oss 150 kroner!
Fredsaktivisten Tore Nærland, som er kjent over hele verden for Bike for Peace, skriver på sin Facebook-side:
Den 20. august skal hovedstyret i Nei til Atomvåpen avgjøre en sak om meg.
Jeg har vært medlem i Nei til Atomvåpen siden 1982. Jeg var med på den første demonstrasjonen i Oslo det året. I 2022 var jeg med på å starte lokallaget i Sør-Rogaland, der jeg er nestleder. I april i år valgte landsmøtet meg inn i hovedstyret.
I april kom det et varsel mot meg. Grunnlaget er at jeg gjennom Bike for Peace har møtt russiske parlamentarikere for å snakke om nedrustning, og at jeg har vært åpen om det på denne siden.
På bildet holder jeg boka «Peace Dialog Norway–Russia». Den dokumenterer forberedelsene, reisen og møtene i Moskva, og den kom ut i april — før landsmøtet. Det meste var allerede lagt ut på min facebook-side. Alt sammen var kjent da de valgte meg inn.
Arbeidsutvalget skriver selv i rapporten sin at det ikke er ulovlig å reise til Russland. De peker ikke på noe brudd på vedtektene eller på organisasjonens retningslinjer. Begrunnelsen for å ville ekskludere meg er omdømme.
Bike for Peace har arbeidet på samme måte i nesten femti år. Vi snakker med alle atommaktene. Vi har vært i USA, i Kina, i Nord-Korea, i Russland. I mars satt vi i Føderasjonsrådet i Moskva og tok opp New START — nedrustningsavtalen mellom USA og Russland, som gikk ut i februar uten at noe kom i stedet. Vi har syklet i Ukraina, og vi tar avstand fra invasjonen.
Jeg mener at en fredsbevegelse må snakke med dem den er uenig med, som for eksempel Russland, Nord-Korea eller Israel. Det er hele poenget. Vi kan ikke bare snakke med Nato-land, vi må snakke med alle, og Bike for Peace kommer ikke til å legge om kampanjen vår mot atomvåpen bligjøre de som ikke tror på dialog.
Bike for Peace sendte i dag ut en pressemelding om saken. Den kan alle få, og sakspapirene fra Nei til Atomvåpen kan også oversendes til dem som ber om det.
Tore Nærland
Kommentar
‘Omdømmet’ til Nei til atomvåpen (Ikke Statlig Organisasjon – NGO – handler så klart om avhengighet av penger fra staten:
Det gis ikke et direkte, eget beløp utelukkende til Nei til atomvåpen (NtA) i statsbudsjettet. I stedet bevilges det en samlet pott til nedrustningsorganisasjoner, som NtA må dele med andre aktører.
Utviklingen i bevilgningene de siste årene viser store svingninger:
Utviklingen i tildelte beløp Statsbudsjettet (samlet pott):
Siden 2022 har en fast årlig ramme på 10 millioner kroner blitt fordelt på en gruppe organisasjoner.
Denne fellespotten deles mellom Nei til Atomvåpen, ICAN Norge, Norske leger mot atomvåpen og Norges Fredsråd.
Kuttforslag og halveringer:
Regjeringen foreslo blant annet å halvere denne potten til 5 millioner kroner, noe som skapte sterke reaksjoner hos organisasjonene.
I 2023 foreslo regjeringen opprinnelig å fjerne hele den søkbare ordningen.
Redningsaksjoner i Stortinget:
Etter forhandlinger på Stortinget – primært drevet frem av SV – har deler av støtten blitt tilbakeført gjennom revidert nasjonalbudsjett.
Her ble det sikret øremerkede midler direkte til blant annet Nei til atomvåpen.
Fordi midlene tildeles prosjektbasert eller gjennom en felles søkbar tilskuddsordning, varierer det nøyaktige enkeltbeløpet NtA sitter igjen med fra år til år, basert på hvor stor del av millionpotten de mottar.
Det er få offentlige dokumenter som har spilt og spiller en så viktig rolle som Stortingsmelding 15 (2008–2009). Den har tittelen Interesser, ansvar og muligheter Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk, og er sannsynligvis det viktigste programdokumentet den rødgrønne regjeringa til Jens Stoltenberg etterlot seg.
I Stortingsmelding 15 skriver regjeringa Stoltenberg:
Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører. (Vår uth., red.)
Dette er en svært presis beskrivelse av hvordan de såkalte bistandsorganisasjonene har fungert som en ytre etat for UD for å realisere Norges imperialistiske interesser. Dette gjelder ikke minst Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge, samt NORWAC og andre tilsvarende organisasjoner. Ifølge stortingsmelding 15 oppfatter regjeringa Nei til Atomvåpen som en «påvirkningsaktør» for norsk UD og behandler organisasjonen deretter.
