oss 150 kroner!
Det vi er vitne til er Trump på sitt laveste punkt, skriver Martin Jay.
Kongressen må samarbeide for å få Trump stilt for riksrett før det er for sent – for det vil ikke være noen troverdighet ute i verden med det første, bare ubetalte regninger.
Strategic Culture Foundation, 28. august 2026.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herFor Donald Trump vil 28. august passere som en hvilken som helst annen dag. Det er lite sannsynlig at en av hans nærmeste medarbeidere vil påpeke at det er seks måneder siden han kunngjorde at han var i ferd med å starte en «rask krig» mot Iran, som bare skulle vare i noen få dager. Seks måneder senere kunngjør respekterte analytikere i Washington på podkaster, at det er allment kjent at Trump faktisk har trukket seg tilbake – og til og med skrotet enhver idé han kunne hatt om en slags opptrappet krig mot Iran, muligens ved bruk av landstyrker. Trump gikk rett og slett tom for tre ting:
For det første, den nødvendige minimumsmengden våpen – missiler – som ble brukt så hensynsløst de første ukene at USA nå begynner å gå farlig tom for noen nøkkeltyper, noe som virkelig har tatt brodden av skorpionens hale når det gjelder å mobbe seg rundt i verden som en pseudo-supermakt.
For det andre har realistiske militære alternativer, gitt at bombardement av Iran kun med missiler – vanligvis fra lufta – har vist seg utover enhver tvil å være langt fra tilstrekkelig når det gjelder å forsøke å komme i nærheten av å skade Irans infrastruktur, til et punkt der regimet kanskje vurderer samtaler.
For det tredje, troverdighet – dette ville vært avgjørende de siste ukene, i forsøket på å finne en utvei, gitt at det ville involvert samtaler med iranerne, men de har for lengst gitt opp denne metoden fordi de rett og slett ikke har tillit til at han holder sitt ord om noe som helst.
Selvfølgelig spiller troverdighetsfaktoren også en rolle overfor viktige allierte, og kanskje var dette det mest ødeleggende slaget i dette nederlaget: At han til slutt så seg rundt på alle de vanlige smiskerne – med andre ord EU-ledere – og ikke så noen som virkelig var der for ham. Hvordan kan de støtte ham når de ikke engang klarer å passe sin egen rygg? Storbritannia, Frankrike og Tyskland er alle på vei mot avgrunnen med høyreekstreme regjeringer de neste tre årene.
Hvilke lærdommer kan amerikanerne trekke på denne seksmånedersdagen?
Når det gjelder Iran, er mystikken helt borte. Mysteriet – eller det ukjente elementet – som vanligvis var til USAs fordel for hvordan deres arsenal og væpnede styrker ville måle seg mot Irans, er nå virkelig borte, noe som betyr at en offensiv fordel er borte. Sannsynligvis kan ingen av sidene helt tro på realitetene, men den ekstraordinære listen over missiler som ble sluppet på Iran, gjorde ikke mye for å ødelegge landets kapasitet til å produsere missiler – og Teherans strategi gjennom flere tiår med å fortsette å produsere missiler av alle typer, slik at de fleste av dem i begynnelsen av krigen bare var agn for å lokke frem USAs bedre avskjærings-missiler, var komisk genialt. I bunn og grunn var alle Irans eldre missiler svært nyttige for å tiltrekke Israels og USAs avskjærings-missiler. Og dette pågår fortsatt i dag, ettersom USA bruker et missil til 4 millioner dollar mot droner som koster så lite som 15.000 dollar – noe som beviser at det til slutt var avansert, billigere teknologi som ga USA det knusende slaget.
Liggende på gulvet, men fortsatt pustende, er Trump i sitt eget sinn ubeseiret. Som en utrent bokser tror han at han fortsatt mestrer bevegelsene og fotarbeidet, men han klarer ikke å se hvordan de spillene han spiller med allierte og fiender alltid får troverdigheten hans til å synke enda lavere – noe som antakelig gjør det vanskeligere for USA å låne mer penger rundt om i verden. Den nylige saken om at USA har passert 40.ooo milliarder dollar i gjeld er selvsagt tull, da de fleste økonomer vet at dette tallet er kraftig undervurdert – ettersom beregningen brukt av amerikanerne overser en rekke nøkkelfaktorer som plasserer gjelden godt over 100.000 milliarder dollar. Godt over, til det punktet at det til og med finnes økonomer som spår at den er nærmere 250.000 milliarder dollar, når alt tas i betraktning.
Men det spiller ingen rolle. I mellomtiden er vi vitne til at Trump er på sitt laveste punkt – han ser ut som en bokser som aldri burde ha fått lov til å forlate eldrehjemmet, langt mindre gå inn i en boksering. Hans presidentskap er så pinlig at det må komme med trusler mot Japan for å prøve å få landet til å forlate den internasjonale straffedomstolen ICC. Trump er under konstant press fra Israels statsminister Benjamin Netanyahu for å få ham av kroken til ICC og den internasjonale arrestordren mot ham.
Desperate tiltak. Men kanskje ikke like desperat som å sende CIA-sjefen til Moskva for å be russerne om å slutte å angripe sivil infrastruktur i Ukraina – for hvis vi skal tro noen eksperter, har Ukraina praktisk talt ingen luftvernsystemer igjen og lite energi, og er derfor på vei mot nederlag, som sannsynligvis vil komme til vinteren.
Det er sant at Ukraina noen ganger rammer russiske mål inne i Russland, noe som definitivt påvirker økonomien, men det er vanskelig å se hvor mye lenger landet kan holde ut når strøm og oppvarming blir ødelagt i Kiev.
Krigens svindel ledes av Zelensky og ser som en gammel sovjetisk fabrikk som har utdaterte, raslende, utslitte maskiner som ikke bare trenger dyrt drivstoff, men som stadig må repareres bare for å holdes i drift – og som produserer et produkt som ikke kan selges fordi ingen vil ha det. Det eneste viktige er sjefens rolle i sentrum av kontantstrømmen, der han skummer inn det som kommer inn, betaler sin kabal av lojale håndlangere rundt seg, samtidig som han holder masken overfor fabrikkarbeiderne, de vet at hele operasjonen snart kommer til å bli pakket sammen. De som står Zelensky nær vet at det ikke finnes håp om seier, og at alt som skjer nå er et desperat forsøk på å holde hvitvaskingen gående i noen måneder – eller uker – før alle skynder seg av sted til sine private jetfly midt på natten.
Hvordan ville Trump takle et så stort nederlag etter Iran? Hans venner i Blackrock og JP Morgan ville miste mange av klientenes penger som er bundet opp til tvilsomme økonomiske avtaler, som kjøpte opp mye infrastruktur som en del av krigsbytte – men Trump selv vil fremstå som en stadig mer irrelevant og internasjonal lettvekter, en spiller som hans egne MAGA-tilhengere ikke lenger kan ta på alvor, ettersom utsiktene til å miste begge kamrene i Kongressen øker dag for dag.
Bli med oss på Telegram, X og VK.
Kontakt oss: info@strategic-culture.su
Andre artikler av Martin Jay.
Les også:
Live US National Debt Clock — Real-Time Fiscal Data | US Fiscal Clock
The $88 Trillion Unfunded Entitlement Obligation Washington Keeps Ignoring | Cato at Liberty Blog
Assessing fiscal sustainability
Martin Jay er en prisvinnende britisk journalist basert i Marokko, hvor han er korrespondent for The Daily Mail (Storbritannia) og har der tidligere rapportert om den arabiske våren for CNN, samt Euronews. Fra 2012 til 2019 var han basert i Beirut, hvor han jobbet for en rekke internasjonale medier, inkludert BBC, Al Jazeera, RT, DW, samt rapporterte som frilanser for britiske Daily Mail, The Sunday Times og TRT World. Hans karriere har ført ham til arbeid i nesten 50 land i Afrika, Midtøsten og Europa for en rekke store medier. Han har bodd og arbeidet i Marokko, Belgia, Kenya og Libanon.
Denne kommentaren er hentet fra Strategic Culture Foundation:
Trump’s Iran disaster comes with bigger costs than we originally thought — Strategic Culture
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Espen B. Øyulvstad tilføyer:
Jeg er kjent med at tidligere framskrivinger av utgifter til soldat-veteraner gjør USAs utgifter til krig større enn de tallene som ofte blir presentert i et hurtig skiftende mediebilde, så jeg har brukt KI-verktøy for å finne flere analyser av dette.
Dersom man beveger seg bort fra den vanlige definisjonen av USAs statsgjeld (som nå ligger rundt 40 billioner dollar, altså 40.000 milliarder dollar) og i stedet inkluderer ufinansierte framtidige forpliktelser til blant annet Social Security, Medicare og veteranordninger, finnes det flere økonomer og finansanalytikere som kommer fram til langt høyere tall.
Noen sentrale eksempler:
1. Laurence Kotlikoff (Boston University)
Kotlikoff er trolig den mest kjente akademiske representanten for dette synet. Han argumenterer for at den offisielle statsgjelden gir et misvisende bilde fordi den utelater store framtidige forpliktelser.
- I en studie om «fiscal gap» anslo han USAs samlede finansielle gap til rundt 205 billioner dollar (trillion på amerikansk) når alle framtidige utgifter og inntekter tas med i beregningen.
- Han har flere ganger uttalt at USA er «bankrupt today» dersom man bruker generasjonsregnskap og inkluderer framtidige pensjons- og helseforpliktelser.
- Allerede tidligere beregninger lå i området 200 billioner dollar, mange ganger høyere enn den offisielle gjelden.
2. David Walker (tidligere Comptroller General) og Steve Hanke
David Walker, tidligere leder for Government Accountability Office (GAO), og økonomen Steve Hanke har argumentert for at man må se på hele statens balanse, ikke bare statsobligasjonene.
- Med utgangspunkt i den føderale regjeringens egne regnskaper hevdet de i 2026 at USA hadde omtrent 47,8 billioner dollar i bokførte forpliktelser, og at dette økte til over 136 billioner dollar når ufinansierte Social Security- og Medicare-forpliktelser inkluderes.
- Walker har også vitnet i Kongressen om at «total federal liabilities and unfunded social insurance obligations» overstiger 125 billioner dollar.
3. Cato Institute og andre budsjettanalytikere
Selv mer mainstream budsjettanalytikere peker på enorme framtidige forpliktelser, selv om de ofte er mer forsiktige med språkbruken.
- Cato Institute viste i 2026 til at US Treasurys egne langsiktige beregninger inneholdt rundt 88,4 billioner dollar i ufinansierte sosialforsikringsforpliktelser, hovedsakelig knyttet til Social Security og Medicare.
- Legger man dette oppå den eksplisitte statsgjelden, havner man langt over 100 billioner dollar i totale framtidige forpliktelser.
Om veteranutgifter og krigskostnader
Økonomene Joseph Stiglitz og Linda Bilmes ble kjent for å vise at kostnadene ved Irak- og Afghanistan-krigene var langt høyere enn de løpende militærutgiftene som normalt siteres. En viktig årsak var at de inkluderte:
- livslang helsehjelp til veteraner,
- uføretrygd,
- mentale helseutgifter,
- framtidige rentekostnader på lånefinansierte kriger.
Deres arbeid bidro til å etablere at krigskostnader ofte blir kraftig undervurdert når man bare ser på de direkte forsvarsbudsjettene.
Viktig presisering
Det er verdt å merke seg at dette ikke er et spørsmål om at den offisielle statsgjelden faktisk er over 40 billioner dollar. Nesten alle økonomer er enige om hva den offisielle gjelden er. Uenigheten gjelder om man bør legge til:
- Social Security-forpliktelser,
- Medicare-forpliktelser,
- framtidige veteranutgifter,
- andre lovede ytelser.
Mange mainstream-økonomer mener at slike framtidige forpliktelser ikke er det samme som gjeld i juridisk eller regnskapsmessig forstand, fordi Kongressen kan endre ytelsene i framtiden. Kotlikoff, Hanke, Walker og flere andre mener derimot at de er reelle økonomiske forpliktelser og derfor bør regnes med når man vurderer statens finansielle stilling.
I den forstand finnes det seriøse økonomer som opererer med tall på 100 til 200+ billioner dollar, altså langt over de omtrent 40 billionene som vanligvis omtales som USAs statsgjeld.
