oss 150 kroner!
Da Russland invaderte Ukraina i februar 2022, var verdens reaksjoner forutsigbare. Den sterkeste reaksjonen kom fra USA, som så på seg selv som en vokter av det gamle systemet og muligens som en garantist for Ukrainas endelige NATO-medlemskap.
Europas reaksjon var flere oktaver lavere, slik den generelt var under den kalde krigen. Til slutt var resten av verden, selv om de stort sett fordømte Russland for et åpenbart brudd på folkeretten og FNs regler, ikke overdrevent bekymret.
Ting har endret seg. De begynte å endre seg allerede under Biden, som, selv om han var svært kritisk til Russland, blant annet gjennom innføringen av de mest radikale sanksjonene noensinne (med beslagleggelse av privat eiendom og eiendom tilhørende en regjering som USA ikke var i krig med), likevel overholdt noen regler fra den kalde krigen – nemlig å unngå unødvendige eskaleringer med en atommakt. Dette var tydelig i Bidens politikk som ikke tillot angrep på russisk territorium. Men selv under Biden ble denne politikken gradvis forlatt, og USA gikk de facto inn i krigen gjennom sitt utvalg og direkte målretting av steder i Russland.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herI løpet av de siste to årene har situasjonen utviklet seg ytterligere. USA har fortsatt med en politikk der de er en de facto deltaker i krigen, men har også vist et ønske om å avslutte konflikten på en eller annen måte. Det som var overraskende, er at krigstørsten har blitt nærmest umettelig i flere europeiske land, hovedsakelig i de nordiske og baltiske landene, men i den senere tid også i Tyskland, og, av langsiktige historiske årsaker som går tilbake til 1700-tallet, også i Storbritannia.
Rollen til små land – som gjennom sin geopolitiske uansvarlighet kan forårsake stor skade på verden – har en tendens til å gå under radaren. Den nordisk-baltiske koalisjonen oppfordrer i hovedsak til krig med Russland, og viser til sin egen frykt og traumer knyttet til russisk/sovjetisk kontroll og okkupasjon. Hvis vi ser bort fra diskusjonen om den fullstendige ensidigheten i slike påstander (kunne ikke russerne argumentere for at de latviske geværmennene spilte en nøkkelrolle i den russiske revolusjonen?), er denne typen krigshissing fra små nasjoner usedvanlig hyklersk. Den er basert på ideen om at man kan argumentere for krig, men ikke bære noen konsekvenser av en slik krig. Den prøver å gjøre alt for å få stormakters interesser til å bli viklet inn i småmakters interesser, slik at stormakter kan kjempe det ut, millioner dør, men likevel oppnå små lands mål etter en generell krig.
Denne holdningen er ille nok i seg selv – men det som er verre er at det finnes klare historiske presedenser i Øst-Europa og Midtøsten for lignende politikk som førte til globale katastrofer. Serbia spilte ut Russland i opptakten til første verdenskrig. Polen og Ungarn deltok i oppløsningen av Tsjekkoslovakia, noe som banet vei for at Nazi-Tyskland kunne fortsette med aggresjoner. Israel har spilt ut USA i flere tiår i Midtøsten, mest åpenbart akkurat nå når USA gikk inn i krigen mot Iran – veldig likt måten Russland gikk inn i krigen mot Ukraina – uten å vite hvorfor, eller hva som er de politiske målene for den krigen. Men resultatet ordner opp Israel fordi det svekker en annen makt fra Midtøsten og forverrer kaoset i regionen.
Verden står nå overfor en lignende situasjon der flere land, hvis samlede befolkning knapt når opp til antallet innbyggere i en kinesisk by av nivå II, ønsker, for å kurere sine frustrasjoner og traumer, å kaste hele verden ut i en katastrofe som mer eller mindre kan utrydde sivilisasjonen. Det er en utrolig uansvarlig politikk. Den er også hyklersk fordi den er basert på antagelsen om at noen andre (i dette tilfellet USA) vil kjempe for dem. For hvis de var så ivrige etter krigen og overbevist om dens moralske verdi, hvorfor går de ikke inn i den selv? Hvorfor angriper de ikke Russland direkte og ser hva som skjer? Det ville være galskap, men i det minste ville det ikke være uansvarlig overfor resten av verden og ikke hyklersk.
Argumentet for en krig (utkjempet av noen andre) er selvsagt at det å akseptere å snakke om en våpenhvile langs dagens linjer gir aggressoren en fordel. Men ifølge denne logikken bør alle kriger utkjempes til slutten, til alle er ødelagt. Det burde aldri ha vært noen forhandlinger. Diplomati burde ikke eksistere. Koreakrigen burde fortsatt utkjempes – faktisk ville den sannsynligvis ikke det, for hvis politikken som ble forfektet av den nordisk-baltiske alliansen hadde blitt fulgt den gang (slik McArthur ønsket), ville vi aldri blitt født, og foreldrene eller besteforeldrene våre ville alle ha dødd for lenge siden.
Den nordisk-baltiske alliansen glemmer også at hvis våpenhvilen etableres langs dagens kontrolllinjer, vil Donbass osv. riktignok kontrolleres av Russland, men ingen land i verden vil offisielt anerkjenne det. La de ikke merke til at ingen land fra Samveldet av uavhengige stater har anerkjent det? La de ikke merke til at ikke engang Hviterussland anerkjenner det? En slik, ja skjør, fred setter ikke bare en stopper for dagens blodbad, men åpner også for en mulighet for en eventuell langsiktig løsning mellom Russland og Ukraina. Verken Putin, Zelenskyj eller de sosiale kreftene som støtter dem, er evige. Ting vil forandre seg i Russland og i Ukraina. Forhandlinger kan finne sted om ti eller tjue år – men i det minste ville folk være i live i stedet for døde.
De nevner at det ville føre til en «frossen konflikt». Men er en frossen konflikt verre enn en åpen konflikt? Er fravær av død dårligere enn fortsatt blodbad? Det finnes dusinvis av frosne konflikter over hele verden, fra Kypros til Kosovo til Vest-Sahara til Malvinas til Kashmir. Bør vi gjenåpne dem alle? De er motvillige til å svare på de moralske spørsmålene fordi den implisitte verdien de legger på ukrainske liv er null, og den implisitte verdien de legger på russiske døde er et pluss. Følgelig er en endeløs konflikt et positivt sumspill fra deres synspunkt.
Ikke bare er ideen om en endeløs krig umoralsk, men den leker også med en enorm risiko for atomvåpeneskalering. Under den kalde krigen ble denne risikoen tatt på alvor av de to stormaktene. Det er derfor de hadde fire bindende atomvåpenavtaler, som alle har utløpt. I dag antar folk at atomvåpen ikke eksisterer. Dette er en fullstendig ugyldig antagelse, men selv om det bare var én milliondels sannsynlighet for at atomkrig skulle inntreffe, er kostnadene ved en slik krig så enorme (siden en slik krig er ukontrollerbar) at enhver rasjonell persons beregning må være å gjøre alt for å unngå den.
Den nordisk-baltiske krigshissingen under dagens forhold er derfor (i) uansvarlig, (ii) hyklersk, (iii) umoralsk og (iv) flørter med en katastrofe av enorme proporsjoner.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Branko Milanović.
Branko Milanović er en serbisk-amerikansk økonom og universitetsprofessor. Han er mest kjent for sitt arbeid med inntektsfordeling og ulikhet. Siden januar 2014 har han vært forskningsprofessor ved Graduate Center ved City University of New York og tilknyttet seniorforsker ved Luxembourg Income Study. (Wikipedia.)
