oss 150 kroner!
Splittelsen mellom de styrte og de styrte i Vesten øker. De styrte gjør ikke som de styrende vil. Tross mediekontroll, «faktasjekk» og stempling av politiske motstandere som «høyreekstreme». Det liksomdemokratiet de styrende har etablert, med en valgordning som gir dem blankofullmakt i årevis, møter motstand. Tror de styrende at de kan velge seg et nytt folk å styre over?
De styrte gjør ikke væpna opprør. De kontrollerer ingen hær og politistyrke. Det gjør bare de styrende. Vil regjeringene måtte bruke sine våpen mot de «ulydige» innbyggerne? Douglas Macgregor ser ikke bort fra det som en mulighet.
Den tidligere personlige rådgiveren for USAs forsvarsminister, Douglas Macgregor, blei 08.09.2026 intervjua av Glenn Diesen. Mest om krigene i verden. Macgregor kom også inn på den politiske situasjonen i Europa som i hele Vesten. Etter hans mening preges den av den av den store avstanden mellom regjeringene og folket de styrer over.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herMacgregors beskriver samfunnet som en trebeint krakk: Staten/regjeringa, folket og voldsapparatet — hær og politi. Alle tre beina må være på plass i et fungerende samfunn. Macgregor hevder at
Det er en stor avstand mellom regjeringene i Vest-Europa og befolkningen. Folk […] oppfatter sine globalistiske ledere som noen som forakter folkets interesser.
De styrende tilbyr sine styrte å «holde kjeft», «oppføre seg som en saueflokk» og godta at «kultur, nasjonal identitet og språk forsvinner», sa Macgregor. Han la til at «regjeringene mislykkes totalt med å beskytte, ivareta og sørge for sin egen befolkning.» Macgregor kunne lett ha nevnt sviktende infrastruktur som dårligere togfunksjonalitet, samfunnstryggheten som forsvinner, skolene som mislykkes og velferdsfunksjonene som skjæres ned både med ytelser og funksjon.
Det avgjørende tredje beinet er hva hæren og politiet gjør, kommenterer Macgregor:
«Hva kommer den franske hæren til å gjøre? Hva kommer den britiske hæren til å gjøre? Det vet vi ikke.» «Et sunt samfunn, mener Macgregor, har alle tre beina på plass.» Skjer ikke det, kommer det «omfattende sosial, politisk og økonomisk uro» – først i Europa, «det har allerede begynt», og deretter i USA. Den britiske hæren rykka ut mot demonstrasjoner mot statens velkomst av ulovlige innvandrere.
Sachsen-Anhalt dagens vekker, men det begynte lenge før
I den tyske delstaten Sachsen-Anhalt, med to millioner innbyggere, fikk Alternative für Deutschland 43,8 prosent 6. september 2026. CDU stupte til 17,2. Forbundskansleren har rundt 14 prosent oppslutning i hele Tyskland. Det er et politisk sjokk. Men dette er ikke noe nytt, og det gjelder ikke bare Tyskland. I store deler av Europa er utviklinga den samme. Skyggen fra krigen i Ukraina ligger over det hele.
Tarjei Skirbekk er idehistoriker, tidligere politisk rådgiver for Jonas Gahr Støre og strategisk rådgiver for Arbeiderpartiets ledelse og etablerer av «tankesmia» Agenda. Skirbekk har i boka si, «De moderate folkepartienes fall i Europa» fra 2022, en god historisk gjennomgang av den politiske utviklinga i Europa etter nazismens fall — og oppsvinget for kommunismen. Sjøl det tyske kristendemokratiske partiet var sterkt imot ukontrollert markedsliberalisme rett og slett fordi den samfunnsforma ikke hadde kunnet levere.
Skirbekks analyse er at da folket i Øst-Europa «hadde prøvd kommunismen, kapitalismen og en liberal venstreside — og ingen leverte, stod de nasjonalkonservative klare til å prøve seg. I urolige tider går retorikk om å stenge grenser, en økonomisk utvikling i tett samspill med politikk, kombinert med religiøs- og kulturell identitet — hjem hos mange velgere.» De moderate blei feid av banen.
Så økte også misnøyen også i Vest-Europa ut over 2000-tallet. «Igjen sviktet de moderate partiene sin misjon om å sikre balanserte økonomier og sosial bærekraft. Begynnelsen på slutten for hegemoniet til de tradisjonelle moderate folkepartier var et faktum.»
Ingen med makt lytter til Skirbekk.
Wolfgang Streeck har pekt på at samarbeidet mellom kapitalkreftene og arbeidstakerne brøyt sammen allerede på 1970-tallet, da kapitalen sa nei til å betale skatt for et fortsatt velstandssamfunn. Aldri har de rikeste vært rikere. Aldri har viljen til å bidra vært mindre. De arbeidende kan heller ikke belastes med nye avgifter for hver samfunnshandling de utfører. Det finnes ikke nok statlige inntekter til å drifte en moderne velferdsstat.
I Europa går sosialdemokratene i spissen for sosial nedskjæring som en løsning på statenes pengemangel. I Norge — som har penger, men ikke nok til norske formål — har Arbeiderpartiet under ledelse av Jens Stoltenberg i årevis flytta velferd og pensjon fra statlige garantier til fordel for privat pensjonsforsikring til fordel for finansnæringen. Uten politisk debatt.
Det første store anti-styrende sjokket kom med med Brexit-avstemninga i 2016, om å melde Storbritannia ut av EU. Avstemninga hadde aldri blitt avholdt om de styrende hadde visst hvordan det skulle gå. Nettopp det er et viktig poeng, at de styrendes medier og meningsmålere ikke er i stand til å fange opp hva folk mener. Naturlig nok. De lever i sin egen innelukka boble og bygger seg opp i sin ekstreme ensidighet.
I innlegget Europeisk krise, norsk skjelv, holdt på Bjørnson-festivalen 04.09.2019, poengterte statsviterprofessor Øyvind Østerud følgende europeiske samfunnstrekk:
- Reformpolitikken i dag er drevet av enighet mellom topp-politikere uten brede velgerkrav bak: Sykehusreform, kommunal- og regionalreform, politireform, utdanningsreform.
- … de virkelig radikale protestbevegelsene mot de etablerte og mot elitene, slik vi ser det i Storbritannia med brexit, i Frankrike med oppslutningen om ytterpartiene til høyre og venstre, i Italia med protestpartiene i regjering, og i mange andre land.
Dette svarte Østerud på hvorfor-spørsmålet:
Globaliseringen med fri flyt og nedbygde statsgrenser ga løfter den ikke innfridde. Mange land opplevde stagnasjon fremfor vekst. Det kom en storstilt utflytting av arbeidsplasser til lavkostland. Arbeidsløsheten steg. Gnisninger og konflikt om det flerkulturelle samfunnet ble skarpere. Det ble økt sosial og regional ulikhet. Inntektsforskjellene vokste dramatisk.
Politiske resultater: Sosialdemokrater nær utradert
Det er som Skirbekks boktittel hevder: Det er de «moderate» som har tapt. I Frankrike er sosialdemokratene borte som parti, i Tyskland er de nær ved å falle under sperregrensa øst i landet. Det som kalles sentrum-høyre, de «moderate», taper sammen med sosialdemokratene i hele Europa. Europas viktigste stat holder seg med en sjeldent lite populær leder, med bare 14 prosents tilslutning. Det som omtales som ytterfløyene styrker seg på midtens betydning.
Svaret: En offensiv mot «høyreekstremisme»
De «moderate» partiene i tilbakegang har verken evne eller vilje til å vurdere den politiske situasjonen da det samtidig innebærer å være kritisk til egen politikk. De svarer med den politikken de kan og skjønner seg på: Å anklage og stemple politiske motstandere negativt.
Et typisk eksempel på det er avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sine utspill mot meningsmotstandere. Ikke politiske argumenter, men stempling som grunnlag for neste steg, juridiske tiltak mot meningsmotstanderne. Alle mikrofoner stod klare for Skjervø som ble møtt med ovasjoner fra de styrende.
En autoritær innsnevrende strategi
Fascistiske tiltak
Anklagen om «høyreekstremisme» og «fascisme» skjuler formålet: å innskrenke de kritisertes formelle rettigheter. De skal ikke slippe til orde. De skal utstøtes. De skal miste støtte. Det skal bygges «brannmur» — berøringsforbud og snakkeforbud.
Til hjelp har staten C-REX, forskningssenteret ved Universitetet i Oslo som ble opprettet etter 22. juli. Offisielt skal det forske på høyreekstremisme. I praksis brukes slike apparater til å definere hva som er statlig akseptable meninger. Om hvem som skal overvåkes, isoleres og motarbeides. Gro Harlem Brundtland sa det åpent hva som er målet å forhindre: «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt.» «Vi».
Trond Giske: For enkelt å skylde på velgerne
I Nettavisen 12.09.2026 dukka plutselig Aps Trond Giske fram i offentligheten igjen. Han innleder med: «Velgerne ser millionlønninger til jernbane-toppene, men ingen tog i rute. De blir opprørte fordi de ikke får den respekten de fortjener.»
Giske skriver:
Hvis man tror oppslutningen om høyrepopulistiske partier først og fremst handler om velgerne – om deres holdninger eller følelser – slipper politikerne og det politiske systemet unna.
Følelser kan behandles med terapi. Virkelige samfunnsendringer krever politikk.
Giske minner om Hillary Clinton, som kalte Trumps velgere «a basket of deplorables» — rasister, sexister, homofobe, fremmedfiendtlige — og høstet latter. Ikke bare politikken var ille. Velgerne var forkastelige.
Giskes svar:
Fallet i oppslutningen om de store folkepartiene går parallelt med svekket fremtidsoptimisme. Folk tror ikke lenger at neste generasjon vil få det bedre enn den forrige. Folk ser at viljen til å ta styring over samfunnsutviklingen svekkes til fordel for markedet, individualisering og konkurranse. De ser at det som en gang var et felles samfunnsprosjekt, forvitrer.
Giske avslutter innlegget med et sitat fra den tyske sosiologen Andreas Reckwitz:
«konkurransen bør erstattes av sosiale ordninger som garanterer sosial trygghet innen helse, bolig, utdanning, arbeidslivsregler og grunnleggende inntekt».
Det står ikke på dagsorden i Europa. Snarere tvert imot. Opprusting til krigen mot Russland er viktigst, som å beholde statsstyringa for de «innvidde».
Uten samfunnsdialog, bare kræsj
Varslene til de styrende har har vært tydelige i mer enn to tiår. Likevel reagerer de ikke. Det trenger de ikke. De er oppmerksom på sin makt med alt fra militær kontroll til mange virkemidler for økonomisk, politisk og psykologisk kontroll. Det er som Bertolt Brecht skriver:
«Urettferdigheten går i dag trygt omkring. Undertrykkerne planlegger de neste titusen år. …Nå først begynner vi.»
Macgregor lar det tredje beinet stå åpent: Hva gjør hæren og politiet den dagen de styrte ikke lenger finner seg i det? Et sunt samfunn har alle tre beina på plass. Har det ikke det, kommer uroen. I Storbritannia er militæret allerede brukt mot demonstrasjoner.
Hva kommer først av invasjonen av Russland og borgerkriger? Ingen, eller begge muligheter? Eller et opprør fra de styrte som skaper ny velstand og setter foten ned for nye kriger?
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
