk-ukrainske krigen. Likevel peker handlingene som tilskrives hans administrasjon i retning av en mer kjent Washington-strategi, som krever kapitulasjon til den såkalte «regelbaserte» ordenen. Motsetningen forsterker en gammel regel i politikken. Se hva tjenestemenn gjør, ikke bare hva de sier.

Det tydeligste eksempelet er den rapporterte utvidelsen av CIA- og Pentagon-støtten til Ukrainas kampanje mot russisk energiinfrastruktur. En undersøkelse i New York Times rapporterte at CIA og det amerikanske militæret, med Trumps godkjennelse, «forsterket en ukrainsk kampanje med droneangrep mot russiske oljeanlegg og tankskip». Kampanjen var utformet for å skade det økonomiske grunnlaget for Russlands krigsinnsats, samtidig som Washington kunne holde avstand til de faktiske angrepene.

Ifølge The Times hjalp amerikanske tjenestemenn Ukraina med å konsentrere seg om raffinerikomponenter som kunne lamme anleggene i flere uker:

«En C.I.A.-ekspert hadde identifisert en type kobling som var så vanskelig å bytte ut eller reparere, at et raffineri kunne forbli ute av drift i flere uker».

Den samme rapporten sa at Washington godkjente hjelp til angrep mot fartøy tilknyttet Russlands skyggeflåte i Svartehavet og Middelhavet. Strategien skal ha hatt som mål å påføre Moskva betydelige økonomiske kostnader, samtidig som Ukraina fikk operere dronene.

Annen rapportering støtter den bredere beretningen om dyp amerikansk involvering i ukrainske langtrekkende angrep. Reuters rapporterte at amerikansk etterretning har hjulpet Ukraina med å planlegge angrep på russiske energianlegg, inkludert raffinerier langt bak slagmarken. Rapporten sa at amerikansk bistand omfattet rutevalg, høyde, timing, analyse av målenes sårbarhet og andre oppdragsbeslutninger. Ukraina valgte målene, ifølge en tjenestemann, mens Washington ga etterretning om svakheter på disse stedene.

En annen Reuters-rapport sa at USA ville gi etterretning om russisk energiinfrastruktur, inkludert raffinerier, rørledninger og kraftverk. Denne støtten markerer en betydelig opptrapping fra forsiktigheten som preget mye av Biden-administrasjonens tilnærming til angrep på russiske energimål.

Bevisene tyder på at CIA-direktør John Ratcliffe bevarte et viktig Ukraina-oppdrag da andre deler av regjeringen beveget seg i andre retninger. I mars 2025 stanset Trump midlertidig delingen av etterretning med Ukraina, etter sin konfrontasjon i Det ovale kontor med president Volodymyr Zelensky. Ratcliffe bekreftet at Trump hadde «bedt om en pause». Suspensjonen ble avsluttet etter at Ukraina aksepterte et forslag om våpenhvile.

Samtidig sa rapporter at CIA fortsatte å gi informasjon om trusler inne i Ukraina, selv om militær etterretningsdeling ble satt på pause. The Times rapporterte at Ratcliffe overtalte Det hvite hus til å bevare byråets tilstedeværelse i Ukraina. Hans beskyttelse av denne kanalen står i kontrast til andre administrative tiltak som reduserte presset på Moskva.

Reuters rapporterte at flere amerikanske nasjonale sikkerhetsorganer stanset koordinert arbeid mot påstått russisk sabotasje, desinformasjon og cyberaktivitet mens administrasjonen førte samtaler med Moskva. Møter som involverte Nasjonalt sikkerhetsråd og europeiske partnere skal ha stoppet, mens koordineringen mellom byråene avtok.

Administrasjonen innførte også begrensninger på utvalgte områder. Rapporter indikerte at forsvarsminister Pete Hegseth beordret U.S. Cyber Command til å suspendere planleggingen av offensive aksjoner mot Russland, selv om direktivet ikke gjaldt CIAs cyberoperasjoner. En gjennomgang gjort av Pentagon skal også ha begrenset Ukrainas bruk av amerikanske ATACMS-missiler inne i Russland, samtidig som etterretningsstøtten for ukrainske droneangrep mot russiske energianlegg økte.

Den blandingen av eskalering og tilbakeholdenhet er ikke en sammenhengende fredsstrategi. Det handler om å bruke pressmiddel mot Russland. Trump ser ut til å favorisere verktøy som kan påføre Russland kostnader, samtidig som de begrenser Washingtons synlige rolle og bevarer rom for diplomati. I denne modellen blir Ukraina den operative partneren, CIA gir etterretnings- og planleggingshjelp, og Det hvite hus holder utsiktene til samtaler, lett synlig over Moskvas hode.

Ratcliffes rapporterte besøk til Moskva i august 2026 fanger denne doble rollen. Beretninger sa at han møtte russiske etterretningstjenestemenn, ikke president Vladimir Putin, og ga advarsler mot ethvert angrep på NATO, samtidig som han oppfordret til seriøse forhandlinger om Ukraina. Trump kalte besøket «semi-rutine» og «standard virksomhet».

Russland vil sannsynligvis ikke akseptere en avtale som fryser konflikten mens Ukraina fortsetter å motta etterretning, våpen og strategisk bistand fra USA og dets stattholdere i NATO. Moskva har gjentatte ganger hevdet at tidligere våpenhviler ga Ukraina tid til å gjenoppbygge sin militære posisjon.

Trumps første periode gir en nyttig sammenligning. Til tross for kampanjespråk som favoriserte bedre bånd til Moskva, trakk hans administrasjon seg fra Open Skies-traktaten og INF-avtalen, ga dødelig hjelp til Ukraina, rettet seg mot russiske kontraktører i Syria, og signerte Countering America’s Adversaries Through Sanctions Act. Hans merittliste viste at han var villig til å konfrontere Russland innenfor det samme brede rammeverket av amerikansk overlegenhet som dominerer begge partier.

Den andre valgperioden har fulgt dette mønsteret i en mer ugjennomsiktig form. Trump lover fred, men hans administrasjon har utvidet den type støtte til angrep som er mulig å benekte, men rammer Russlands økonomi og krigskapasitet. En ekte America først-politikk ville prioritere en forhandlet løsning, avvise åpen opptrapping av stedfortredere, og anerkjenne at fred krever en realistisk tilpasning av sikkerhetsinteresser, snarere enn et nytt forsøk på å tvinge Russland til geopolitisk underkastelse.

Dessverre vil en slik løsning ikke materialisere seg under et Washington-regime som fortsatt opererer innenfor et unipolart rammeverk, og ser på resten av verden som leketøy som kan domineres og manipuleres.

Se alle innlegg av José Niño

Denne artikkelen er hentet fra The Libertarian Institute:

Washington Still Wants Moscow Contained | The Libertarian Institute

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.