Milliarder til våpen, men hvem reparerer menneskene?

Det er noe dypt urovekkende ved den politiske utviklingen i Norge og Europa. Politikerne snakker om krig, NATO krever økt militær kapasitet, og våpenindustrien får stadig større markeder. Milliardene bevilges, våpnene bestilles og befolkningen oppfordres til å forberede seg på det verste. Men hvem tar ansvaret for menneskene som skal leve med konsekvensene i tiårene etterpå?

Det ansvaret synes ingen å ville eie fullt ut.

Statsbudsjettet for 2027 viser størrelsen på prioriteringene. Regjeringen foreslår 191,7 milliarder kroner til forsvarssektoren, inkludert betydelig militær støtte til Ukraina. Den samlede Ukrainastøtten er foreslått til 85 milliarder kroner, hvorav 70 milliarder til militære formål.

Samtidig skal norske sykehus og kommuner planlegge for å kunne håndtere 7000 sårede i en krigssituasjon. Planleggingsarbeidet skal gjennomføres innenfor ordinære budsjettrammer.

Men hvor er den langsiktige planen for alle menneskene som skal leve med psykiske senskader? Hvor er den tilsvarende satsingen på traumebehandling, rehabilitering og familieoppfølging gjennom flere tiår?

En sykehusseng kan redde et liv. Den kan ikke alene gi et krigsskadet menneske livet tilbake.

Jeg tjenestegjorde som FN-soldat i Libanon i 1978, i sanitetstjenesten. Gjennom mange års internasjonalt veteranarbeid har jeg senere møtt mennesker fra kriger og konflikter i flere deler av verden. Jeg har sett hvordan krigen kan fortsette inne i mennesker lenge etter at våpnene har stilnet.

En ødelagt bro kan erstattes. Et kraftverk kan repareres. En sønderbombet by kan gjenreises. Men hvem reparerer mennesket som fremdeles hører eksplosjonene om natten? Hvem hjelper barnet som aldri igjen føler seg trygt? Hvem tar vare på familien som lever med konsekvensene av krigen i førti år?

Vi veteraner kjenner dette altfor godt. Posttraumatisk stress, angst, depresjon og søvnproblemer kan ramme lenge etter tjenesten. Familier kan bli ødelagt, arbeidsevnen svekket og livskvaliteten redusert. Noen bærer minnene stille gjennom et helt liv.

Og vi trenger ikke reise til Ukraina eller andre krigsområder for å finne mennesker som opplever at samfunnet svikter dem etter krigen.

Vi har dem her hjemme, i Norge.

Altfor mange norske veteraner har erfart hvordan de blir hyllet i festtaler, men føler seg glemt når de trenger hjelp. På frigjøringsdagen og veterandagen 8. mai står politikere frem med medaljer, blomster og høytidelige ord om respekt og takknemlighet. Men hva skjer resten av året?

Hva skjer når veteranen trenger behandling, når senskadene melder seg, eller når familien ikke lenger makter belastningen?

Da kan møtet med systemet bli en ny kamp.

Veteraner forteller om krevende dokumentasjonskrav, lange prosesser og vanskeligheter med å få anerkjent sammenhengen mellom militærtjenesten og skadene de lever med. Det finnes hjelpeordninger, men ordninger på papiret er ikke det samme som hjelp i praksis.

Enda mer alvorlig er det når veteranenes egne erfaringer ikke får tilstrekkelig plass i veterandebatten. Jeg opplever at det altfor ofte legges hindringer i veien for en åpen diskusjon om manglende oppfølging, psykiske senskader og myndighetenes ansvar.

Kritiske spørsmål må ikke oppfattes som illojalitet. De må tas som et uttrykk for erfaringer samfunnet trenger å lytte til.

Det burde være en selvfølge at veteraner som har tjenestegjort på vegne av Norge, ikke må bruke resten av livet på å kjempe for å bli hørt og få nødvendig hjelp.

Vi sendte dem ut i statens tjeneste. Da kan ikke staten overlate dem til seg selv når konsekvensene melder seg.

Men krigens senskader gjelder ikke bare soldater.

De gjelder barn som vokser opp med flyalarmer, mødre som lever i konstant frykt, eldre som ikke kan flykte, og familier som i årevis lever med trusler om krig.

Dette gjelder alle parter i en konflikt og deres allierte. Russiske og ukrainske soldater, sivile på begge sider og mennesker i andre berørte land kan alle rammes. Lidelsene kjenner ingen nasjonalitet. Traumene spør ikke hvilken uniform du bar, eller hvilken politisk leder du støttet.

Likevel snakker politikerne ofte om krig som om den kan håndteres gjennom våpenleveranser, militære strategier og økonomiske bevilgninger.

De snakker langt mindre om hva som skjer etterpå.

Og hva gjør den stadige krigsretorikken med vår egen befolkning?

Når politiske ledere gjentatte ganger advarer om krig, når mediene fylles med militære trusselscenarioer, og når våpenprodusentene presenterer stadig nye løsninger på vår usikkerhet, risikerer vi at frykten blir en permanent del av samfunnslivet.

Reelle trusler må tas alvorlig. Men det er forskjell på ansvarlig beredskap og en offentlig debatt der krig nærmest fremstilles som uunngåelig.

Frykt kan gjøre mennesker mer mottakelige for drastiske politiske beslutninger. Den kan skape avmakt og svekke troen på diplomati.

Samtidig har våpenindustrien åpenbare økonomiske interesser i økte forsvarsbevilgninger. Det betyr ikke at alle våpenprodusenter ønsker krig. Men det betyr at deres økonomiske interesser ikke nødvendigvis sammenfaller med samfunnets behov for avspenning og langsiktig menneskelig trygghet.

Hvor er de tilsvarende sterke interessene som arbeider for å finansiere livslang traumebehandling?

Hvor er milliardkontraktene for å reparere familier, gjenreise psykisk helse og gi krigsskadde mennesker verdigheten tilbake?

Det er her det politiske regnskapet blir ubehagelig.

Og kanskje er det nettopp derfor mange av oss veteraner har blitt fredsaktivister.

Vi har erfart at krigens største kostnader ikke nødvendigvis kommer mens kampene pågår, men i årene og tiårene etterpå. Vi vet hva det betyr når menneskene blir glemt, mens politikerne har gått videre.

Jeg er selv blitt en av disse veteranene.

Etter min tjeneste i Libanon og mange års internasjonalt veteranarbeid har jeg viet stadig mer av mitt engasjement til fred, dialog og forsoning. Ikke fordi jeg mangler forståelse for behovet for et forsvar, men nettopp fordi jeg har sett hva krig gjør med mennesker.

Det er et tankekors at mange av dem som sterkest advarer mot krig, selv har båret uniform og opplevd brutaliteten. Vi har sett det som ikke vises i forsvarsbudsjettene. Vi har møtt menneskene som skal leve videre når den politiske interessen er borte.

Veteraner er ikke en ensartet gruppe, og vi har ulike oppfatninger om sikkerhetspolitikk. Men våre erfaringer burde være en langt viktigere del av den offentlige debatten.

Vi trenger ikke bare soldater som kan forsvare freden. Vi trenger også veteraner som kan bidra til å bevare den.

Norge må ha et forsvar. Men et reelt totalforsvar må også omfatte langsiktig psykisk helsevern, rehabilitering, familieoppfølging og en finansiert plan for å håndtere senskadene etter krig.

Regjeringen må kunne svare på hvem som skal ha ansvaret, hvilke ressurser som skal stilles til rådighet, og hvordan oppfølgingen skal sikres gjennom flere tiår.

For det holder ikke å planlegge for 7000 sårede dersom vi samtidig mangler en tydelig plan for alle dem som overlever med usynlige skader.

Det er lett å vedta milliardene når krigen forberedes. Det er langt vanskeligere å stå ansvarlig for menneskene når krigen er over.

Og det er nettopp dette ansvaret jeg mener våre politiske ledere ikke har tatt tilstrekkelig alvorlig.

Norge trenger ikke flere festtaler om hvor stolte vi er av veteranene dersom ordene ikke følges av handling.

Det er ikke medaljene som viser hvor mye et land verdsetter sine veteraner. Det er hvordan landet behandler dem når uniformen er lagt bort, helsen svikter og ingen lenger står klare med blomster.

Jeg ble soldat for å tjene freden. Erfaringene fra krigen gjorde meg til fredsaktivist.

Etter et langt liv er jeg enda mer overbevist om at fred ikke bare handler om fravær av våpen. Fred handler om å gi mennesker muligheten til å leve uten frykt, med trygghet, helse og verdighet.

Våpenindustrien kan gjøre opp sine regnskaper. Politikerne kan gå videre til neste sak. Men et menneske som er ødelagt av krig, kan bli sittende igjen med regningen resten av livet.

Og når ingen tar et tydelig og varig ansvar for den regningen, er det ikke bare helseberedskapen som svikter.

Da svikter vi menneskene vi hevder å beskytte.