Loven vest for Pecos

Vi hadde fyrt opp hver vår Marlboro. Som to cowboyer i en gammel film stod vi og holdt i bisselet til hesten, ikke særlig ivrige etter å legge avsted. Men solnedgangen nærma seg med raske skritt, og det var på tide å si farvel. Jobben var gjort. Bare avskjedsordene stod igjen.

Klassekampen 11. januar 2000

I virkelighetens verden hadde 31 trailersjåfører og to bussjåfører samla seg en lørdag i de indre bygder for å diskutere forholda i bransjen vår, drikke kaffi og røyke. Og vi hadde gjort noe de gamle cowboyene knapt nok hadde drømt om, vi hadde organisert oss i et fagforbund.

Nå var møtet slutt, og hestene var altså bilen til Totto og bilen til kona mi. Men fyr på røyken hadde vi i alle fall fått, og den blå himmelen høyt, høyt over oss var den samme som cowboyene red under for mer enn hundre år siden.

 – Egentlig, sa Totto ettertenksomt, egentlig var det veldig mye bra med den gamle cowboytida.

Og etter en ny tenkepause: Det er bare det at den er slutt – og den kommer aldri tilbake.

Totto snakka ikke om USA, men om den tida vi har opplevd sammen på landeveien.

For oss som vokste opp med cowboyfilm på kino hver mandag kveld, så minner situasjonen i transportbransjen i dag om filmen Paint your Waggon, hvor to gullgravere, spilt av Lee Marvin og Clint Eastwood,  forelsker seg i den samme jenta. De tre lever sammen i kjærlighet, styrt av sin egen moral, de opplever gullrushet – fra den første feite gullklumpen dukker opp – til sheriffen og borgerligheten kommer og alt det gamle går i dass. Sivilisasjonen har kommet så langt vest at det frie, ville cowboylivet er slutt.

Loven blei for sterk, borgerligheten har tatt over. Det er enten å innordne seg, eller dra videre til neste by. Lee Marvin drar, Clintern og dama blir.

For landeveiens cowboyer er det imidlertid ingen byer å dra videre til. Vi kommer ikke lenger vest. Vi står ved Californias kyst. Vi har nådd stranda, og står med ryggen mot Stillehavet.

Det går fremdeles an å kjøre i Russland og endel andre østland hvor sivilisasjonen ikke er blitt for påtrengende, og hvor noe av eventyret kanskje fremdeles kan finnes, men ellers er det frie livet der alt var tillatt ugjenkallelig forbi. Vi kan like det eller mislike det, men det er slik det er.

Det var dette han mente, Totto.

Enkeltvis kan vi sikkert fortsette å lure enkelte sheriffer ei stund til, men det spørs om vi ikke lurer oss sjøl i det lange løp?

For hva oppnår vi? Samfunnet blir mer og mer regulert. Alle de andre har sine organisasjoner og påvirkningskanaler. Vi vil fortsatt være på yttersida. Vi blir fortsatt underlagt de andres vilje. Vi blir uten innflytelse. Hele løpet blir lagt for oss av folk som har andre interesser å tenke på.

Bransjen er økonomisk pressa, og tid er penger. De mest kyniske firmaledere tenker: Vi driter i loven, kjør på, det gir penger i kassa, foreløpig er det sjåførene som bærer risikoen. Og dem er det nok av, vi skviser dem som sitroner og får tak på nye. Det er alltid noen som er villig, og de har likevel ingenting å si.

Speditørene bestemmer pris, tid og sted, men er ikke ansvarlig overfor sheriffen. Bileieren tør ikke protestere, for da mister han kjøringa.

Arbeidssituasjonen blir umulig for sjåføren som verken kan oppfylle kravene til speditøren eller sheriffen. Han skal levere på tidspunkt det ikke er mulig å levere på lovlig vis, og han skal rekke hjem til en familie han nesten ikke ser lenger, og han skal vise skiver til sheriffen.

Loven har kommet til Pecos. Borgerligheten har kommet. Lee Marvin vil videre. Men det er ingen flere steder å gå. Og det er slutt på gullet.

Flere firma begynner å få problemer med rekrutteringa. Fordi gutta fremdeles i stor grad velger den løsninga vi er vant til når vognmannen blir grinete. De slutter. Finner seg en ny vognmann, bare for å oppdage at det ikke lenger er den grinete vognmannen som er problemet. Det er den nye tida. Det er ramma vi jobber innenfor. Den nye tida bransjen ikke har ikke tilpassa seg. Derfor gir mange av gutta seg, og vi er i ferd med å få en flukt av erfarne sjåfører bort fra yrket.

Vi kan like det eller mislike det, men slik er det. Loven har kommet til Pecos og det er ingen steder vi kan dra. Alle andre kjemper for sin posisjon, bileierne har sitt apparat, speditørene har sitt, og staten stiller med sheriffer, tollere, vekt og målebånd. Vi har ikke engang et sted å drite i Oslo. Mange av gutta synes sheriffen er feig. Han tar de små – sjåførene – og lar de store – speditørene – gå fri. Det er jo det enkleste.

«To sjåfører mistet førerkortet etter døgnhvil på under to timer». Firmaet er velkjent, sier politiet.

Vi kan fortsette som strutsen, stikke hode i sanden og late som alt er ved det gamle. Fortsette å bytte vognmann, for å finne en som kan ordne opp for oss. Vi trenger organisering, sier de tenksomme. Det har franskmenna og danskene hatt i lang tid.  – Organisering er feigt, sier de individualistiske, det er bare for de svake. Vi er cowboyer, self made men. – Jeg blir med den dagen dere har ordna opp, sier de som er svære i kjeften. – Den dagen dere har fiksa en skikkelig tariffavtale og fått orden på kjøre-hviletida, da blir jeg med. Helt klart.

 – Vi kan like godt se det i øye og innrette oss etter den nye tida, sier Totto og spytter brunt. Det finnes ingen vei tilbake. Vi må stole på oss sjøl. Det er VI og ikke DE som må lage organisasjonen.

Så knipser han sigarettstumpen avsted i en lang bue, hilser med to fingre til hatten, setter sporene i hestebuken og rir inn i solnedgangen.