Europas rikeste: «Enten blir vi rikere, eller så faller Europa»

Politikerne og mediene i Norge prioriterer det: Slutt med å skatte de rikeste, da går Norge på dunken og de eneste som betyr noe i Norge, flykter. Men dette sier de ikke bare i Norge, men i hele Europa. Den tidligere Europa-redaktøren i Financial Times, David Marsh, har spurt 36 ledende og felles menende om hva som er Europas løsning: Vi må styre, vi må bli rikere og folk flest må bli fattigere. 
Wolfgang Streeck er blitt bedt om å anmelde boka Can Europe Survive? The Story of a Continent in a Fractured World i Dublin Review of Books, og Streecks anmeldelse sto på trykk 28.08.2026. Her er oversettelsen fra Politikus.

Wolfgang Streeck: Ja, vi kan! Eller kan vi?

Hvem er Moses som skal lede Europa? Marshs kandidat er Tyskland. Ikke ideelt, vet Marsh, men bedre enn ingenting, synes han å si.

Dette er ei bok som kommer væpnet til tennene. Forfatteren, tidligere Europa-redaktør i Financial Times, har samlet trettiseks anbefalinger til en ouverture på fem sider, ti av dem fra sentralbanksjefer, tidligere og nåværende, resten fra ambassadører og tidligere ambassadører og alle slags «globale sjefer» for hva det måtte være, seniorfeller og rådgivere. Prosesjonen ledes av Gordon Brown på forsiden («Et privilegium å lese»), fulgt, etter protokoll, av lord David Owen. For sikkerhets skyld bidrar Joachim Nagel, president i Deutsche Bundesbank og kanskje snart mer enn det, med et forord.

David Marsh intervjuet utrolige 167 personer, listet bakerst i boka med meritter beskrevet i kjærlig detalj, over to år fra midten av 2023 til midten av 2025. De fleste av dem, fristes en til å si, er fra den engelskspråklige verden, men det er tross alt der ting skjer. Enda større er andelen som kommer «fra finans» – privat, halvprivat, offentlig, halvoffentlig, nasjonal og internasjonal finans. Tretti er fra Tyskland, ingen fra Russland; jeg kommer tilbake til det. Noen ble intervjuet mer enn én gang, oftest der de bor, men av og til, om uunngåelig, på videokonferanse. Sosiologer og statsvitere, som i sine beskjedne «prosjekter» forsøker å skape mening og utlede noe som ligner «teori» av høyst femti «ekspertintervjuer», kan bare uttrykke beundring – eller avstå av ren misunnelse.

Marshs folk er dem som skal være de innvidde, noe som i samfunnsvitenskapelig metode gjør dem til informanter snarere enn respondenter, og gir forskeren lisens til å anta at det de forteller er slik det er, slik at særlige anstrengelser for å skape mening blir overflødige. Boka virker da også delvis som en stor samling sitater fra de rike og mektige, finansens og dens politikks kjendiser – sitater Marsh åpenbart mener fortjener å tas for pålydende, der kilden garanterer sannheten. At alle informantene i grunnen er enige med hverandre – at «Europa» går i dass med mindre noe gjøres, og det straks; at «vi» må tilbake til «sunn» økonomisk vekst samtidig som vi redder miljøet; at «vi» må ta igjen konkurranseevnen generelt og kunstig intelligens særlig – plager ikke Marsh. Han tar det som bekreftelse på at når det gjelder å kjenne Europas sykdom og medisinen som trengs for overlevelse, finnes det intet alternativ til det vennene hans forteller ham.

Hvorfor er dette da en dårlig bok? Akkurat som han stoler på bevis gjennom prominens og takknemlig tar for gitt det intervjupersonene betro ham som fakta, stiller Marsh aldri spørsmål ved premissene som ligger under deres syn på den virkelige verden, og handlingene og prosjektene de utleder av det. Å grave fram skjulte antakelser og undersøke dem for gyldighet og hvilken funksjon de har for dem som slutter seg til dem, er selvsagt selve kjernen ikke bare i kritisk forskning, men i kritisk journalistikk. Marsh velger en slags journalistisk statsmannskunst, fri for all undergravende hensikt, som betaler for adgang til toppsjiktet ikke bare ved å overta deres verdensbilde, men ved å påta seg ansvaret for å gjøre det til lesernes.

Når vi graver i Marshs fyldige bok om hva «vi» må gjøre for at «Europa» skal «overleve», blir de som står utenfor innsiden forvirret over hvem «vi» er (bare bankmiljøet, eller også matutdelingsmiljøet, langt mer tallrikt, men mikroskopisk i økonomisk og politisk kjøpekraft?); om «Europa» er større enn Vest-Europa (burde ikke Russland være med hvis for eksempel Ukraina er det, eller Romania og Bulgaria, eller Storbritannia etter Brexit?); hva «overlevelse» (og «ikke-overlevelse», med andre ord død) skulle bety for en samling samfunn og stater så ulike som dem som ligger i «Europa», sjøl om vi holder Russland og dets venner utenfor; og hva det er «Europa» vil «trenge» for å blomstre i en verden som beveger seg mot en ny orden. Når vi leser Marsh, lærer vi på nytt at et establishment framfor alt er et fellesskap av antakelser, delte sannheter som forstås uten videre av dem som hører til. «Vi» er dem som kan lese Marsh uten å stille unødvendige spørsmål, som i dokumenter som den siste «Draghi-rapporten» ikke finner noe som krever utdyping eller rettferdiggjør ettertanke om alternativer.

«Europa» er det som ikke er Russland, alt som ligger vest for Russlands vestlige grense; det vil «overleve» hvis og bare hvis det gjør seg selv til en økonomisk, teknologisk og militær supermakt som rivaliserer med USA og Kina, med sentralisert ledelse og et kampvant militær; og til det trenger det framfor alt økonomisk vekst, jevnt stigende produktivitet, teknologisk lederskap, en stor hær og politisk enhet.

At overlevelsen ifølge Marsh og hans informanter nå er truet og bare kan sikres, i kritiske tider med usikkert utfall, under finanssektorens og dens politiske alliertes velprøvde ledelse med det evige slagordet TINA: «Det finnes intet alternativ». Vi kan mislykkes i å nå dit, men det finnes ingenting annet å sikte mot. En fransk venn, ikke ukjent med Marshs maktstatlige forståelse av «europeiskhet», trakk en gang i en samtale fram Venedigs triste skjebne etter at verdenshandelen flyttet til Atlanterhavet og gjorde Serenissima til en «historisk bakevje». Hva med, spurte jeg, Tizian, Giorgione, Tintoretto, Veronese, fremfor alt Vivaldi, for ikke å glemme Casanova: Venus, ikke Mars! – og kineserne kommer i flokker for å levere fra seg hardt tjente dollar. For et vidunderlig sted en bakevje kan være!

Å lese Can Europe Survive er et eventyr. På 351 sider finner vi om lag 1 800 siterte passasjer og tilskrevne utsagn, mer enn fem per side, sluttnoter ikke medregnet, oftest fra den internasjonale finansens og politikkens øverste sjikt, som forteller leserne små detaljer fra store øyeblikk, som ansiktet Helmut Kohl satte opp da George Bush tillot tysk gjenforening, eller hva Winston Churchill sa til Harry Truman, eller Mao Zedong til Helmut Schmidt. Det er livlige kapitler om hvordan Vladimir Putin ødela stemningen mellom Russland og «Vesten», om tysk gjenforening, Sovjetunionens nedgang og fall og «problemet Storbritannia» og landets gale politikere. Tidvis ganske morsomt, men alltid på overflaten av dagsaktuelle hendelser, rikt pyntet med Marshs alltid treffsikre dommer, basert på overbevisningen om at han, med hjelp av intervjupersonene, nesten hadde vært i rommet da det skjedde, hva det enn var. Vi lærer også om det merkelige vesenet «Putin», med «flere ustabile personligheter. Skiftevis forførende, klagende, overfusende, denne bevisste politiske kameleonen, med morderøyne, i stand til å gå fra følsom sjel til hardhaus i ett blunk», med en «personlighetsblanding av teknokrati, seighet og bandittvesen». Lest av den anerkjente psykologen John McCain i 2008: «Jeg så Putin i øynene og så tre bokstaver, en K, en G og en B.» «Svært kalde, små griseøyne», ifølge en britisk ambassadør, som viste «homofobi på visse måter, men ikke antisemittisme … en slu intelligens, full av mistenksomhet og hevngjerrighet …» Og så videre.

Mye annet kunne læres av og sies om Marshs bok, og andre har gjort det i det lange. Men for denne anmelderen står og faller alt med det sosiologer ville kalle Marshs, og Marshs Europas, aktørproblem. Hvem er Moses som skal føre Europa, en broket flokk «vestlige» og mindre vestlige nasjonalstater på kanten, med Russland som en carlschmittsk «eksistensiell fiende», inn i den strålende framtida Marsh tross alt ønsker for det og «oss»?

Europa trenger, for å innfri Draghis huskeliste, ledelse, men Marsh og hans informanter har sett nok til å vite at EU ikke kan gi den og aldri vil. Ingen håp om at den store overnasjonale superstaten som konkurrerer på like fot med USA og Kina, skal vokse ut av den slags «europeisk integrasjon» EU en gang kan ha vært satt opp for, men har unnlatt å få til. Når Marsh undersøker hvem som ville og kunne gjøre det til sitt mål å sikre det Europa trenger, ender han med en nestbeste løsning: en allianse av nasjonalstater gruppert rundt én av sine egne. Teknisk sett et imperium, for offentlig konsum en framvoksende demokratisk superstat, holdt sammen av en hegemonisk nasjonalstat i sentrum. Europa ville da stille seg bak en kollektiv interesse, definert på dets vegne og om nødvendig håndhevet av dets sjefstat.

Hvem skal da denne staten være, som må råde over overlegne ideologiske, økonomiske og kanskje tvangsmessige midler, av og til gjennom EUs overnasjonale byråkrati-og-domstol, rester etter «europeisk integrasjon», og av og til ikke?

Marshs kandidat, nå som USA er på vei til nye leikeplasser, er ikke Frankrike og slett ikke det ærverdige fransk-tyske «tandemet», men Tyskland. Ikke ideelt, vet Marsh, men bedre enn ingenting, synes han å si, hvis det som trengs er et Europa som «strategisk suveren» tredjemakt som konkurrerer vellykket med USA og Kina. «Europa» som overlever som et tysk Europa uten transatlantiske forankringer, overlatt til seg selv av sin evige beskytter USA? Hvor desperat kan en bli?

Her nærmer vi oss den harde kjernen i Marshs og vennenes verdensbilde. Sjøl om Tyskland er større enn Frankrike, er det knapt stort nok til å gjøre «Europa» til det tyske imperialister før 1945 kalte en tysk «innflytelsessone». Vi undres over at Marsh, tidligere FT-korrespondent i Berlin, ikke skulle vite dette. Riktignok hevder Friedrich Merz, i motsetning til forgjengerne, av og til en «ledende rolle» for Tyskland i EU og kanskje utenfor. Men Merz hevder mye når dagen er lang. Han er kanskje heller ikke klar over at slikt språk vil utløse krav om at Tyskland må bevise at det ikke bare blir en hegemon, men en velvillig en. Å holde et imperium sammen og i geledd er krevende moralsk, økonomisk og militært: svakere land må holdes fornøyde med alle slags subsidier; land i periferien må hindres i politisk slalåm, i Orbán-stil, om nødvendig ved å legge militærbaser på deres territorium; og lokale politiske klasser, om ikke valgflertall, må kjøpes og sosialisere inn i de kulturpolitiske «verdiene» imperiet og dets sentrum angivelig står for. Alt dette er langt dyrere enn før gjenforeningen i 1990, da Tyskland, allerede EUs største medlemsland, i øynene til en voksende del av den tyske offentligheten tjente som Europas mer eller mindre frivillige betaler av utgiftene.

Blant de kostbare forventningene Tyskland som hegemon i et vesteuropeisk statssystem ville måtte innfri, er en eksemplarisk gjennomføring av forsvarsbudsjettet på 3,5 til 5 prosent. «Europa» har lovet dette ikke bare til USA, men også til seg sjøl, slik at Tyskland kan plassere flere infanteridivisjoner i Øst-Europa, som den 5 000 mann sterke brigaden det allerede stasjonerer i Litauen, forventet å koste én milliard euro i året når den er ferdig. Dessuten må en tysk europeisk hegemon stabilisere økonomiene i periferistatene for å hindre at de faller i hendene på «antieuropeiske» krefter. Den må også, i en eller annen form, garantere den svulmende statsgjelden i land som Frankrike og Italia. Imperialt hegemoni kan imidlertid av innenrikspolitiske grunner ikke være en tapsforretning evig; på et tidspunkt vil en hegemon, som USA i dag, måtte kreve inn utgiftene slik at avkastningen veier opp kostnadene, og kanskje overstiger dem, for å gjøre hegemoniet spiselig for egne borgere. Vil et hegemonisk Tyskland noensinne kunne øke gebyrene det tar av protegéene – den keiserlige renten, i hvilken form det enn er – slik at de matcher eller overstiger utleggene?

Husk så til at Tyskland ikke er en atommakt. Det finnes to slike i Marshs Europa, Frankrike og Storbritannia. Frankrike har siden 1960-årene forsøkt å få Tyskland til å dekke en andel av kostnadene ved sitt atomarsenal, med påstand om at det beskytter ikke bare Frankrike, men også Tyskland. Men Frankrike var aldri villig til å gi Tyskland innflytelse over når, hvor og til hvilket formål franske atomvåpen skulle brukes, og derfor gikk Tyskland aldri med på noen kostnadsdeling. Storbritannias atomstyrke er dypt sammenvevd med USAs. Den sies også å være sørgelig underfinansiert og i akutt behov for teknologisk oppgradering, som Storbritannia igjen er avhengig av USA for. Nylig foreslo Frankrike og Storbritannia, i noe som likner marshsk ånd, at de i fellesskap skulle gi Tyskland og «Europa» som helhet en atomparaply, utenfor EU og Nato. Det ville bety at Tyskland – hvis konvensjonelle hær ville stå i første ildlinje i en krig med Russland, mest sannsynlig i Baltikum – ville være avhengig av dekning fra to andre land i den slags landkrig «Europa», i hvilken innpakning det enn er, i dag hevder å måtte være klar for om mindre enn fem år.

På den ene sida, sjøl om Tyskland ikke er atommakt, er det ikke helt uten atomvåpen – bare at disse ikke er tyske eller europeiske, men amerikanske. Som arv etter andre verdenskrig har USA om lag 40 000 soldater stasjonert i Tyskland, pluss 25 000 familiemedlemmer og 17 000 sivile ansatte, mer enn noe annet sted i verden unntatt Okinawa i Japan. Spredt over hele Tyskland holder USA 181 militærbaser, de største Ramstein i Rheinland-Pfalz og Grafenwöhr i Bayern. Ramstein var operativt hovedkvarter for USA i «krigen mot terror», som blant annet koordinerte skyttelflygingene med fanger til Guantánamo («ekstraordinær overlevering»). Det fortsetter å være kommandopost for amerikanske inngrep i Midtøsten, inkludert bombingen av Iran. Og ikke minst huser amerikanske baser i Tyskland et ukjent antall atomstridshoder, noen av dem reservert for det tyske luftforsvaret som skal slippe dem over amerikansk angitte mål i Russland med amerikansk godkjente jagerbombere, under det som kalles «atomvåpendeltakelse» som kompensasjon, synes det, for at Tyskland sammen med Japan undertegnet ikke-spredningsavtalen av 1968.

Men har ikke USA mer enn én gang kunngjort at det vil trekke seg fra Nato og Europa for å «gjøre Amerika stort igjen» hjemme? Her er den andre elefanten i rommet Marsh ikke ser: den begrensete makten den amerikanske regjeringen har over sin dypstat, sitt «militærindustrielle kompleks». Om Trump, eller en hvilken som helst annen president, skulle beordre det amerikanske militæret hjem, særlig fra Tyskland eller Japan, ville generalstaben i det minste lene seg tilbake og vente på neste presidentvalg. Men i praksis vil det ikke være behov for insubordinasjon. Hvorfor, om hensikten var ikke-intervensjonistisk, skulle Trump og hans «krigsdepartement» nylig ha bedt Kongressen øke det gigantiske såkalte forsvarsbudsjettet fra utrolige 1 000 milliarder dollar i 2026 til 1 500 milliarder i 2027?

Et vesteuropeisk statssystem leda av Tyskland som regional maktstat ville fortsette å være dominert av USA gjennom USAs dominans over Tyskland. I stedet for å gå for «strategisk suverenitet» ved å tre ut av ikke-spredningsavtalen, har Tyskland under Scholz gått med på å kjøpe trettifem amerikanske F-35-jagerbombere til en pris som ensidig fastsettes av den amerikanske regjeringen ved levering. Formålet er å erstatte den angivelig «utdaterte» Eurofighteren, lisensiert av USA som bærer av amerikanske atomstridshoder. USA kunngjorde i 2024 at det fra 2026 ville begynne å utplassere langtrekkende, landbaserte Tomahawk-missiler i Tyskland på bilateral basis, utenom Nato. Inkludert ville være hypersoniske missiler som kan nå Moskva på noen minutter, utstyrt med konvensjonelle stridshoder, men, kan man anta, i stand til å utstyres med kjernefysiske. Det behandles nærmest som statshemmelighet om utplasseringa blei bedt om av tyskerne eller lagt fram av Biden for Scholz som et fait accompli, ikke til forhandling, bare til underretning. Uansett sier saken mye om Tysklands utsikter til «strategisk autonomi». Det samme gjør det at Trumps uannonserte avlysning av utplasseringen fikk den tyske forsvarsministeren til å tigge USA om lov til å kjøpe Tomahawkene og sette dem opp i Tyskland for tysk regning.

Hva betyr alt dette for Marshs «overlevelse» av et autonomt «Europa»? Som tungt bevæpnet militærplattform for USA vil Tyskland fortsette å være avhengig av amerikansk beskyttelse. Dermed vil det være ute av stand til å søke tilnærming til Russland, for seg selv eller på vegne av Vest-Europa som helhet. I stedet for å forlate Europa vil USA fortsette å herske over statssystemet der, om enn mindre direkte enn før, så indirekte gjennom Tyskland, med Storbritannia som regional vaktbikkje for USAs bredere geopolitiske interesser. Det er heller ikke sannsynlig at USA vil protestere mot at Storbritannia, i Boris Johnsons tradisjon, gjør hva det kan for å overtale det ukrainske herskeroligarkiet til ikke å gi opp i krigen mot Russland, med Tyskland som ledende pengeleverandør først og deretter, kanskje, av levende kropper. Som en velkommen bieffekt vil det å gjøre Russlands vestgrense til et jernteppe 2.0 legge det gamle angloamerikanske marerittet om en regional eurasisk orden tuftet på fredelig sameksistens mellom de to stormaktene Russland og Tyskland, potensielt resulterende i Gorbatsjovs «felles europeiske hus» eller Jeltsin og Putins «Europa fra Lisboa til Vladivostok».

Dessuten, etter hvert som krigen drar ut, vil den amerikanske våpenindustrien nyte et reelt fangemarked i Europa, utkonkurrere franskmennene, i samarbeid med tyske våpenprodusenter som investerer i Ukraina og bygger opp en våpenindustri med lokale milliardærer. Ved å få Tyskland til å holde trykket oppe mot Russland, love ukrainske nasjonalister seier pluss EU-medlemskap og erstatning for all skade påført i kampen for vestlige «verdier», vil USA tvinge Kina til å avlede militære og andre ressurser til sine eurasiske grenser for å beskytte Russland mot et nederlag selv Kina ikke kan hindre. Hvorfor skulle USA reise hjem fra et sted så paradisisk som dette?

Realistisk sett er Marshs scenario om europeisk overlevelse under tysk ledelse et scenario om tysk ledelse under amerikansk ledelse, med Det hvite hus som øverstkommanderende, Storbritannia som premierløytnant og Tyskland som lokal sersjant der blodet tappes. Dette virker ikke helt nytt, og Marsh satser da heller ikke til slutt særlig på at «Europa» skal bli bedre med det første, sjøl med kompetent råd fra internasjonal finans’ ledende lys som har lest – eller i hvert fall anbefalt – boka hans: «De siste årene har vært vanskelige for Europa», skriver Marsh, «før det blir bedre, bør europeerne forberede seg på verre.»

Passende nok er et av bokas sentrale temaer «motstandskraft» [resilience], et begrep som knapt var kjent for noen år sia, men nå er allemannseie, epokens viktigste eufemisme i den sammensatte krisens tid. Google Ngram forteller at populariteten i engelskspråklige bøker, etter tiår i språklig utkant, skjøt i været mellom 2005 og 2020. I Tyskland, der ordet måtte importeres fra engelsk, dukket det først opp, knapt merkbart, rundt århundreskiftet; etter en kort topp i kjølvannet av finanskrisen gikk det inn i en bratt stigning fra 2013, brattere enn i den engelskspråklige verden, en stigning som synes å fortsette. Fra ChatGPT lærer vi at motstandskraft betyr «evnen til å komme seg, tilpasse seg eller sprette tilbake etter vanskeligheter, stress, sjokk eller endring». Etter å ha vandret fra materialvitenskap til menneskevitenskap oppsummeres kjernebetydningen som «ikke å unngå problemer, men å komme seg godt etter dem» i en verden, fristes en til å legge til, der problemet ikke er problemene, men å komme seg etter dem.

Politikere og andre samtykkeprodusenter pleide å love vekst, velstand, stabilitet og fred, men nå, i den evige krisas tid, begrenser de seg klokelig til å kreve motstandskraft som individers og samfunns høyeste dyd – en revolusjon av senkede forventninger startet ovenfra av dem som har gått tom for bedre tilbud. Og en som kanskje virker, i hvert fall foreløpig. Nylig viste en mann på tysk fjernsyn en reporter kjelleren sin, full av flasker olivenolje og pakker spaghetti. Det var nok, sa han, til uker med pasta kokt i olje, uten behov for potensielt forurenset vann, og et bidrag, sa mannen stolt, til motstandskraft i de motgangstidene han så komme. Å stemme ut Merz – eller, om det var mulig, noe det ikke er, von der Leyen – syntes ham ikke å være et alternativ, og hvordan skulle det være det? «Kan Europa overleve?» Med borgere som ham går det i det minste under med stil.

---

Oversatt og publisert av Politikus.