Klimaregnskap og kreative måter å plyndre bøndene på

Bonde Silje Åsnes Skarstein skriver på Facebook:

Å sitte i Norge som bonde og sjå korleis dei høge herrar diskutera ulike kreative måta å få kyrene mine og jorda mi til å slutte å drive med biologiske prosessar er eg liksom blitt akklimatisert til så det går ikkje så masse inn på meg, men dette her siste stuntet eg nett har hørt om tar virkelig kaka.

Desse høge herrane har altså først tatt skogen min som eg eig og forvaltar inn i Norge sitt klimarekneskap, eg som bonde får absolutt null fråtrekk for mine klimautslepp for alle trea eg har.

Dette har irritert meg grøn lenge men dette siste påfunnet frå staten er faktisk endå verre.

Altså, du kan med nok pengar og dei rette kontaktane og ein dose entreprenørskap:

• opprette eit firma som selger opptak av co2 i skog.
• For å få tak i skogen treng du f.eks ein bonde med tilgjengelig areal, kanskje finn du ein med 100 dekar der det no veks bjørk eller anna flott lauskog.
• Så avtaler du med denne bonden at han skal gi frå seg retten til dette arealet i nokre år (ikkje meir enn 10 år på papiret men i praksis snakker vi om 80 år)
• Så plantar dette firmaet granskog på heile arealet
• deretter tek det samme selskapet og selger all co2 som skogen vil ta opp over 80 år til f.eks selskap i oljenæringa
• bonden får hogge skogen om 80 år
• selskapet tjener penger på salg av karbonkreditter og oljenæringa kan sleppe ut svart karbon med god samvittighet over at den er kompensert med grøn karbon på ein eller anna bonde sin eigendom

Men hallo? Kvifor i alle dagar skal eit selskap komme inn og plante skog og ha muligheten til å selge dette som klimakreditter?

Mens bonden fortsatt må høyre at kyrene hans er eit klimaproblem?

Siri Hermo kommenterer:

Bonden beskriver en virkelighet som er så grov at det nesten ikke er til å tro, men har dessverre 100 % rett.

Det som beskrives i bondens innlegg er den direkte konsekvensen av at Stortinget i 2019 stemte for å underlegge Norge EUs klimapolitikk fram til 2030 (gjennom EØS-avtalens Protokoll 31).

Folk forstod (og forstår fortsatt ikke) alvoret da vi mistet kontrollen over energiforsyningen vår gjennom ACER og Energipakke 3 i 2018. De trodde det bare handlet om strømpriser.

Men nådestøtet kom i 2019, da biologien vår ble underlagt Brussel.

Her smeltet energi og klima sammen og matrialiserer seg i de neste Energipakkene (4 og 5.)

Da Norge godtok og implementerte EUs klimapolitikk i Protokoll 31 i 2019, overførte vi i praksis råderetten over den norske skogen til EUs klimaregnskap. EU krever at Norge som stat skal øke eller opprettholde CO2-opptaket i skog.

Statens regnskap teller, men enkeltbonden nektes å bruke sin egen skog til å nulle ut utslippene fra kuene sine.

Hvorfor?

Fordi staten trenger skogen din for å fylle sin egen forpliktelse overfor Brussel!

Den bevisste oppsplittingen i EUs klimasystem som gjør at den norske bonden blir låst fast i en fullstendig umulig situasjon:

De to adskilte pilarene (Vanntette skott):

1. Innsatsfordelingsforordningen (ESR): Landbruket (metan fra kuer, lystgass fra gjødsel) ligger her. Dette er en pilar der målet er rene utslippskutt. Her har staten fått streng beskjed fra EU om at utslippene i denne sektoren skal ned, og staten bruker avgifter og reguleringer som pisk overfor bonden.

2. LULUCF-forordningen (Areal og skog): Skogen på gården ligger under denne pilaren.

Denne pilaren handler om å opprettholde og øke CO2-opptaket i naturen.

Hvorfor det blir en felle for bonden?

Fordi EU og EØS-avtalen krever at disse to regnskapene holdes adskilt, har ikke Norge lov til å opprette et felles «gårdsregnskap» der bonden kan bruke plussene fra LULUCF (skogen) til å nulle ut minusene i Innsatsfordelingen (kuene).

Staten Norge har derimot lov til å bruke en svært begrenset fleksibilitet mellom pilarene på nasjonalstat-nivå for å pynte på sitt eget offisielle regnskap overfor Brussel.

Men denne fordelen blir aldri overført til den enkelte bonde. Staten beholder skogopptaket selv for å slippe unna bøter og kvotekjøp fra EU, mens bonden straffes for biologien på låven.

Dette er grunnen til at private finansakrobater kan komme inn, utnytte LULUCF-pilaren til å selge kvotebaserte kreditter til oljebransjen, mens matprodusenten sitter igjen som klimaversting.

Fordi rike oljeselskaper og industriaktører må betale skyhøye kvotepriser til EU, har det oppstått et kynisk marked for «grønnvasking». Kapitalsterke selskaper kan gå inn på din eiendom, plante gran, og selge dette som klimakreditter. De tjener milliarder på ditt karbon, mens du sitter igjen som en «klimaversting» fordi kua di raper.

Ved å skille disse to sektorene juridisk, har EU sørget for at bonden blir stående igjen med kun utgiftene og utslippene, mens plussiden blir låst bort i et overnasjonalt regnskap.

Siri Hermo