Island gjorde rett i å si «NEI» til EU

Selv om det var en dårlig idé å bli med i EU for tjue eller tretti år siden, er det uendelig mye verre i dag. EU i 2026 er ikke engang EU i 2008. Blokkens oligarkiske maskineri – innstrammingspolitikken, teknokratiet, forakten for demokratiet – har forvandlet seg til noe langt mer uhyrlig – en fullt utviklet krigsmaskin. En vurdering av Thomas Fazi av resultatet av den islandske folkeavstemninga om EU-medlemskap.

Lørdag avviste islendingene regjeringens forslag om å gjenåpne medlemskapsforhandlingene med EU: 52,8 prosent stemte imot, 47,2 prosent for, med en valgdeltakelse på 82,5 prosent. Mer enn fire av fem islendinger gikk til valgurnene for å svare på et spørsmål de fleste europeiske velgere aldri har hatt muligheten til å svare på – og regjeringen har, til sin ros, uttalt at den vil forholde seg til resultatet. Dette er svært gode nyheter for Island. Faktisk har landet selv tidligere gitt bedre argumenter mot EU enn noen artikkel kunne.

Da finanskrisen rammet i 2008, ble Island hardere rammet enn nesten alle andre land i Europa. Nitti prosent av banksystemet kollapset. Likevel kom det seg raskere og bedre enn så å si alle andre. Hvorfor? Fordi landet hadde noe eurolandene hadde gitt avkall på: suverenitet.

Island var i stand til å justere valutaen sin, de kunne la bankene sine gå konkurs i stedet for å bli tvunget av Den europeiske sentralbanken ECB til å redde dem på bekostning av innbyggerne; de ​​kunne innføre kapitalkontroller på egen hånd og oppheve dem igjen i sitt eget tempo – noe de først gjorde fullt ut i 2017. Og de kunne spørre sin egen befolkning hva de ville: To ganger, i «Icesave»-folkeavstemningene i 2010 og 2011, nektet islendingene å bære den private gjelden til mislykkede bankfolk.

Sammenlign det med Hellas, Irland, Portugal eller mitt eget land, Italia: Land fanget i eurosonen, som i årevis led under drakoniske innstrammingstiltak, massearbeidsledighet og sosial ødeleggelse, pålagt av ikke-valgte teknokrater i Brussel og Frankfurt. Island klarte seg godt gjennom krisen nettopp fordi det relativt sett var et mye friere land. Det var lærdommen fra 2008 – og den er mer relevant i dag enn noensinne.

Det sentrale argumentet til «ja»-siden – og til alle pro-europeiske kommentatorer som nå erklærer resultatet som en feil – var at det tilbudte valget var illusorisk. Island er allerede en del av Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), en avtale landet slutter seg til med Norge og Liechtenstein, som utvider EUs indre marked til tre ikke-EU-land. I følge «ja»-argumentet implementerer Island allerede mesteparten av EU-lovgivningen uten å ha noe å si i utformingen av den. Den mest sirkulerte versjonen av denne påstanden under valgkampen kvantifiserte dette presist: Siden 1994 har nesten 9000 EU-rettsakter, eller 75 prosent av EUs rettslige rammeverk, blitt implementert på Island, hvor bare landbruk, fiskeri, toll og euro er ekskludert. Medlemskap ville bare legge til stemmerett. Hvorfor nekte en plass ved bordet der man allerede har sin plass?

Dette argumentet holder imidlertid ikke mål ved nærmere gransking. I 2012 publiserte den norske regjeringen sin 900 sider lange oversikt over forholdet til Brussel – og konklusjonene er viktige fordi Norge, som EØS-medlem utenfor EU, er i nøyaktig samme posisjon som Island. Rapporten konkluderte i sitt sammendrag med at Norge hadde vedtatt omtrent tre fjerdedeler av EU-lovgivningen. Den samme rapporten forklarer imidlertid også at mens Norge hadde vedtatt rundt 70 prosent av EU-direktivene, hadde de bare vedtatt 17 prosent av EU-forordningene. Forordningene er langt flere enn direktivene. Kombinert av begge kategoriene faller tallet til rett under 30 prosent. Dette er omtrent i tråd med forventningene: Av de omtrent 23.000 EU-rettsaktene som for tiden er i kraft, gjelder rundt 5000 i EØS-landene.

Og det som utelates her er en ikke ubetydelig del av de tekniske detaljene. Den felles fiskeripolitikken gjelder ikke for Island, som setter sine egne fiskekvoter i sine egne farvann – nettopp det temaet kampanjen dreide seg om. På samme måte gjelder ikke den felles landbrukspolitikken (CAP), og Island opprettholder landbrukstoller som er blant de høyeste i verden – en betydelig faktor for landbruket på slike høye breddegrader. Landet står utenfor tollunionen og den felles handelspolitikken og forhandler derfor sine egne handelsavtaler, inkludert en med Kina som ingen EU-medlemsstater ville få lov til å undertegne.

Kanskje viktigst av alt er det at beskatning, pengepolitikk og valuta fortsatt er under islandsk kontroll, i likhet med sentralbanken som forvalter disse områdene.

Innen utenriks- og sikkerhetspolitikken tilpasser Island seg EUs posisjoner når landet ønsker det, men er ikke forpliktet til det. Og så er det selve den juridiske arkitekturen, der den virkelige forskjellen ligger. EØS-stater er ikke underlagt EU-domstolen (EF-domstolen). De er underlagt EFTA-domstolen, hvis uttalelser formelt er rådgivende for nasjonale domstoler og ikke bindende. EU-retten har ikke samme forrang og direkte virkning på Island som i en medlemsstat. Og i henhold til artikkel 102 i EØS-avtalen beholder EFTA-stater den formelle retten til å nekte vedtakelsen av en ny rettsakt – politisk kostbar, sjelden brukt, men i realiteten og juridisk utilgjengelig for noe medlem av EU.

Så nei: Island følger ikke alle reglene ennå. Det følger regelverket for det indre markedet som det har forpliktet seg til, og har beholdt alt annet. Derfor faller argumentet «Dere har allerede reglene, så dere kan like gjerne ha et ord med i laget» sammen ved nærmere ettersyn. Islendingene ble ikke tilbudt stemmerett. De ble tilbudt seks av de 720 setene i Europaparlamentet og én av de 28 stemmene i Rådet – i bytte mot fiskeriene, landbruket, handelspolitikken og – siden ingen stat som ble med etter Maastricht har Danmarks unntak – en grunnleggende forpliktelse til å innføre euroen. Sverige har vist at denne forpliktelsen kan utsettes mer eller mindre på ubestemt tid, men en ubestemt utsettelse med stilltiende godkjenning fra institusjonene er ikke det samme som en rett til å nekte.

Til gjengjeld ville Island (muligens) ha fått litt billigere import og noe mer turisme, samtidig som de ville blitt en netto bidragsyter til EU-budsjettet.

Det mer dyptgripende problemet med pro-EU-argumentet er imidlertid at det behandler EU som lite mer enn en veldig stor handelsavtale – et sett med tekniske standarder for merking av syltetøy og måling av frukt, som medlemskap bare ville legge til en stemme til. Men EU er ikke et sett med regler. Det er en politisk, institusjonell og ideologisk megamaskin, og dens makt over medlemslandene strekker seg langt utover prosentandelen av direktiver som implementeres. Land som blir med i EU, vedtar i praksis en «økonomisk grunnlov» som binder dem til et nyliberalt rammeverk som ingen demokratisk avstemning kan velte – og som EU-institusjoner håndhever nådeløst.

Dette er spesielt tydelig i eurosonelandene. I november 2010 truet presidenten for Den europeiske sentralbanken i et privat brev til den irske finansministeren med å kutte nødlikviditeten til irske banker hvis regjeringen ikke underkastet seg et redningsprogram. I august 2011 skrev ECB til den italienske statsministeren og beskrev hvilke arbeidsmarkeds- og pensjonslover regjeringen hans måtte vedta – og innen tre måneder var den regjeringen borte, erstattet av en teknokrat.

I juni 2015, da Hellas var på randen av en folkeavstemning om vilkårene for sitt eget spareprogram, satte ECB et tak på kriselikviditeten og stengte det greske banksystemet for hele valgkampen. Til tross for dette stemte 61 prosent av grekerne «nei» – men regjeringen implementerte likevel en ny bølge av EU-dikterte sparetiltak.

Men selv medlemsland som har beholdt sine egne valutaer kan tøyles gjennom ulike pressmidler. Under de tidligere nasjonalkonservative regjeringene i Polen og Ungarn holdt Kommisjonen tilbake enorme summer fra begge land – rundt 137 milliarder euro for Polens vedkommende og omtrent 32 milliarder euro for Ungarns vedkommende, omtrent en sjettedel av deres nasjonale BNP. Disse midlene kom fra både det ordinære budsjettet og Next Generation EUs gjenopprettingsfond – angivelig av rettsstatsmessige årsaker.

Opposisjonen i begge landene gjorde deretter nettopp denne maktfaktoren til et valgkamptema: Stem på oss, så vil pengene bli frigitt. I begge tilfeller fungerte det som lovet. Da valget i Polen i oktober 2023 brakte Donald Tusks pro-europeiske koalisjon til makten, ble midlene frigitt i løpet av få måneder. Og da ungarerne stemte Viktor Orbán ut av embetet i april i år, ønsket Ursula von der Leyen resultatet velkommen ved å erklære at Ungarn hadde valgt Europa, og Kommisjonen begynte umiddelbart å frigjøre midlene til den nye regjeringen under Péter Magyar.

Penger var ikke det eneste instrumentet som ble brukt. Begge landene var også mål for EUs eget propagandaapparat, særlig CERV-programmet (Citizens, Equality, Rights and Values), som etter 2021 strømmet gjennom omtrent 40 millioner euro til hvert land – til frivillige organisasjoner, tenketanker og kommuner for å fremme «EU-verdier» og, i en rekke tilfeller, til tiltak som var direkte rettet mot å undergrave den sittende regjeringen. Det er legitimt å anta at begge instrumentene sannsynligvis spilte en rolle i «regimeskiftet» som fant sted i disse landene – og dette ble til og med åpent innrømmet av noen av de lokale aktørene som var involvert .

Dette gjør én ting klart: Hvis det var en dårlig idé å bli med i EU for tjue eller tretti år siden, er det uendelig mye verre i dag. EU i 2026 er ikke engang EU i 2008. Blokkens oligarkiske maskineri – dens innstrammingspolitikk, teknokrati og forakt for demokrati – har forvandlet seg til noe langt mer uhyrlig: En fullt utviklet krigsmaskin. EU har lansert et våpenprogram på 800 milliarder euro kalt «ReArm Europe», raskt omdøpt til «Readiness 2030» – i tillegg til de nasjonale forpliktelsene som ble avtalt på NATO-toppmøtet i Haag om å øke militærutgiftene til 5 prosent av BNP. Manfred Weber, leder for den største gruppen i Europaparlamentet, snakker åpent om mer enn 6 billioner euro i europeiske militærutgifter i det kommende tiåret og insisterer på at denne utvidelsen må lovfestes slik at – som han uttrykker det – ingen fremtidig regjering kan reversere den.

Og hvem betaler for dette? Etter tjue år med å bli fortalt at det ikke fantes penger til sykehus, skoler og pensjoner – at sosiale ytelser måtte kuttes i navnet «økonomisk bærekraft» – har pengene mirakuløst dukket opp, men bare til missiler, droner og ammunisjon. Financial Times ga uttrykk for den usagte sannheten: Europa må avvikle velferdsstaten sin for å bygge en krigsstat.

Man kan argumentere for at Island allerede er medlem av NATO og uansett ikke kan unnslippe denne skjebnen. Men det er en forenkling – og Island selv tilbakeviser den. Landet har vært medlem av alliansen siden 1949 og har fortsatt ingen stående hær: 77 år med medlemskap, ikke en eneste islandsk soldat. NATO har knapt noen midler til å faktisk tvinge et land til å følge sine diktater. Å bli med i EU er en helt annen sak. Det betyr å overlate full kontroll over sin egen økonomi til det som i praksis har blitt NATOs politiske arm – en arm som ikke vil nøle med å bruke alle midler den har til rådighet for å bringe medlemslandene i samsvar med EU-NATO-strategien.

EUs militære oppbygging er berettiget som et middel til å forsvare seg mot en påstått «russisk trussel», som det ikke finnes troverdige bevis for, noe selv den øverste amerikanske NATO-kommandanten innrømmet – en fabrikert trussel hvis virkelige funksjon ikke er forsvar, men disiplin.

For dette er den andre siden av denne militariseringen – undertrykkelse hjemme. Et samfunn mobilisert for krig kan ikke tolerere avvikende meninger, og EU later ikke engang som noe annet lenger. Det har begynt å sanksjonere sine egne borgere – journalister og analytikere som Hüseyin Doğru og Jacques Baud – ved å fryse bankkontoene deres, innføre reiseforbud og ødelegge levebrødet deres, uten tiltale, uten rettssak og uten at noen rettsavgjørelse noen gang har ført saken frem. Straff ved byråkratisk dekret – for lovbruddet å kritisere EU-NATO-politikken.

I tillegg kommer forbudet mot russiske medier, sensurapparatet i Digital Services Act (DSA), forslagene om å skanne alle private meldinger på kontinentet som en del av «Chat Control», EU-institusjonenes systematiske innblanding i nasjonale valg, den blanke annulleringen av et presidentvalg i Romania i 2024, og rettsforfølgelsen av opposisjonspolitikere fra Frankrike til Tyskland.

Når disse elementene kombineres, tegner det seg et bilde av en blokk som ikke bare er i krig med Russland, men først og fremst med sitt eget folk.

Og det avgjørende poenget er at ingenting av dette er tilfeldig, og ingenting av det representerer «degenerasjonen» av et en gang så edelt prosjekt. Dette prosjektet ble utformet fra starten av for å isolere makt fra demokrati – for å plassere viktige avgjørelser utenfor rekkevidden til nasjonale velgere. I dag inkluderer dette til og med avgjørelser om krig og fred.

Gjennom hele valgkampen ble Island fortalt at en nasjon med 400.000 innbyggere i en hard verden ikke kunne stå alene, at i en tid med rivalisering om Arktis og amerikansk uforutsigbarhet, ville bare beskyttelsen av blokken være tilstrekkelig. Det er bemerkelsesverdig hvor lite EU-tilhengere nå snakker om velstand og hvor mye om frykt.

Men når vi ser oss rundt i verden, er det ikke nasjonal suverenitet som virker utdatert, men snarere EU og dens visjon om et overnasjonalt imperium. Landene som gjør det bra, er de som samarbeider innenfor rammen av fleksible avtaler som respekterer suverenitet – BRICS-landene, ASEAN, og i denne sammenhengen EFTA selv: Partnerskap mellom frie nasjoner, ikke imperier. Island har i tre tiår bevist at et lite land kan ha full tilgang til det europeiske markedet samtidig som det beholder sitt fiskeri, sitt landbruk, sin valuta, sin handelspolitikk og sin rett til å ta sine egne avgjørelser.

Det er én ting til den har bevart, og lørdag beviste det: Evnen til å bli stilt spørsmål ved og få svaret sitt respektert. Grekerne ble spurt i 2015, og svaret deres ble avvist innen en uke. Islendingene ble spurt lørdag, og regjeringen deres aksepterte resultatet.

Det er hele argumentet i én setning. Island viste Europa i 2008 hva den rette veien er. De har nettopp gjort det igjen.

---

Denne artikkelen ble publisert på tysk i NachDenkSeiten.