oss 150 kroner!
I en presis analyse i Klassekampen dissekeres det russiske valgsystemet under overskriften «Demokrati som autoritær metode». Teksten viser hvordan Kreml ikke avskaffer demokratiske former, men tvert imot kler seg i dem: Gjennom orkestrerte valgurner og formell enstemmighet omdannes stemmegivningen til et ritual for disiplinering. Formålet er ikke å lufte folkets vilje, men å demonstrere at det ikke finnes noe legitimt rom for dissens.
Norske kommentatorer rister overbærende på hodet av Moskva. Men retter vi det samme sosiologiske blikket mot vår egen nasjonalforsamling, trer en ubehagelig parallell frem. For hvordan oppfører det norske folkestyret seg i vår tids mest skjebnesvangre spørsmål?
Norge fengsler ikke opposisjonelle, og stemmesedlene telles etter boka. Likevel produserer kulturen på Løvebakken en like lammende ensretting i møte med krigen i Ukraina og opprustningen mot Russland. Fra Rødt til Frp har Stortinget sluttet rekkene i en tverrpolitisk konsensus. Det som begynte med defensive donasjoner av feltsykehus og hjelmer, har glidd over i stridsvogner, langtrekkende missiler og jagerfly – uten at en eneste representant har trukket i den parlamentariske nødbremsen.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDenne lammelsen skyldes ikke at representantene personlig hater fred, men en sirkulær dynamikk der tre krefter forsterker hverandre:
- Politikerne søker moralsk renhet og handlekraft i alliansens lys, der enhver reservasjon eller diplomatiske sonderinger fryktes som politisk selvmord.
- Våpenindustrien – fra Kongsberg og Nammo til amerikanske giganter som Lockheed Martin – tar imot de åpne statskassene og fyller sine ordrebøker, samtidig som USA gradvis skyver finansieringen av krigen over på europeiske skattebetalere.
- Forsvarsbyråkratiet leverer premissene for hva som kreves av opprustning, mens det alternative handlingsrommet forsvinner fra saksdokumentene.
Diplomatiet blir dermed ikke formelt forbudt, det blir ganske enkelt marginalisert av et maskineri der prestisje, profitt og alliansekonformitet peker i én retning.
Hvor farlig denne skrivebordsdoktrinen er, ble nylig understreket i NRK P2s Ekko om hvordan Norge og Finnmark møter Russland. Fra kontorene i Oslo kreves det at broene skal brennes. Men langs den 198 kilometer lange grensen i nord vet befolkningen at stabilitet aldri har handlet om ren konfrontasjon, men om balansen mellom avskrekking og beroligelse.
Fiskerisamarbeid, redningstjeneste og fungerende kontaktlinjer har vært sikkerhetsventilene som hindrer at misforståelser antenner en storkrig. Det krevde nøktern fagmilitær realisme da professor Tormod Heier mot slutten av sendingen forsiktig manet til å opprettholde dialogen – en advarsel som i dagens klima nesten fremstår som kjetteri.
I Moskva sikres enigheten ved å utestenge partier. I Oslo sikres den gjennom moralsk disiplinering, der advarsler mot atomfare eller krav om diplomati avfeies som defaitisme. Effekten på handlingsrommet er foruroligende lik: Den «nasjonale samlingen» opphever den kritiske opposisjonen.
Når et samlet Storting marsjerer i takt mot en eskalerende storkrig uten å våge å stille de ubehagelige kontrollspørsmålene, har også vårt demokrati gjort seg sårbart for autoritær metode.
Steven Crozier
Styremedlem i AKI – Trøndelag
