oss 150 kroner!
Når USAs finansminister Scott Bessent sier at USAs allierte enten er «med oss eller mot oss» i det økonomiske presset mot Iran, bør norske politikere høre ordene for det de faktisk er: et krav om lydighet. Dette er ikke språket mellom likeverdige allierte. Det er stormaktens språk overfor mindre land som forventes å stille opp når Washington bestemmer hvem som skal isoleres, presses og gjøres til fiende.
For en tid siden traff jeg en amerikaner på en pub i Oslo. Vi kom inn på Norge, USA og sikkerhetspolitikk. Han sa noe jeg ikke har glemt: «Dere har ikke noe valg». Norge var blitt så avhengig av USA at vi måtte følge Washington, mente han. Det var én amerikaners personlige mening, ikke en offisiell uttalelse. Men ordene fremstår langt mer ubehagelige når en amerikansk finansminister nå bruker formuleringen «med oss eller mot oss» overfor allierte.
Har vi virkelig kommet dit at Norge ikke lenger har noe valg?
Det største problemet er ikke at USA ivaretar amerikanske interesser. Det er naturlig. Problemet er at norske regjeringer stadig oftere synes å forveksle amerikanske interesser med norske interesser. Washington definerer trusselen, og Norge følger etter. Washington skjerper sanksjonene, og Norge stiller opp. USA ønsker større militær tilgang til Norge, og døren åpnes stadig videre. Alt begrunnes med sikkerhet.
Men hvem har bestemt at mer konfrontasjon alltid betyr mer sikkerhet?
Norge deler grense med Russland. USA gjør det ikke. Vi skal leve med Russland som nabo også om ti, tjue og femti år. Vi har enorme havområder i nord, olje- og gassinstallasjoner, kabler, havner og annen kritisk infrastruktur. Dersom stormaktskonfrontasjonen en dag løper ut av kontroll, er det ikke Washington som ligger ved den russiske grensen. Det er vi.
Derfor er det interessant at Russland-forsker Julie Wilhelmsen ved NUPI nå sier noe som burde utløse en langt større norsk debatt. Hun mener det er lite realistisk at Ukraina kan vinne krigen mot Russland, og etterlyser mer diplomatisk kontakt med Moskva.
Det er en ubehagelig beskjed for en norsk politisk offentlighet som i flere år har snakket som om militær seier nærmest bare var et spørsmål om nok våpen, nok penger og nok tid.
Wilhelmsens poeng burde ikke avfeies som svakhet eller ettergivenhet. Hun er en av Norges mest profilerte Russland-forskere og arbeider nettopp med russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk og forholdet mellom Russland og Vesten. Når en slik forsker sier at seier ikke fremstår realistisk og etterlyser diplomatiske forbindelser med Moskva, bør norske myndigheter i det minste være villige til å diskutere om dagens kurs har en troverdig politisk sluttstrategi.
For hva er alternativet?
Skal krigen fortsette år etter år fordi ingen tør å snakke om kompromiss? Hvor mange flere ukrainere og russere skal dø før ordet «forhandlinger» igjen blir tillatt i den politiske samtalen? Hvor mange milliarder skal Norge bruke før regjeringen forklarer hva den faktisk mener skal være sluttpunktet?
Det mest oppsiktsvekkende er at dialog nærmest er blitt et belastet ord i Norge. Man kan snakke daglig om flere våpen, større forsvarsbudsjetter og sterkere militær tilstedeværelse uten å bli beskyldt for å være ekstrem. Men sier man at Norge bør opprettholde kontakt med Russland, kommer mistankene raskt.
Når ble det farligere å snakke enn å ruste opp?
Wilhelmsen har også vært opptatt av faren for direkte konflikt mellom Russland og NATO. NUPI har et pågående forskningsarbeid nettopp om hvordan en slik direkte konflikt kan forhindres. Det er etter min mening et langt viktigere spørsmål for Norges fremtid enn hvem som klarer å rope høyest om enda hardere konfrontasjon.
Dette betyr ikke at Russlands invasjon av Ukraina skal unnskyldes. Den kan fordømmes samtidig som man erkjenner virkeligheten. Diplomati er ikke støtte til Putin. Forhandlinger er ikke kapitulasjon. Å forsøke å forstå russiske interesser og sikkerhetspolitiske vurderinger er heller ikke det samme som å godta dem.
Tvert imot. Man må forstå en motstander dersom man skal unngå krig med ham.
Likevel synes norsk utenrikspolitikk å bevege seg stadig lenger fra denne enkle erkjennelsen. Norge knyttes tettere til amerikanske styrker, amerikanske våpensystemer, amerikansk militær infrastruktur og amerikanske strategiske prioriteringer. Samtidig blir vår egen politiske handlefrihet vanskeligere å få øye på.
Da bør vi spørre hvor grensen går mellom å være alliert og å bli avhengig.
Dersom Kina fortalte Norge at vi enten måtte være «med oss eller mot oss», ville norske politikere kalt det stormaktspress. Dersom Russland krevde at Norge skulle innrette sin handel og utenrikspolitikk etter Moskvas ønsker, ville vi med rette kalt det et angrep på norsk suverenitet. Da må vi våge å bruke den samme målestokken når ordene kommer fra Washington.
Norge trenger NATO. Vi trenger et sterkt forsvar, og USA er vår viktigste allierte. Men nettopp derfor må forholdet bygge på respekt mellom selvstendige stater. En alliert som aldri sier nei, risikerer å ende som en etterfølger.
Jeg kommer derfor stadig tilbake til amerikaneren jeg traff på puben: «Dere har ikke noe valg.»
Jeg nekter å godta det.
Vi har et valg. Vi kan støtte Ukraina samtidig som vi krever en diplomatisk strategi. Vi kan være NATO-medlem og samtidig snakke med Russland. Vi kan samarbeide tett med USA uten å gjøre enhver amerikansk fiende til vår fiende. Vi kan bygge et sterkt norsk forsvar uten å gjøre Norge til en stadig tydeligere frontlinje i stormaktenes konflikter.
Og vi kan lytte når en erfaren norsk Russland-forsker sier at en ukrainsk seier ikke fremstår realistisk og at diplomatisk kontakt med Moskva må styrkes.
Det er ikke naivitet.
Det er å forholde seg til virkeligheten.
Hvis norsk utenrikspolitikk bare består i å følge Washington og håpe at mer militær konfrontasjon til slutt skaper fred, er vi på feil vei. Norge trenger politikere som våger å tenke på Norges sikkerhet også utover neste NATO-møte.
For dersom vi virkelig begynner å tro at «dere har ikke noe valg» er den naturlige beskrivelsen av forholdet mellom Norge og USA, har vi et langt større problem enn krigen i Ukraina.
Da har vi begynt å gi fra oss selve retten til å bestemme vår egen fremtid.
