Amerikansk hegemoni, 1991–2026

Hvordan den andre missilalderen knekker USAs krigføring

Charles Krauthammer etablerte det berømte uttrykket, «det unipolare øyeblikket» i 1990. Jeg vil imidlertid hevde at ubestridt bevis på USA som verdens-hegemon ikke kom før i 1991, med Operasjon Desert Storm.

Angelica Oung er reporter for næringslivet i Taipei Times. Hun dekker fornybar energi, 5G, smart produksjon og økonomidepartementet.

Taipology.substack.com 18. august 2026.

Til tross for hvisking og rop de siste årene om at vi har glidd tilbake til en multipolar verden, tror jeg det er 2026 som vil bli husket som det siste året med amerikansk militær overlegenhet. Og med det henger hele etterkrigsordenen i en tynn tråd.

Desert Storm-modellen

La oss se tilbake til 17. januar 1991. Pentagon iverksatte Operasjon Desert Storm. Irak ble nådeløst bombardert med våpen verden aldri hadde sett før. Direkte på CNN så verden Amerika slippe løs stealth-fly med presisjonsbomber og langtrekkende tomahawk-missiler mot mål dypt inne i Irak. Da bakkefasen av operasjonen startet, ble det irakiske militæret nedkjempet på under 100 timer, med usedvanlig små tap på amerikansk side. Det var det de i militæret kaller ‘militær overlegenhet’.

I artikkelen «25 years later: what we learned from Desert Storm», spurte tidsskriftet Air Force Times mange veteraner hvordan den vellykkede operasjonen formet USAs militærdoktrine etter den kalde krigen. Artikkelen fra 2016 er et verdifullt samtidsdokument. Det viser hvordan det amerikanske militæret gikk fra den kalde krigens tankegang om våpenkappløp til den ekspedisjons-aktige «smarte» tilnærmingen til krig. Amerika byttet ut volum, mobilisering og utholdenhet med slankhet, presisjon og evnen til å gå i angrep hvor som helst i verden.

Dette var da USA begynte å bygge baser som «vannliljer». De var lette fremskutte operasjonsplasser i stedet for den kalde krigens garnisoner. I stedet for å frakte alt hjemmefra, ville de stole på frakt etterfulgt av logistikk via lokale baser. «Vi er mer smidige, rimeligere, og vi plasserer ting der de trengs, når de trengs», sa generalmajor Rowayne «Wayne» Schatz Jr.

Det var da USA brukte sine overlegne satellitter og sensorer til å ta det Barry Posen senere kalte «Command of the Commons».«Allmenningen» betydde havet, luften over 15.000 fot og rommet. Innen 2003, hevdet Posen, at USA var unikt i stand til å militært utnytte fellesressursene på grunn av sine overlegne rombaserte ISR-plattformer (etterretning, overvåkning og rekognosering). Dette kom rett ut av det vi lærte i Desert Storm.

Generalmajor Paul Johnson, en A-10-pilot under Desert Storm, fortalte Air Force Times at satellitter ga flygere kommando og kontroll som de aldri hadde opplevd før. Og evnen til å kjenne truslene som kommer deres vei:

Verdensrommets evne til å muliggjøre så mye av det vi gjør, navigasjon og timing via GPS, missilvarsling. Da vi hadde Scud-missilangrep på gang, hadde vi svært nøyaktige beregninger om hvor Scud-missilene kom til å lande.

Det amerikanske militæret utviklet seg til drømmemilitæret som Johnson først fikk et glimt av i Desert Storm: en mindre ekspedisjonsstyrke + overveldende luftmakt + presisjonsvåpen + stealth + ISR + global logistikk + adgang fremover. Krigene ville være smidige, dødelige og korte, med få tap for koalisjonen.

«Desert Storm-modellen» for krig så ut til å fungere godt for USA gjennom det neste kvarte århundret. Ikke en eneste amerikaner ble drept i kamp i Kosovo. De konvensjonelle invasjonsfasene i Afghanistan og Irak var raske. Men det fantes en stemme som gikk tilbake til Desert Storm, og allerede før det advarte det amerikanske militæret mot å legge alle eggene i kurven for smarte bomber.

En stigende stjerne i Pentagon

«Gulfkrigen i 1991 var den første presisjonsrevolusjonen, det var fremveksten av amerikansk militær dominans», sa professor Robert Pape ved University of Chicago, «Det var da vi ble den uovervinnelige supermakten. Det var den krigen som overbeviste folk om at USAs militære presisjon ikke kunne beseires. Spol frem 35 år: Det amerikanske militæret har forsøkt å gjenskape den første seieren fra Gulfkrigen i 1991 i alle disse militærbudsjettene».

Pape var en av de første doktorgradsstudentene som studerte under John Mearsheimer ved University of Chicago. Pape var besatt av spørsmålet om hvorfor overveldende luftmakt så ofte ikke klarer å oppnå sine politiske mål, slik som i Vietnam.

Det er ikke slik at Pentagon ikke hørte på ham. Luftforsvaret ansatte ham faktisk for å undervise i luftmaktstrategi ved School of Advanced Airpower Studies. Faktisk, noen måneder før Desert Storm, argumenterte Pape fortsatt for at «luftmakt ikke kan fordrive Irak». Denne fyren var i Luftforsvarets intellektuelle kjøkken og argumenterte for at favorittoppskriften ikke fungerte, på et tidspunkt da det så ut til å fungere spektakulært bra.

Papes bok fra 1996 het «Bombing to Win: Air Power and Coercion in War».»Å argumentere mot de mirakuløse egenskapene til tvangsmakten i luftmakt i 1996 var en intellektuell kamp i motbakke, men Papes bok var likevel et landemerke.

Papes stjerne steg i 2026 da han advarte om «Eskaleringsfellen» akkurat idet USA gikk til krig i Iran. Slag for slag forutsa professor Pape den knipen Trump-administrasjonen befant seg i da den forsøkte å bombe Iran til underkastelse. Akkurat som Operasjon Rolling Thunder mislyktes i å knekke Vietcong, klarte ikke Operasjon Epic Fury å knekke det iranske regimet.

Vi lever fortsatt i det kaotiske midtpunktet i denne eskaleringsfellen. Men selv før konflikten drar seg mot sin uunngåelige avslutning om noen måneder (eller kanskje til og med år) fra nå, virker én ting klart. «Desert Storm»-modellen er ødelagt, og med den, USAs påstand om dominerende militær makt.

Den andre missilalderen

Nå har du hørt alle de dårlige nyhetene som kommer fra det iranske krigs-teateret. Til tross for selvsikre israelske spådommer om at hele Irans missilbeskytning kan knekkes på to uker, har det vært liten forringelse av Irans evne til å avfyre missiler med stor nøyaktighet, seks måneder inn i krigen. Missiler og droner treffer ikke bare amerikanske baser over hele Midtøsten, men også viktig infrastruktur som oljeraffinerier og anlegg for avsalting av vann i allierte gulfstater. Tankskiptrafikken gjennom Hormuzstredet har blitt sterkt redusert, noe som hemmer tilførselen av omtrent 20% av verdens oljeforbruk.

Det verste av alt er at det iranske utstyret er skjult under bakken i «missilbyer» som virker usårbare for amerikanske bombardementer. Selv om inngangene til anleggene blir bombet, ser det ut til at det bare tar noen dager for de iranske styrkene å rydde opp i vrakrestene. Til sammenligning er amerikanske baser i praksis nakne, med dyre fly, drivstoffdepoter og kaserner som ligger åpent på overflaten for treff fra iranske missiler, med overraskende presisjon.

Amerikanske baser i Oman, UAE, Kuwait og Bahrain er ikke lenger trygge å bruke. Tankfly flyr inn fra baser i Israel og Jordan, mens mat til hangarskipsgrupper som håndhever blokaden av iranske havner leveres fra Diego Garcia-basen midt i Indiahavet, over 3,500 kilometer unna.

Bruken av kritiske viktige missiler fra de minkende amerikanske lagrene har vært ekstrem. Ifølge beregninger fra Bloomberg har mer enn halvparten av det totale lageret av avskjæringsmissilet Patriot PAC-3 blitt brukt, bare i Iran. Det har også vært stor nedgang i antall Tomahawks og andre offensive missiler.

Washington har dramatisk økt og akselerert anskaffelsen av missiler for å bygge opp lagrene igjen. Men det finnes et mer alvorlig problem: Matematikken stemmer ikke.

To Patriot-missiler avfyres rutinemessig for å ta ned ett missil og sikre avskjæring. Dette betyr at til en kostnad på 4 millioner USD per avskjæringsmissil, kan USA måtte bruke 8 millioner eller mer for å skyte ned et missil som kan koste Iran 1–2 millioner dollar å produsere, avhengig av type.

I Operation Epic Fury-æraen fungerer ikke Desert Storm-manualen lenger. Det som har skjedd, er det professor Pape kaller «Den andre presisjonsrevolusjonen». Akkurat som mobiltelefonene i lommene våre har blitt billigere og kraftigere, har også militærteknologien blitt det. Og mens det amerikanske militærindustrielle komplekset satt fast i produksjonen av «utsøkte» våpen i små, eksklusive antall, har Iran produsert moderne missiler og droner i store mengder, og siktet dem inn med presisjon, takket være satellittinformasjon sikret gjennom det kinesiske Beidou-systemet.

«Vi ser slutten på amerikansk ledende stilling og dominans», sa professor Pape, «det er ikke før Iran-krigen at det amerikanske presisjonsmilitæret i full styrke blir beseiret».

Policy Tensor kaller det «den andre missilalderen», og argumenterer overbevisende for at dens fremvekst automatisk avslutter det unipolare øyeblikket:

Det modne regimet med presisjonsangrep er definitivt her. Den andre missilalderen er strategisk forsvarsdominert, i den forstand at den er partisk til fordel for den posisjonerte makten og mot maktprojeksjonen til den besøkende verdensmakten. Dette er per definisjon en multipolar verden.

Ikke kall det befestning!

Kall det ‘av-basifisering‘ av USAs militære troverdighet. Hvis de er innenfor rekkevidde av en bestemt missilkapasitet, er noen av USAs 800 fremskutte baser nå en byrde snarere enn en ressurs. Når selv en annenrangsmakt som Iran kan tømme USAs lagre, hva skjer da når motstanderen er Kina, med et arsenal som er flere ganger større?

Amerika vil forsøke å beholde en ledende stilling gjennom sin rolle i spissen for sine allianser. Kan det fungere?

For å bruke det realistiske språket: Da USAs hegemoni var ubestridt, var USAs allierte, enten i Europa eller Asia, glade for gratisturer under den amerikanske forsvarsparaplyen. Spesielt Europa underinvesterte i forsvar og likte å jobbe som en regulatorisk supermakt. Men nå som den amerikanske militærmodellen er brutt av den andre missilalderen, prøver Amerika å skyve byrden over på sine allierte.

I Europa finnes det en naturlig vei for USA å beholde den ultimate kommandoen og kontrollen gjennom NATO, som alltid har en amerikaner som øverste kommandør.

«Hegemonen bruker tømmingen av sitt eget arsenal som katalysator for en omfattende omstrukturering av hele den transatlantiske militærindustrielle arkitekturen», skriver Nel Bonilla.

Tidligere var alliertes forsvarsstrategi utformet rundt støtte til amerikanske frontlinjeoperasjoner. Nå antas det at de selv er hoved-stridende, med USA som «støtte».

Mens jeg skriver dette, er Elbridge Colby, visestatssekretær for politikk og forfatter av The Strategy of Denial, på en rundreise rundt i Sørøst-Asia, hvor han forteller allierte at USA definitivt, absolutt, ikke trekker seg ut av Asia. «Faktisk, vi befester vår stilling!»

«Når vi ber våre allierte og partnere om å ta ansvar, investere mer i sitt eget forsvar og ta ansvar for sin egen suverene sikkerhet, signaliserer vi ikke at de blir sviket», sa Colby på en pressekonferanse i Manila, «Vi leter etter partnere, ikke protektorater».

Det er mye å be om. Allierte fordøyer fortsatt det faktum at amerikanske baser på deres territorium, langt fra å være beskyttende, kan dra dem inn i andres kriger. Gulf-allierte signaliserte alle nøytralitet før skuddene ble avfyrt i Iran. Men de ble alle angrepet av Iran som gjengjeldelse fordi de hadde amerikanske baser.

NATOs struktur og Europas behov for at Amerika koordinerer sine anstrengelser, gjør det lett for USA å beholde kontrollen selv om de reduserer sin involvering. Men Kina er USAs sanne rival, og i Asia er alliansens sammenheng langt fra like tett. Colby hadde knapt forlatt Filippinene før president Ferdinand Marcos Jr. kunngjorde at Filippinene ikke vil tillate USA å angripe fra deres territorium, i tilfelle konflikten om Taiwan eskalerer.

I mellomtiden har president Trump nettopp kuttet ned på de felles militærøvelsene med Sør-Korea, dette knyttes til mangelen på sørkoreansk støtte til hans krig i Iran. Er det rart at støtten til å utvikle atomvåpen er på nesten 70% i Sør-Korea?

Til syvende og sist, som Colby innrømmet i en pressebriefing, har spillet endret seg. USAs militære er ikke lenger «dimensjonert og formet» for ekspedisjonskrig:

Avvisning, la meg understreke, på konvensjonelt eller kjernefysisk nivå, er status quo-orientert. Den er utformet for å forsvare den territorielle integriteten til våre allierte og partnere. Den er ikke laget for regimeskifte.

Slutten på den amerikanske krigføringen

Det skammelige er at det ikke trengte å skje på denne måten. Nesten alt som gikk galt i Iran var forutsett, ikke bare av akademikere som Pape, men av hovedstrømmen i det amerikanske militæret. Amerikanets‘ artikkel They Saw it Coming skildrer et ekte gresk kor, fra RAND – Corporation til lederen for Joint Chiefs of Staff, som advarte president Trump mot å forsøke en krig for regimeskifte i Iran.

Vi kan heller ikke bare klandre Trump for å sløse bort USAs forrang i verden. Perioden med den globale krigen mot terror representerte nesten to tiår der Amerika var distrahert og utmattet seg selv gjennom en urealistisk og upraktisk jakt.

Amerikansk hegemoni var aldri ment å vare evig. Sovjetunionens sammenbrudd var en høyst avvikende hendelse. Men velsignet som USA var, med både hard makt, myk makt og de facto eierskap til så mange internasjonale standarder, inkludert dollaren, kunne man ha forventet at det unipolare øyeblikket skulle vare litt lenger enn 35 år.

USA kunne, dersom landet hadde vært mer måteholdent og behandlet sin dominerende posisjon som den forgjengelige ressursen den er, ha hersket slik Zhou-kongene i oldtidens Kina gjorde. Lenge etter at vasallstatene deres var blitt mektigere, holdt skikker og ritualer, eller det vi i dag ville kalt datidens internasjonale institusjoner, den kinesiske kultursfæren samlet under Zhou-styret.

Hadde USA vært mer forsiktig, ville ingen av oss som leser dette, ha levd lenge nok til å se slutten på amerikansk hegemoni. Men akk, det minner om de keiserne som forgiftet seg med kvikksølv i sin søken etter evig liv.

En verdensorden etter Pax Americana

La oss være ærlige. Vi kommer alle til å savne Pax Americana. I en generasjon ga den amerikanskledede orden et stabilt strategisk rammeverk som tillot verdensøkonomien å blomstre og løftet milliarder ut av fattigdom. I et tiår eller to tillot vi oss å drømme.

Kanskje Amerika faktisk kan være den gode hegemon. Beskyttet under ørnens vinger kunne menneskeheten komme seg videre fra tragedien i stormaktspolitikken. Dette er en visjon så overbevisende at selv i Trumps falne tidsalder, prøver folk fortsatt å gjenopplive det unipolare øyeblikket.

Det var likevel alltid urealistisk å forvente at resten av verden skulle forbli hemmet slik at Amerika kan lede. Faktisk er det innbakt i løftet i den amerikanskledede verdensordenen at alle verdenshjørner kan blomstre. Konkurransen vil uunngåelig øke. Amerika er ikke i stand til å spille verdenspoliti lenger, og innerst inne vet landets allierte det også.

Hvis vi virkelig verdsatte stabiliteten, sikkerheten og de institusjonelle rammeverkene som tiden etter andre verdenskrig og etter den kalde krigen ga, er svaret ikke å støtte opp en falmende hegemon, men å gjenoppfinne dette rammeverket for en multipolar verden.

Se også:

Nel Bonilla:

NATO 3.0: Det transatlantiske buret og bunkerstatens framvekst – del 1

Barry Posen: 

1993: Barry R. Posen-planen for krig mot Russland via Ukraina

John Mearsheimer med egen kanal på Youtube:

Robert Pape:

Denne artikkelen er hentet fra Taipology:

American Hegemony, 1991-2026 – by Angelica Oung – Taipology

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad