oss 150 kroner!
Det er snart 50 år siden fiskebåten Utvik Senior forliste utafor Senja, og enda er det ikke oppklart. Ni liv gikk tapt, likevel er det mest dramatiske manglende tillit til myndighetene. Var det norske Forsvaret ansvarlig for forliset og har de bevisst forsøkt å skjule det ved hjelp av politi og havarikommisjoner?
Oppklaringa kunne ha kommet om myndighetene hadde etterforska kollisjonsteorien i 1978. Nå snart 50 år etter er det mer tvilsomt at en kan få det oppklart. Skjønt det gikk 30 år før Forsvaret innrømmet at det var alkohol med i spillet da et militærfly kræsja i Grytøyfjellet. De etterlatte tatt initiativ til et åpent møte tirsdag den 25.august for å sette fokus på myndighetenes håndtering av forliset. Til møtet har de fått Stortingspolitikerne fra FrP og Rødt til Skaland for å kreve at myndighetenes behandling av forliset blir tatt opp i Kontroll og Konstitusjonskomiteen.
Selv om lokalsamfunnet og hele 10 fiskeskippere fra Senja påsto allerede i 1978 at Utvik Senior var rent i senk av en stålbåt, var myndighetene snare med å gi skipperen skylda for feilnavigering og at båten hadde gått inn i ureint farvann og blitt knust mot skjærene, kaldt Fallgarden.
At båten skulle ha gått i Fallgarden var usannsynlig da garnblåsene og vrakdeler fra båten ble funnet lengre nord. Ingen trodde at de kunne ha rekt mot stormen. Det er helt utrolig at havarikommisjonen holdt på denne teorien helt til motoren ble funnet i 2002 på riktig kurs, i rent farvann og på 35 meters dyp, omtrent der blåsene og vrakdelene var funnet i 1978. Da båten hadde blitt knust fra romluka og bakover, kunne ingen betvile at motoren hadde gått rett ned der havariet hadde skjedd.
Selv myndighetene kunne ikke annet enn å akseptere at Utvik Senior var utsatt for en kollisjon, men nå var det prestisje i saken. Kollisjonsteorien hadde myndighetene avvist i 24 år.
Straks etter ulykka kom Forsvaret på banen og benektet at det hadde vært noen stor stålbåt i det farvannet den kvelden der Utvik Senior forliste. De viste til sine kystradarer som var radarstasjonene på Stø, på Krøttøy og på Hillesøy.
Skipperen, Sigmund Fredriksen, på fiskebåten Svein Roger hevdet at han hadde observert en stor stålbåt på tur nordover som kunne ha vært i nærheta av Utvik Senior i havaritidspunktet. Politimesteren i Harstad hadde i 1978 fått i oppgave å oppklare denne observasjonen. Han betvilte observasjonen fra Svein Roger og forklarte den med registrering av en linebåt på tur sørover. Dette benektet Fredriksen bestemt. Til Harstad Tidende sa han (21. feb. 1978): «Det fins ikke tvil – det var et fartøy av stål – noe større enn et vanlig fiskefartøy». Han hadde sett i en radar før.
Om politimesteren prøvde å dekke Forsvarets rolle eller bare prøvde å underbygge Forsvarets påstand om ingen båter i området, kan en spekulere i. Men politimesteren i Harstad hadde ikke gjort jobben sin. Myndighetene var nå i ei kattepine fordi motoren var funnet på riktig kurs for Utvik Senior. Nå stilte folk seg spørsmålet om Forsvaret ikke hadde oversikt over skipstrafikken innafor vår territorialgrense, eller var det deres egne båter som hadde forårsaka forliset?
Ut fra vrakrestene konkluderte fiskerne allerede rett etter forliset med at båten var pårent på styrbord side i bakkant av romluka med knust rorhus og hekk. Plankene ved romluka var kuttet tvert av. De beskrev kuttet som om det skulle ha vært høgd av med ei øks. Den var pårent av en stålbåt med stor fart. Plankene forover var sprengt ut av spantene. Det tydet på at båten var rent på i bakkant av romluka på styrbord side. Ut fra funnet av motoren kunne en konstatere posisjonen hvor havariet hadde skjedd.
Klokken 21:10 på havaridagen meldte skipper Ole Abelsen på radioen til fiskebåten Lutnes at de hadde stoppet for å banke is av radarantennene. Sjøen var relativt rolig, vindstyrken noe mer enn frisk bris, sikten ekstrem dårlig. De beregnet å komme til havn kl. 22:40. Cirka 20 minutt etter denne radiomeldinga som ble overhørt av 4 andre skippere, ble Utvik Senior pårent med stor kraft, og så plutselig at folk i rorhuset ikke fikk sendt nødsignal.
Hvilken båt hadde rent på og stukket fra åstedet uten å melde ifra ble vanskelig å fastslå 24 år etterpå. Alt pekte mot Forsvaret. Det skipet som rente på Utvik Senior må ha hatt stor fart slik som forsvarets marinefartøy kan ha, og fordi det skulle pågå en militærøvelse i området. Men først og fremst var Forsvarets rolle i den offentlige debatten rett etter forliset, mistenkelig. Store stålbåter kan være både ubåter, fregatter eller andre marinebåter som både kunne være norske, allierte eller andre.
Krøttøy radar hadde observert en ubåt rett utafor sin posisjon, men den var for langt unna ulykkesstedet. En ubåt har heller ikke skarpe kanter, den ville ha knust trevirket også i treffpunktet. Det er først og fremst fregattene som har et skarpt baugparti som kan hugge over plankene i skutesida.
Forsvaret hevdet at det var bare to fregatter i Nord-Norge under øvelsen. Det var de to som lå til kai i Harstad på ulykkestidspunktet, KNM Trondheim (F302) og KNM Stavanger (F303). De var søsterskip i Oslo-klassen, bygd i 1964 og i 1965. KNM Trondheim lå til kai og feira langt på natt en seier de hadde fått i det militære svømmemesterskapet de hadde deltatt i. KNM Stavanger lå fortøyd utafor, og var den fregatten som burde vært etterforska.
I loggen som i dag befinner seg i Horten, kunne de etterlatte lese at KNM Stavanger lå i Harstad fra 7. februar til 20. februar. Er det troverdig at en fregatt ligger til havn i to uker for å forberede militærøvelsen for så å gå til verksted når øvelsen starter? Marineøvelsen Arctic Express pågikk fra 20. februar til 14. mars 1978 der styrker fra flere NATO-land deltok. Merkelig var det at KNM Stavanger som hadde ligget 14 dager til kai før øvelsen, måtte til Ramsund på verksted når øvelsen begynte. De måtte ordne hydraulikkpumpa til ankerspillet og sonaren under baugen. Kan det ha vært skader påført ved kollisjon?
Havnesjefen ved Harstad havn kunne ikke svare på om marinens fartøyer var registrert i kai-journalen. De betalte ikke havneavgift og kai-journalen ble ført for å få oversikt over inntektskilden til havnevesenet.
Rett etter ulykken fikk daværende lensmannsbetjent i Berg og Torsken, Olav Arne Wilsgård, telefon fra en han trodde var en menig i Harstad Sjøforsvar om en fregatt som hadde gått til Tromsø via yttersida av Senja. Den skulle ha vært i Tromsø på et tidspunkt som kunne samsvare med både ulykka og fiskebåten Svein Roger sin observasjon. Wilsgård ble nektet å følge opp dette sporet. Hans sjef som hadde kontakt med politimesteren i Harstad, mente at det var utenkelig at et norsk marinefartøy kunne være innblandet i en kollisjon og så ikke varsle i fra.
Bladet Vi Menn hadde som hovedoppslag så seint som 14. juli 2023 avsløring om norsk fregatt på udokumentert tokt. De viste bl.a. til at loggen til KNM Stavanger viste stort drivstoff-forbruk i den samme perioden og at telleverket for tilbakelagt distanse ikke samsvarte med at de hadde ligget stille. Artikkelen er beskyldt for å være spekulativ, men motargumentene er stort sett hentet fra Forsvaret selv. Det en finner på Marinemuseet i Horten er godkjent utstillingsmateriell. En kan ikke legge blind tillit til de dokumentene.
Fregattene i Oslo-klassen gjorde en toppfart på 25 knop. Men det er andre båter til marinen som også gjorde god fart. Korvettene KNM Sleipner og KNM Ægir lå i Narvik havn klar til øvelsen. I 2002 gikk jeg som leder av Troms RV, ut med krav om å gransk norske myndigheter. Konkret viste jeg bl.a. til KNM Ægir, en båt som kunne gjøre 22 knop, hadde halvparten av mannskapet til fregattene, var nesten halvparten så stor og som også har skarp baug. Her brukte Forsvaret loggen til søsterskipet KNM Sleipner for å vise at den lå i havn. Jeg stilte spørsmål om loggen for KNM Ægir ikke var komplett, noe jeg ikke fikk svar på.
Vi veit at en menig ringte opp skipper Fredriksen på fiskebåten Svein Roger og fortalte om et stålfartøy observert fra Krøttøy i farvannet. Da Fredriksen ringte tilbake til Harstad sjøforsvar ble dette benektet. Noen hadde fått taushetsplikt. Derimot kunne Harstad Tidende fortelle at i tida etter forliset fikk Fredriksen åtte til ti telefoner fra fire-fem personer som både kom med advarsler mot å si noe mer, og med oppfordring om å si at det var en russisk ubåt som hadde rent Utvik Senior i senk (HT 10.09.2002, side 17).
Lenge tenkte jeg at fordi vi har verneplikt, er det vanlige menige om bord i marinen sine båter. En ulykke med stor offentlig oppmerksomhet vil ikke kunne holdes skult. På KNM Stavanger var det 83 menige, og halvparten på en korvett. Men kanskje bare en menig som ror-kar på brua? Det var ekstrem dårlig sikt på ulykkesdagen der alle skipperne måtte legge sin lit til radarene. En kollisjon mot et lite fiskefartøy av tre, behøvdes ikke å merkes spesielt om bord i marinebåtene som gjorde seg klar til å møte en storm. Den kan være forklaringa på at ingen av det menige mannskapet har stått fram. Men en etterforskning kunne ha avklart om de kvelden den 17. februar i 1978 lå ved kai eller var ute på tokt. I dag er det vanskeligere å huske det for menige. Når det ikke er sjekka, vitner det om en utrolig naivitet fra politiet med en blind tillit til Forsvaret.
Den nye granskningskomiteen så på fregattsporet og fant samsvar med Sigmund Fredriksen, skipper på Svein Roger, og Wilsgård sin informasjon. Men nå var Forsvaret meget taus. (Fiskeribladet 17.09.2002, side 9)
Kommisjonen hadde lite nytt å melde om selve forliset og kollisjonsteorien. Men den gjennomgikk alle sporene de hadde. Derimot tok de ikke opp myndighetenes behandling av havariet. Myndighetenes håndtering ble ikke vurdert i NOU-2004:9 som førte til Stortingsmelding 33 (2004 – 2005), og det til tross for at kommunestyret i Berg hadde krevd gransking av myndighetenes håndtering av Utvik Senior-saka. Stortingets behandling sporte av fordi politikerne heller diskuterte erstatningskrav.
Det var reist et folkekrav om at nå måtte kommisjonen i tillegg til å oppklare havariet, granske myndighetenes handtering av dette forliset. Bl.a. skrev jeg for Troms RV i avisene «Gransk norske myndigheter» (HT 17.09.2002, side 37)
Skipssjef på KNM Trondheim gikk i rette med min artikkel bare 2 dager senere.(HT 19.09.2002, side 13) Mitt tilsvar var: «Forsvaret må tåle nærgående spørsmål, og ansvarlige må kunne svare». Vi som krevde gransking av myndighetenes rolle og spesielt havarikommisjonen sin rapport, ble utsatt for en kampanje.
Det var ikke mange «nettroll» i 2002, men de var derimot i Harstad Tidende sin «byrunde» der jeg fikk denne replikken: «Meninger om slike episoder bør han overlate til personer med maritim bakgrunn, som har stått med føttene i saltvann hele yrkesliv. Vis respekt for disse karene og hold deg til politikken og dreiebenken.» Det denne anonyme pensjonerte personen ikke visste var at jeg hadde vært sjømann og hele mitt yrkesliv har jeg jobbet ved sjøen. I 1978 hadde jeg jobbet to år på Mathiassen Mek. Verksted, verkstedet der Utvik Senior var kunde. Jeg hadde skrudd på både motor og mer på den båten. Da den forsvant, stilte vi oss på verkstedet spørsmålet om vi kunne ha gjort en dårlig jobb. Vi slo oss litt til ro med at om så propellakslingen hadde løsna fra flensen og glidd ut, så ville skipper og andre på brua hatt tid nok til å bruke radioen og fått aktivisert nødpeileren.
Vi ansatte på MMV kunne ikke være sikker før havariet ville bli oppklart. Den båten som stakk av påførte også oss et nag av usikkerhet som varte til motoren med propellakslingen ble funnet. Å stikke av fra et havari er kriminelt, først og fremst fordi en ikke hjelper de forliste. Det er et svik spesielt mot de pårørende som ikke får oppklart ulykka, men også mot hele sivilsamfunnet, også oss på verkstedet. Oppklaring er nødvendig for samfunnet, og det er myndighetene som har ansvaret for etterforskning og stille de ansvarlige til dom. Her har myndighetene med sin første havarikommisjon tvert om lagt ytterligere belastning til sivilsamfunnet og de pårørende.
Med det kjennskapet jeg hadde med eierne av Utvik Senior, var det bare naturlig at en tok vare på avisoppslag og fulgte med på alle nye meldinger om denne båten og myndighetenes behandling av havariet.
Behandlinga til myndighetene har skapt stort engasjement. To bøker er kommet om forliset. Brennpunktredaksjonen tok opp havariet og det var de som sto bak leitinga av motor, ikke myndighetene. Teatergruppa Rimfrost laget teaterforestilling av saksbehandlinga av forliset. Kravet om gjenopptaking av havariet der kontrollkomiteen på Stortinget går gjennom regjeringa sin behandling og oppfølging står ved lag. Det var Oddvar Nordli som var statsminister i 1978, det var Kjell Magne Bondevik som var statsminister i 2002 og la fram Stortingsmeldinga.
Det kom nye teorier fram i offentligheta for å komplisere bildet og avlaste mistankene på Forsvaret, og Forsvaret ble etter hvert taus igjen. Kommisjonen sin rapport førte til Stortingsmelding 33(2004-2005) Denne berørte overhodet ikke kritikken mot den første havarikommisjonen og manglende etterforskning. Slik forsømmelse tyder på at kommisjonen hadde fått føringer fra regjeringa. Stortinget fulgte ikke opp sin kontroll-oppgave med Regjeringa.
Etterforskning i disse dager vil dessverre pga. den geopolitiske situasjonen, vektlegge spionbåt-teorien. Selvfølgelig var det en spendt situasjon mellom stormaktene også i 1978, men en utenlandsk u-båt ville ikke ha mulighet til å gjemme seg på bare 35 meters dyp. Spionskipet på Grimsbakken hadde både forsvaret og kystvakta kontroll med. Og hadde russerne vært de skyldige, så hadde ikke Forsvaret agert slik de har gjort.
Utvik Senior sin kollisjon er blitt høyst aktuell i dag. Havet mellom Andenes og Senja har blitt brukt samtidig av Fiskerne og Forsvaret i mer enn 50 år. Motsetningene mellom disse brukerne har skjerpet seg. Forsvarssjef Kristoffersen nekter å flytte noen militærøvinger fra dette området fordi infrastrukturen til Forsvaret er her. Belastninga på dette havområdet er stadig blitt større. Forsvarets missil-øvinger og Andøya Space sin virksomhet påfører fiskerne store begrensninger. Vi kan ikke ha en kollisjon mellom et fiskefartøy og Forsvarets båter uoppklart.
Med den infrastrukturen forsvarssjefen påstår, er dette havområdet også blitt et angrepsmål. Som en fisker svarte, blir det krig må vi og ha mat. Å avmilitarisere dette havområdet er også et beredskapstiltak for det norske folk.
