Argentinere hengt i mastene

Da Darwin var på Falklandsøyene

Kom engelskmennene til noen forblåste, ubebodde øyer da de sikra seg herredømmet over Malvinene? Et ubebodd sted hvor noen settlere kunne slå seg ned og danne sitt eget lille paradis? Slik blir det ofte framstilt, men historia forteller noe annet. Om argentinske sivilpersoner som ble klynga opp i mastene på britiske krigsskip til skrekk og advarsel, om interessene til den britiske tekstilindustrien.

Men også dagboka til Charles Darwin fra hans ekspedisjon med “HMS Beagle” taler London midt imot. Darwin kom til Falklandsøyene i mars 1834 og fant argentinske gjetere og fangstmenn som lenge hadde satt sitt preg på øyene.

På trykk i Klassekampen 3. mai 1982 (for 16.202 dager siden). Tillegg i teksten i 2026 er satt i hakeklammer [-], samt biografiske linker lagt til.

Darwins u-historie

Fra dagboka: 

“1. mars 1833 og igjen 16. mars 1834 ankra Beagle opp i Berkeley Sound på East Falkland-øya. Øygruppa ligger på den omtrent samme breddegraden som inngangen til Magellanstredet. Den dekker et område på 120 ganger 60 geografiske miles, litt større enn halve Irland. Etter at Frankrike, Spania og England hadde stridet om disse jammerlige øyene, ble de etterlatt ubebodd. Regjeringa i Buenos Aires solgte den så til en privatperson, men benytta dem samtidig som en straffekoloni slik gamle Spania hadde gjort før. England gjorde krav på sine rettigheter og besatte dem. Engelskmannen som ble etterlatt med ansvaret for flagget, ble følgelig myrdet. En britisk offiser ble så sendt, uten understøttelse – og da vi ankom, fant vi ham med kommando over en befolkning hvor snarere mer enn halvparten var flyktede opprørere og mordere (…)”.

[“The Voyage of HMS Beagle”, utgitt 1839]

Innledninga til dagboksnotatene fra Falklandsøyene røper tydelig at Darwin ankom øyene med den britiske holdninga til suverenitetskravet djupt forankra i seg. Men hans historiske betraktninger er på langt nær av samme kvalitet som hans naturvitenskapelige observasjoner.

Før vi vender tilbake til Darwins dagbok, øser vi litt fra forskjellige historiske kilder:

I 1820 markerte Argentina for første gang sine krav på Malvinene ved å sende skip til øyene. Tre år seinere ble Pedro Areguatí utnevnt til guvernør, og argentinske tropper ble stasjonert på øyene under protest fra England. Areguatí ble gitt ansvaret for fordeling av fiske- og fangstrettigheter under regjeringa i Buenos Aires.

Argentinske guvernører og fangstfolk

I 1825 inngikk Argentina og England en vennskaps-, handels- og navigasjonsavtale hvor regjeringa i London samtidig offisielt anerkjente Argentinas uavhengighet [9. juli 1816].

Ifølge argentinske kilder ble det verken, før, under eller etter undertegninga av avtalen gjort noen reservasjoner til spørsmålet om Argentinas suverenitet over øyene fra britenes side [et drøyt år etter at USAs president James Monroe (1817-25) la fram Monroe-doktrinen 2. desember 1823],

Året etter anlegger argentinerne garnisonen og fangststasjonen Puerto de la Soledad.

Louis Vernet kjøpte fangstrettighetene, ikke øyene, slik Darwin skriver. Vernet var handelsmann i Hamburg før han som mange andre utvandret til lovende framtidsutsikter i Argentina. Vernet forvaltet sitt gods og gull profitabelt og ble 10. juni 1829 gitt kommandoen over befolkninga og troppene i [dagens] Port Stanley.

Rivalisering med våpenmakt

Knapt to år seinere ble den etterhvert velstående Vernet utnevnt til guvernør over Malvinene. Men Vernet ble litt for ivrig og grådig i tjenesten etter USAs smak og henfalt til piratvirksomhet, etter amerikanske versjoner. Amerikanske fangstfolk ble ført i lenker til Buenos Aires og fangstskutene beslaglagt fordi Vernet sjøl ville underlegge seg hval- og selfangsten.

USA reagerte med å sende krigsskipet “USS Lexington” under kaptein Silas Duncan.

“USS Lexington” ødela det argentinske fortet i Puerto de la Soledad og fordrev garnisonen der fra øyene. Deretter erklærte Duncan på egen hand Malvinene uavhengig av alle regjeringer. Rivaliseringa med Storbritannia var begynt i Monroe-doktrinens navn. 

Etter at USA i 1822 anerkjente de nye søramerikanske republikkene, utarbeida utenriksminister John Quincy Adams erklæringa som fikk presidentens Monroes navn om at USA ikke ville tolerere europeisk innblanding (gjennom Den hellige alliansen) i de amerikanske statenes indre anliggender.

Sivilbefolkninga gjør opprør

Men særlig lengre fikk ikke USA tøyet sine interesser. I desember 1832 gikk den engelske korvetten “HMS Clio” med kaptein John James Onslow først til Port Egmont, seinere til Port Louis. 

Engelskmennene gikk til angrep på den argentinske bosettinga og ga garnisonen på 25 mann tre dager på å forlate øyene. Union Jack ble heist.

Knapt var “HMS Clio” ute av farvannene og det nye året påbegynt før argentinerne – selfangere, gauchos (gjeter) og indianere fra Patagonia i Sør-Argentina – gjorde opprør og drepte engelskmannen med kommandoen over flagget, som Darwin nevner.

Hengt i mastene etter gammel skikk

Fregatten “HMS Challanger” fikk nyss om angrepet og stevna mot Port Louis, hvor britene gjorde kort prosess med “mytteristene”, eller Darwins opprørere og mordere. De ble klynget opp i råa på “Challanger” etter gammel sjømannsskikk og i kong William 4.s navn, samme år som slaveriet i England ble oppheva.

En løytnant [Henry Smith] fra “Challanger” ble utnevnt til guvernør etter erobringa av øyene, som ifølge materialet fra British Information Service “har vært uavbrutt, fredelig og effektivt okkupert av Storbritannia sia 1833”.

Angrepet på Port Louis og erobringa av Malvinene førte umiddelbart til diplomatiske protester fra Argentinas side. 22. januar ble den britiske charge d’affaires i Buenos Aires innkalt til forhandlinger med utenriksministeren [Manuel Vicente de Maza], og 14. februar overleverte minister med uinnskrenka fullmakt. Manuel Moreno, ei protestnote. Men de britiske ørene var døve av tonene til “Rule Britannia!”

Ridetur med gauchos

Så da Darwin kom til Falklandsøyene i mars 1834, ble det flagget med Union Jack i byen og på havna. Og nettopp fordi naturforskeren ikke var belasta med koloniale betenkeligheter, blir hans dagboknotater fra “de jammerlige øyene” desto mer interessante.

Antekningene fra den første dagen forteller om befolkningas næringsvirksomhet på øyene. Og Darwin skriver om argentinere, ikke om engelske settlere:

“16. mars – (…) Om morgenen dro jeg ut med seks hester og to gauchos. De sistnevnte var fortreffelige for oppgava og vel vant med å leve av egne ressurser (…) Ut på kvelden kom vi over en liten flokk. En av mine følgesvenner, St.Iago ved navn, skilte raskt ut ei feit ku. Han kasta bolas’en, den traff kuas bein, men vikla seg ikke rundt.

[Bolas er et kastevåpen som brukes av indianere og gjetere i Patagonia. Den har tre sammenknyttede tau (c. en meter hver) med tunge steiner innsydd i skinnposer i hver ende. Bolas’en holdes i ett av tauene, svinges rundt og kastes mot beina på byttet eller kveg]

Så, etter i full galopp å ha kasta fra seg hatten for å markere stedet hvor bolas’en lå, rulla han ut lassoen. Og etter en høyst farlig jakt kom han opp på siden av kua og fanga den rundt hornene. Den andre gauchoen hadde ridd vekk med reservehestene slik at St. Iago hadde vanskeligheter med å drepe det rasende dyret (…)” 

Carne con cuero rundt bålet

“Det var beundringsverdig å se med hvilken dyktighet St. Iago manøvrerte seg bak dyret, til han til slutt sørga for å gi det et avgjørende slag mot knehasene på bakbeina og deretter, uten særlige vansker dreiv knivene i margen. Kua falt som slått av lynet. Han skar av kjøtt med skinnet på, men uten bein, nok til ekspedisjonen vår. 

Vi rei så til stedet hvor vi hadde slått leir for natta og spiste ‘carne con cuero’, eller kjøtt stekt med skinnet på. Det var like fint og bedre enn vanlig biff som vilt er i forhold til lammekjøtt. Et stort rundt stykke fra bakparten ble stekt på glør, med huden ned og i form av en skål slik at ingen ting av skyen går tapt.

Hvis en hvilken som helst  oldermann hadde spist med oss den kvelden, ville carne con cuero, hinsidig all tvil, ha vært lovprist i London (…)”

Argentinsk preg

Darwin satt altså den kvelden under Sørkorset og gassa seg sammen med argentinske gjetere over argentinske retter, skaffa til veie med argentinske fangstredskaper. Darwin refererer til spanske navn på steder og naturfenomener på sin utflukt med gauchoene: Rincón del Toro, conejos (hare), culpeu (rev).

Darwin forteller videre om gauchoenes kjennskap til en egenarta flokk hester som franskmennene satte ut på øyene i 1764 [under greve Luis Antoine de Bougainville (1729-1811)]. Gauchoene hadde observert at hestene aldri forlot den østre delen av øya, til tross for at det ikke fantes geografiske hindringer for dem til å gjøre det. Gauchoenes erfaringer var høsta over lang tid på øyene.

“Verdiløse øyer”

Hvor lenge argentinerne fikk drive sin næringsvirksomhet eller var ansatt hos britene er noe usikkert. Malvinene var underlagt marineoffiserer under militær kommando fram til 1841, da en sivil guvernør ble utnevnt [løytnant Richard Clemet Moody (1813-87) som også var første guvernørløytnant i Bristish Columbia i Canada].

Guvernøren anlegger byen Anson’s Harbour [etter admiral George Anson (1697-1762), tidligere Port Louis] ved det tidligere Port Egmont, men snart blir Port Stanley hovedsenteret på grunn av sin godt beskytta havn.

Kolonisatorene økte i antall etter hvert som tekstilindustrien i England vokste fram. Men øyene var ingen lukrativ geskjeft for britene. Sir William Molesworth [fra The Radicals, grunnlagt i 1763] i Underhuset 25. juni 1848:

– Det er disse elendige Malvinas-øyene, ubrukelig for hvetedyrking. Trær gror ikke fordi de blir trykt ned av nesten uopphørlige vinder. Øyene som sia 1841 har kosta oss 45.000 pund sterling, har ikke brakt oss noen gleder overhodet. Jeg er fast bestemt på at denne verdiløse besittelsen må gis tilbake til regjeringa i Buenos Aires som med rette gjør krav på dem.

Verdenspolitikken styrt fra Liverpool og Manchester

Men tre år seinere blir sauavlen underlagt det private selskapet Falkland Islands Company. Og den engelske tekstilindustriens interesser begynner å gjøre seg gjeldende overfor andre deler av Sør-Amerika.

Især ble sauavlen og industrien i Paraguay sett på som en farlig konkurrent. Mange søramerikanske historikere hevder at nettopp de engelske interessene lå bak Argentinas krig med Paraguay fra 1864 til 1870.

[Den tidligere portugisiske kolonien] Brasils innblanding i de politiske kampene mellom de hvite og de røde i Uruguay – som for øvrig ble oppretta som bufferstat [av området Banda Oriental i Provincia Cisplatina] mellom Brasil og Argentina i 1828 [ved avslutninga av Den cisplatinske krigen 1825-28] etter påtrykkinger fra Storbritannia – førte til at Paraguays diktator Francisco Solano López følte sin egen posisjon trua og angrep Brasil.

Troppene marsjerte gjennom den argentinske provinsen Corrientes, som dermed ga Argentina og britiske interesser et påskudd til å slutte seg sammen med erkerivalen Brasil og Uruguay mot Paraguay.

Den paraguayanske befolkninga ble slakta ned med nærmere 50 prosent, til noe over 200.000. Bare 28.000 menn var i live. Paraguay var ikke lenger konkurrent til britiske interesser i Sør-Amerika.

Ubrutte koloniale røtter

Det er med røtter i historia at landa i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) utvetydig stempler konflikten om Malvinene [og Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene] som ei levning fra kolonitida, imperiets  siste krampetrekning i Latin-Amerika.  

[Den kooperative republikken Guyana (Britisk Guyana) ble uavhengig i 1966; Belize (Britisk Honduras) ble uavhengig i 1981, men Storbritannia har flere oversjøiske områder i Karibia: Anguilla, Bermuda, Britiske Jomfruøyene, Cayman Island og Montserrat]

På samme måte som norske skolebarn lærer om Torgslaget 17. mai 1829, lærer argentinske unger om hvordan kvinnene i Buenos Aires bekjempa erobringsstyrker ved å helle kokende vann over dem fra vinduer og tak. Derfor ble Juan Peróns nasjonalisering av den britiske jernbanen i begynnelsen av 50-åra sett på som en nasjonal seier.

Når vi med vårt europeiske historiesyn i begynnelsen betrakta den britiske armada [mot Malvinene fra Portsmouth 5. April 1982] i som en historisk anakronisme, en nærmest tragikomisk scene i en operette, så betrakter folk i Sør-Amerika konflikten som en fortsettelse på ei ubrutt linje av britisk innflytelse over økonomien og kultur. 

Malvinene er ikke en særskilt del av historia, heller ikke en fredelig og ublodig plett på jorda for kolonisettlere.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.