Når staten administrerer identitet

Det er en radikal samfunnsendring når staten går fra å registrere hva noen er, til å registrere hva noen føler eller ønsker at de er.

Folkeregisteret sin kjerneoppgave er å holde orden på etterprøvbare fakta: født, død, kjønn, hvor du er bosatt, mor, far og statsborgerskap. Nå skal det også holde orden på selvopplevelse.

Kjønn er det tydeligste eksempelet: Stortinget har vedtatt at en indre, udokumenterbar opplevelse skal ha forrang foran den kjønnede kroppen. Ikke fordi kjønn har endret seg, kroppen er og gjør akkurat det samme som før, men fordi loven har endret seg. Fordi Stortinget har bestemt at nå skal det være sånn. Vi er trådt ut av den objektive virkeligheten og inn i den subjektive ideen om hvem og hva man er. Fra materie til ånd.

Seksåringen og statsforvalteren

Den mest absurde illustrasjonen på hva som har skjedd, finner vi i aldersgrensen knyttet til juridisk kjønn. Et barn på seks år kan nå endre juridisk kjønn. Samtykke fra én av foreldrene kan være nok.

Jeg lurer på om Stortinget har forstått konsekvensene det innebærer.

Seks år. Man begynner på barneskolen når man er seks år, for å lære å lese, skrive og regne. Første skoledag står de forventningsfulle i skolegården, finkjemmet med sin første skolesekk på ryggen. Samtidig har Stortinget vedtatt ved lov at disse smårollingene som starter med å lære alfabetet er modne nok til å omgjøre sin egen juridiske kjønnsstatus.

Men hva hvis foreldrene er uenige? Lovgiveren har tenkt på det også; da avgjør Statsforvalteren. Det samme forvaltningsorganet som behandler vergemål, klagesaker og separasjonsbevillinger, skal nå avgjøre hvilket kjønn barnet ditt «er», eller rettere sagt, hvilke juridisk kjønn det er i barnets interesse å ha.

Se for deg saksgangen. En gutt på seks sier at han er jente. Mor er enig. Far er ikke. Far har ikke gjort noe galt, han har bare beskrevet virkeligheten slik den er, slik den også er oppført i barnets egen fødselsjournal. Nå er han part i en forvaltningssak mot sitt eget barn.

Det er grunn til å dykke ned i hva den lovgivende forsamlingen har gjort her. Ikke bare har den flyttet definisjonsmakt fra biologi til subjektiv ide, tanke eller opplevelse. Den har flyttet definisjonsmakten fra foreldre til barn og gitt seksåringen et virkemiddel mot den av foreldrene som sier nei. Barnet blir ikke beskyttet av loven. Barnet blir gjort til lovens instrument, i en konflikt det selv har utløst og som det må leve med resten av livet.

Ansvaret er lagt på den i familien som har færrest forutsetninger for å bære det. Den lovgivende forsamling kaller det menneskerettigheter i kjønns – og seksualitetsmangfoldets navn.

Fra indre liv til offentlig kategori

På få år har vi bygd opp et betydelig apparat for å forvalte noe ingen kan definere. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) beskriver kjønnsidentitet som en persons egen opplevelse av hvilket kjønn de er, samtidig som ingen kan si hva «kjønnsidentitet» består av eller er. Prøv å forklare hva «kjønnsidentitet» er uten å bruke ordet kjønn i forklaringen. Det går ikke. Definisjonen er sirkulær, og den er gjort rettslig bindende.

Staten har begynt å administrere det som tidligere tilhørte menneskers innerste privatliv:
Hvem er du? Hvordan opplever du deg selv? Hvilket kjønn opplever du at du har?

Svaret oversettes så til juridisk status, dokumenter, statistikk, offentlige tjenester, helsevesen, skole, arbeidsliv, språk og institusjoner. Identitet er ikke lenger noe privat. Det er blitt forvaltning.

Men forvaltning har krav. Staten må vite noe. Den må telle og kategorisere. Den må lage regler og fordele rettigheter og plikter. Den må vite hvem som er barn og voksen, hvem som er norsk og ikke, hvem som er mann og kvinne, hvem som er forelder, hvem som er arbeidsgiver eller arbeidstaker, hvem som er pasient eller behandler.

Så nå produserer altså staten statistikk over kroppslige forhold som sykdomsforløp, voldshandlinger, voldsutsatthet, dødelighet og lønnsforskjeller der en av variablene ikke måler kroppen, men selvoppfatningen. Tallene ser like presise ut som før. De har bare mistet forbindelsen til det de skal beskrive. En kategori som kan endres på forespørsel, kan ikke brukes til å måle noe.

Hvem får stille spørsmål?

Det som skjer når en uklar kategori blir rettslig bindende, er ikke at kategorien blir klarere. Det er at den blir hevet over diskusjon, og kritiske eller undrende spørsmål blir upassende.

Institusjonene har allerede satt rammen. Ord er byttet ut, veiledere er skrevet, kurs er holdt. Og enkeltmennesket som sier «jeg tror ikke på dette», møter ikke motargumenter. Det møter en personalsak, kansellering og institusjoner som med god hjelp av politikere og politiske partier kan ødelegge omdømmet til den som spør, tviler eller nekter å bli med på at «kjønnsidentitet» er det samme som virkelighet. Relevante spørsmål og diskusjoner om hva virkeligheten består av (sak) endres til å handle om at personer som stiller spørsmål blir sett på som farlige.

Sånn brytes friksjonen demokratiet faktisk består og er avhengig av ned. For uenighet er ikke en feil i systemet, uenighet er en nødvendig komponent for å opprettholde samtalen og demokrati. Men i tilfelle «kjønnsidentitet» er uenigheten omdefinert til en krenkelse og et hat, til et rettslig problem. Da er diskusjonen over før den har begynt fordi den med Stortingets hjelp er blitt gjort farlig å delta i.

Og imens går saksbehandlingen sin gang. Skjemaene fylles ut, vedtakene fattes, statistikken føres. Ingen har bestemt seg for at kroppen ikke finnes. Men Stortinget har sluttet å registrere den.

Da er vi tilbake hos seksåringen. Ikke som en illustrasjon i en debatt, men som et barn. Et barn som er gitt et virkemiddel det ikke forstår, i en konflikt det ikke kan overskue og et vedtak som kan følge det inn i voksenlivet om det føres inn på transsporet og de irreversible skadene det kan medføre.

Spørsmål til statsministeren og Stortinget

Jonas Gahr Støre sitter ved roret. Det er hans regjering som har vedtatt handlingsplanene, hans departementer som deler ut midlene og det er Arbeiderpartiets stortingsgruppe som sammen med stortingsflertallet har vedtatt aldersgrensen på seks år og overlatt avgjørelsen til statsforvalteren når foreldrene er uenige.

Så da er spørsmålet om Jonas Gahr Støre sammen med Barne – og familieminister Lene Vågslid vil sette en fot i bakken og erkjenne at loven har gitt seksåringer en myndighet ingen seksåring kan bære, at staten verken kan eller skal finansiere en overbevisning og samtidig registrere den som et faktum, og at et folkeregister må være tro mot fakta?

For det er Stortinget som har vedtatt at gutter og menn kan identifisere seg inn i jente- og kvinnekategorien. Det berører jente- og kvinneklassen i idrett, rom der jenter og kvinner er nakne, krisesentre for voldsutsatte kvinner, kvinnefengsel, lesbiske, bifile og homofile og media som beskriver menn som begår alvorlige volds- og seksualforbrytelser som hun/ henne og kvinne. Det berører ytringsfriheten, arbeidstakeres mulighet til å delta i debatten om kjønn, akademia, kunstfeltet og oss alle. Så nei, det er ikke en marginal greie.

Spørsmålet er om Støre er villig til å erkjenne at «kjønnsidentitet» ikke hører hjemme som rettslig kategori og ta ansvar for å rydde opp i lovverket og følgefeilene dette har skapt.

Det finnes allerede konkrete forslag til hvordan dette kan gjøres. Professor emerita Anne Robberstad har foreslått å fjerne «kjønnsidentitet» fra lovgivningen og revidere loven om endring av juridisk kjønn. Anne Kalvig foreslår å verne kjønnsidentitet som tro, ikke faktisitet, og WDI Norge har foreslått å legge biologisk kjønn til grunn i alle situasjoner der kjønn er relevant: juridisk, administrativt og praktisk. Det mangler altså ikke løsninger. Det som mangler fra høyeste hold, er viljen til å ta den faktiske virkeligheten tilbake i lovgivningen.

Tonje Gjevjon, kunstner
gjevjon@me.com

---

Tonje Gjevjon skal snakke på Mot Dag-konferansen 17. oktober 2026. Skaff deg billett her: