Kina har ikke noe prosjekt om å frelse verden

Mange betrakter Kina gjennom sine egne forhåpninger eller fryktforestillinger. Noen ser landet som en mulig redningsmann for en verden dominert av USA. Andre ser en stormakt som vil omforme hele den internasjonale ordenen. Begge perspektivene kan føre til at vi misforstår Kina.

I gamle dager pleide jeg å spøke med at «evigvarende vennskap» gjerne varer litt kortere enn vanlig vennskap.

Det var en kommentar til de høytidelige erklæringene om ubrytelig solidaritet mellom stater. Slike erklæringer har det vært mange av i historien. Og historien har vist at vennskap mellom stormakter sjelden er sterkere enn interessene som holder dem sammen.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste en analyse av Andrew Korybko om forholdet mellom Russland, Kina og USA.

Korybko hevder at russiske myndigheter er dypt skuffet over Kina. Beijing har, ifølge hans analyse, bøyd seg for amerikansk sanksjonspress, kinesiske banker har begrenset samarbeidet med Russland, og kinesiske produkter og komponenter finner fortsatt veien til Ukraina.

Dette skal ha bidratt til at Russland nå er villig til å samarbeide med USA på måter som kan svekke Kinas strategiske stilling.

Jeg mener at Korybko i dette tilfellet overdriver og overtolker. Jeg setter pris på Korybko som analytiker, men her tar han feil.

Ikke fordi det mangler motsetninger mellom Russland og Kina. Tvert imot. De to landene har forskjellige interesser, forskjellige forutsetninger og forskjellige langsiktige mål. Men det er nettopp dette som kjennetegner forholdet mellom sjølstendige stormakter.

Det er ingen grunn til å forvente at Kina skal underordne sine egne interesser Russlands behov.

Stormakter har interesser, ikke evige vennskap

Forholdet mellom Moskva og Beijing har aldri vært så enkelt som den politiske retorikken kan gi inntrykk av.

På 1950-tallet var Sovjetunionen og Kina nære allierte. Allerede i det følgende tiåret utviklet samarbeidet seg til en bitter konflikt. Den ideologiske enigheten var ikke sterk nok til å overvinne nasjonale motsetninger.

I dag har de to landene igjen et omfattende strategisk samarbeid. Begge har interesse av å begrense amerikansk dominans, og Russland er blitt langt mer avhengig av Kina etter vestlige sanksjoner.

Men samarbeidet er ikke det samme som en allianse der partene setter egne interesser til side.

Kina vil gjerne kjøpe russisk energi, men ønsker naturligvis best mulig pris. Kinesiske banker vil gjerne drive handel, men ikke nødvendigvis risikere å bli rammet av amerikanske sanksjoner. Kinesisk industri vil selge produkter på verdensmarkedet, også produkter som kan få militær anvendelse.

Det er ikke uttrykk for illojalitet. Det er uttrykk for kinesisk interessepolitikk.

På samme måte forsøker Russland å bevare et sjølstendig handlingsrom og unngå å bli fullstendig avhengig av Beijing.

Å tolke enhver slik interessekonflikt som tegn på et kommende strategisk brudd, er etter mitt syn å legge for stor vekt på enkelthendelser.

Forventningen om en kinesisk frelser

Det finnes en annen og mer grunnleggende misforståelse i deler av den internasjonale debatten.

Mange mennesker forventer en slags messiansk politikk fra Kina.

I deler av den vestlige verden framstilles Kina som en ideologisk utfordrer som har til hensikt å omforme hele verdensordenen etter sitt eget bilde. I deler av den anti-vestlige opinionen møter vi den motsatte forventningen: at Kina skal frigjøre verden fra amerikansk dominans og stille opp for alle som utfordrer Vesten.

Når Kina ikke opptrer slik, blir folk skuffet.

Men da har de kanskje ikke forstått Kina.

Kina har ikke noe prosjekt om å frelse verden. Kina har et prosjekt om å utvikle, styrke og sikre Kina.

Det betyr ikke at landet mangler globale ambisjoner. Kina søker innflytelse, markeder, teknologi, sikkerhet og en internasjonal orden som gir landet større handlefrihet. Men dette er først og fremst virkemidler for å realisere nasjonale mål.

Kinesisk utenrikspolitikk må forstås i lys av kinesisk innenrikspolitikk.

Landet i midten

Gjennom en periode på omkring 15 år hadde jeg anledning til å møte alle de øverste lederne i Kina. Det begynte med mitt møte med Mao på Den himmelske freds plass i 1970, fortsatte med møtet med Hua Guofeng og hans nærmeste krets i 1977 og ble avsluttet med møtet med Hu Yaobang i 1984. I tillegg møtte jeg i 1998 sjefen for plankommisjonen og lederne av partiskolen.

Mao sa rett ut: Når dere drar hjem, glem Kina, gjør deres egne greier.

Det som slo meg, var hvor lite de kinesiske lederne var orientert mot verden slik vi i Vesten gjerne forestiller oss at verdensledere er. Den eneste jeg møtte med en virkelig rik kunnskap om verden var statsminister Zhou Enlai. I tillegg hadde han klisterhjerne.

Jeg fikk etter hvert et bilde av en kinesisk sjølforståelse der Kina er landet i midten, mens resten av verden utgjør en rand omkring det.

Denne randa er naturligvis ikke uten interesse. Men den er først og fremst interessant i den grad det som skjer der, påvirker Kina.

Dette var et av de sterkeste inntrykkene jeg satt igjen med fra møtene.

De som trodde på at Kina ville stille seg i spissen for en verdensrevolusjon fikk seg en kalddusj da Mao møtte Nixon i 1972.

Det kinesiske navnet på landet, Zhongguo, oversettes gjerne som «Midtens rike» eller «landet i midten». Det ville være en forenkling å trekke en direkte linje fra denne historiske betegnelsen til alle sider ved dagens kinesiske utenrikspolitikk. Men den gir en interessant inngang til å forstå en politisk kultur med en sterk forestilling om egen historisk kontinuitet og sentralitet.

Kina har gjennom store deler av sin historie betraktet seg sjøl som en sivilisasjon med en egen orden, egne institusjoner og en egen utviklingsbane. Og i dag: sosialisme med kinesiske særtrekk.

For de kinesiske lederne jeg møtte, syntes de store spørsmålene først og fremst å handle om Kinas utvikling, stabilitet og plass i historien.

Verden utenfor var viktig. Men ikke nødvendigvis som et prosjekt Kina skulle ta ansvar for å omforme eller redde. Kina mente ikke under Mao og heller ikke i dag at de er noen modell for resten av verden.

Kinas nasjonale prosjekt

Det moderne kinesiske lederskapets viktigste oppgaver er å opprettholde politisk stabilitet, sikre økonomisk og teknologisk utvikling, bevare nasjonal suverenitet og styrke landets internasjonale stilling.

Dette er store ambisjoner i et land med en enorm befolkning og en historie preget av sivilisatorisk storhet, men også innbyrdeskriger og nasjonale katastrofer.

Kina ønsker ikke å bli avhengig av andre stormakters velvilje. Landet vil kontrollere sin egen utvikling.

Derfor investerer det i industri, forskning, teknologi, infrastruktur og militær kapasitet. Derfor søker det stabile forsyningslinjer og adgang til internasjonale markeder. Og derfor bygger det relasjoner til svært forskjellige land, ofte uten å stille de samme politiske betingelsene som vestlige stater gjør.

Men dette betyr ikke at Kina vil påta seg ansvaret for Russlands krig, Irans konflikter eller alle andre staters oppgjør med USA.

Kina vil samarbeide der samarbeidet tjener kinesiske interesser. Og det vil holde avstand der kostnadene blir for store.

En annen måte å forstå verdenspolitikken på

Vestlige analyser tar ofte utgangspunkt i ideologiske motsetninger. Vi deler verden inn i demokratier og autoritære stater, allierte og motstandere, venner og fiender.

Finnes det demokratier i dagens verden? I så fall – opplys meg. I Norge vedtar vi jo ikke en gang våre egne lover, det gjøres av navnløse teknokrater i Brussel.

Kina og Russland har et nært samarbeid, men det gjør ikke deres interesser identiske. Kina og USA er strategiske konkurrenter, men de er samtidig dypt økonomisk forbundet. Kina kan samarbeide med land som står i konflikt med hverandre, uten å betrakte dette som en selvmotsigelse.

Det sentrale spørsmålet er ikke alltid hvem Kina liker eller misliker.

Det er hva Kina ønsker å oppnå, hvilke ressurser landet har til rådighet, og hvilke kostnader det er villig til å bære.

Det er her jeg mener Korybkos analyse kommer til kort. Han identifiserer reelle interesseforskjeller mellom Russland og Kina, men tillegger dem en psykologisk og strategisk betydning som ikke nødvendigvis følger av fakta.

At Kina ikke gjør alt Russland ønsker, er ikke i seg sjøl bevis for at Russland er i ferd med å vende seg mot Kina.

Det kan ganske enkelt bety at Kina er Kina, og Russland er Russland.

Illusjonene er farligere enn interessekonfliktene

Det finnes gode grunner til å følge spenningene mellom Beijing og Moskva nøye. Avhengighetsforholdet mellom dem er skjevt, og det kan skape nye konflikter. Kinas voksende økonomiske tyngde gir landet forhandlingsmakt som Russland ikke alltid vil være komfortabel med.

Men vi bør være forsiktige med å bygge store geopolitiske teorier på antakelser om skuffelse, svik og skjulte motiver.

Det samme gjelder forestillingen om at Kina en dag skal tre fram som en slags verdenshistorisk frelser.

En stormakt kan utfordre en eksisterende internasjonal orden uten å ha til hensikt å frigjøre alle andre. Den kan tale varmt om samarbeid og en felles framtid, samtidig som den konsekvent prioriterer sine egne interesser.

Det er ingen særegen kinesisk egenskap. Det er en grunnleggende realitet i internasjonal politikk.

Men nettopp fordi så mange har knyttet store forhåpninger eller sterke fryktforestillinger til Kinas framvekst, blir denne realiteten ofte oversett.

Min erfaring fra møtene med kinesiske ledere gjorde meg mindre tilbøyelig til å se Kina som en ideologisk misjonær og mer tilbøyelig til å se landet som en historisk bevisst stormakt med et sterkt nasjonalt prosjekt.

Det betyr ikke at kinesiske ambisjoner ikke kan komme i konflikt med andre lands interesser.

Det betyr bare at vi må forstå landet på dets egne premisser.

Kina har ikke noe prosjekt om å frelse verden. Og den som forventer at Kina skal gjøre det, kommer til å bli skuffet.