Hjem Norge

Nå er det nok!

0
C.R.W. Nevinson, La Mitrailleuse (1915). Tate Britain, London. De mänskliga befolkningarna smälter samman till den industriella maskinen för permanent krigföring.

Hvor lenge skal makteliten skjermes fra konsekvensene?

Norge kan ikke fortsette å fortelle vanlige mennesker at alle er like for loven, samtidig som saker rundt landets mest privilegerte familie skaper et stadig sterkere inntrykk av at noen mennesker beveger seg i en annen virkelighet enn resten av oss.

Dan-Viggo Bergtun.

Marius Borg Høiby har ikke fått amnesti. Han er ikke benådet. Men det er heller ikke poenget. Poenget er hva hele denne saken gjør med tilliten til rettsstaten, kongehuset og forestillingen om at navn, familie og sosial posisjon ikke skal bety noe når alvorlige handlinger skal få konsekvenser.

Hvor mange vanlige nordmenn har fått harde dommer for vold, trusler og overgrep uten at offentligheten har brukt månedsvis på å forklare hvor vanskelig livet deres har vært? Hvor mange sitter i fengsel mens mor eller far er alvorlig syk? Hvor mange mister kontakt med barna sine, mister jobben og får livet ødelagt, uten at noen sentrale samfunnsaktører løfter en finger for å fortelle hvor belastende situasjonen er?

Din støtte holder oss gående!

Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.

Støtt oss her

For dem gjelder den brutale regelen: Du gjorde handlingen. Nå får du ta konsekvensene.

Slik må det også være når den det gjelder har vokst opp på Skaugum.

Det er akkurat her makteliten må forstå hvor alvorlig denne saken er. Det holder ikke å gjemme seg bak høytidelige formuleringer om privatliv og vanskelige familiesituasjoner. Når en sak er så alvorlig og kommer så tett på kongehuset, blir den også et spørsmål om institusjonell tillit.

Kongehuset er ikke en vanlig familie. Det finansieres av fellesskapet, representerer staten og nyter en posisjon ingen andre norske familier kan drømme om. Med privilegier følger også et ansvar for å tåle et kritisk søkelys.

Det er derfor det provoserer når vanlige mennesker opplever at maktens egne alltid møtes med flere forklaringer, mer forståelse og et større apparat rundt seg enn mennesker uten forbindelser.

Jeg sier ikke at domstolene er korrupte. Jeg sier heller ikke at kongehuset har påvirket saken. Det finnes ikke dokumentasjon som gir grunnlag for å slå fast noe slikt. Men dersom store deler av befolkningen begynner å spørre om det finnes en kongelig rabatt i det norske samfunnet, bør maktapparatet være langt mer bekymret enn det virker å være.

For tillit forsvinner lenge før korrupsjon kan bevises.

Tillit forsvinner når folk opplever forskjellsbehandling. Den forsvinner når maktens barn får en annen offentlig behandling enn barna til vanlige mennesker. Den forsvinner når eliten taler varmt om likhet, ansvar og rettferdighet, mens folk samtidig får inntrykk av at helt andre mekanismer trer i kraft når skandalen rammer samfunnets øverste lag.

Og hva med ofrene?

Det spørsmålet burde runge høyere enn alle diskusjoner om kongefamiliens belastninger.

Mennesker som er utsatt for vold og overgrep må leve videre med konsekvensene lenge etter at pressefotografene har pakket sammen. De kan sitte igjen med frykt, søvnproblemer, ødelagte forhold og et liv som aldri blir helt som før.

Likevel risikerer de å forsvinne i skyggen av det kongelige dramaet.

Det er uakseptabelt.

Vi må også kunne spørre hva ansvar og anger egentlig betyr. Jeg kan ikke vite hva Marius Borg Høiby føler. Ingen utenforstående kan vite hva som foregår inne i et annet menneske. Men anger må til slutt vise seg gjennom handling, ansvarlighet og vilje til å møte konsekvensene av det man har gjort.

Det kan ikke bare være et spørsmål om ord.

Norge har de siste årene gjort straff mot vold, mishandling og seksuelle overgrep til en viktig politisk sak. Da kan ikke samfunnet plutselig bli ullent og forsiktig når saken kommer tett på kongefamilien.

Tvert imot.

Det er nettopp her prinsippet om likhet for loven må testes.

For rettsstaten beviser ikke sin styrke når den dømmer den fattige, den arbeidsløse eller mannen uten forbindelser. Den beviser sin styrke når den behandler mennesker med makt, penger og status akkurat som alle andre.

Hvis vi ikke klarer det, har vi et alvorlig demokratisk problem.

Kongehuset burde også forstå at dette handler om deres egen framtid. Monarkiet eksisterer ikke fordi noen mennesker er født bedre enn andre. Det eksisterer fordi et flertall av befolkningen fortsatt har tillit til institusjonen.

Den tilliten er ikke evig.

Den kan sløses bort.

Dersom folk begynner å oppleve kongehuset som en lukket overklasse som krever respekt, penger og privilegier, men samtidig forventer en helt annen forståelse når problemene rammer deres egen familie, vil spørsmålet om monarkiets framtid bli stadig mer legitimt.

Dette handler derfor ikke bare om Marius Borg Høiby.

Det handler om hvilket Norge vi ønsker å være.

Et land der loven står over familienavnet, eller et land der det fortsatt betyr noe hvem foreldrene dine er.

Et land der makten granskes, eller et land der makten beskyttes.

Et land der ofrene står i sentrum, eller et land der vi først og fremst bekymrer oss for belastningen på eliten.

Nå er det nok.

Hvis ordene «alle er like for loven» fortsatt skal ha noen verdi i Norge, må de gjelde helt opp til porten på Skaugum.

Ellers er de bare en vakker løgn vi forteller folket.

Forrige artikkelNATO 3.0: Det transatlantiske buret og bunkerstatens framvekst – del 2
Neste artikkelKan israelske tekselskaper påvirke det svenske valget?
Dan-Viggo Bergtun
Dan Viggo Bergtun er veteran og tidligere nasjonal og internasjonal tillitsmann for veteraner. Han har lang erfaring fra arbeid for veteraner og fred mellom nasjoner. Han har tjenestegjort i FN-operasjon i Midtøsten allerede i 1978 og har inngående kjennskap til United Nations-systemet som tidligere FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF), Han har vært President og Generalsekretær for (WVF), og er i dag Honorary President i føderasjonen. Helt siden 1978 har han arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter, internasjonalt samarbeid, og er en engasjert skribent i internasjonal politikk- og sikkerhetsspørsmål.