«Det vil aldri komme noen revolusjon, fordi vi hater hverandre mer enn vi hater systemet»

Det er en brutal setning. Men kanskje er den sann?

Denne setningen gjør vondt fordi den avslører noe mange av oss ikke ønsker å innrømme. Systemet overlever ikke bare fordi det er mektig. Det overlever fordi vi er splittet. Det overlever fordi vanlige mennesker har blitt lært opp til å frykte hverandre, forakte hverandre, dømme hverandre og gi hverandre skylden for lidelse som er skapt langt over hodene våre.

Mens vi krangler om rase, religion, nasjonalitet, kjønn, klasse, politiske partier, vaksinasjonsstatus, seksualitet, kultur og ideologi, forblir de som tjener på splittelsen vår, urørte. De trenger ikke å bringe oss til taushet når vi er opptatt med å bringe hverandre til taushet. De trenger ikke å fengsle oss når vi bygger fengsler i våre egne sinn. Når vi setter barrikader over munnen på våre naboer og minner dem om DET første budet om underkastelse til systemet: «Du skal ikke tale og du skal ikke motsi ordrene!» De trenger heller ikke å ødelegge bevegelsene våre når vi ødelegger hverandre før en bevegelse i det hele tatt rekker å oppstå.

Vi har blitt eksperter på å finne fiender blant våre naboer, samtidig som vi forblir blinde for strukturene som utnytter oss alle. Den fattige skylder på innvandreren. Innvandreren skylder på den innfødte befolkningen. Arbeidstakeren skylder på den arbeidsledige. Den arbeidsledige skylder på dem som har jobb. De vaksinerte skylder på de uvaksinerte. De uvaksinerte snakker noen ganger med forakt om de vaksinerte. Venstresiden hater høyresiden. Høyresiden hater venstresiden. Kvinner skylder på menn. Menn skylder på kvinner. De unge avviser de eldre. De eldre fordømmer de unge.

Og mens vi angriper hverandre, fortsetter maskineriet. Levekostnadene stiger. Boliger blir stadig vanskeligere å ha råd til. Små bedrifter forsvinner. Bønder kjemper for å overleve. Familier drukner i gjeld. Arbeidstakere blir utslitte. Barn arver angsten vår. Ensomheten vokser. Offentlige tjenester svekkes, samtidig som overvåkning, kontroll og byråkrati bygges ut. Men i stedet for å spørre hvem som tjener på alt dette, vender vi oss mot personen som står ved siden av oss. Dette er maktens eldste strategi: splitt og hersk.

Den virker fordi et splittet folk ikke kan gjøre motstand sammen. En befolkning som ikke stoler på seg selv vil aldri bli en virkelig trussel mot urettferdighet. En nabo som hater naboen sin, vil aldri stå ved hans side når rettighetene hans blir tatt fra ham. En arbeider som ser ned på en annen arbeider vil aldri forstå deres felles kamp. En borger som tror at frihet bare tilhører dem som tenker nøyaktig som ham, har allerede gitt opp selve betydningen av frihet.

Vi sier at vi ønsker frigjøring, men mange av oss ønsker bare at vår egen gruppe skal vinne. Vi sier at vi er imot undertrykkelse, men er ofte villige til å støtte den når den rammer mennesker vi misliker. Vi forsvarer ytringsfriheten for oss selv, men jubler over sensur når den som blir sensurert har en mening vi hater. Vi krever medfølelse for våre egne sår, samtidig som vi håner andres. Vi fordømmer grusomhet når den kommer fra våre fiender, men unnskylder den når den kommer fra vår egen side. Det er ikke frihet. Det er stammentalitet forkledd som rettferdighet. Og ethvert undertrykkende system forstår hvordan det kan utnyttes.

Systemet frykter ikke sinte mennesker som hater hverandre. Det vet hvordan de skal kontrolleres. Det gir dem symboler å krangle om. Det gir dem partier å tilbe. Det gir dem skandaler å konsumere. Det gir dem fiender å skylde på. Det holder dem følelsesmessig utslitte, konstant rasende og endeløst distraherte.

Men systemet frykter noe annet. Det frykter mennesker som begynner å gjenkjenne hverandre. Det frykter øyeblikket bonden forstår at fabrikkarbeideren ikke er hans fiende. Det frykter øyeblikket innvandreren og den innfødte borgeren innser at begge blir brukt. Det frykter øyeblikket vaksinerte og uvaksinerte nekter å avhumanisere hverandre. Det frykter øyeblikket svarte og hvite, kristne og muslimer, konservative og progressive, fattige og middelklasse ser forbi forskjellene sine og sier: Vi er kanskje ikke enige om alt, men vi vil ikke tillate at dere vender oss mot hverandre.

Det er der virkelig forandring begynner. Ikke i fullkommen enighet. Ikke i ideologisk renhet. Ikke i at alle blir like. Det begynner når vi forstår at vi ikke trenger å tenke likt for å forsvare hverandres menneskeverd. Vi trenger ikke å dele samme religion for å stå imot tyranni. Vi trenger ikke å stemme på samme parti for å motsette oss korrupsjon. Vi trenger ikke å ha tatt de samme medisinske valgene for å avvise tvang. Vi trenger ikke å dele samme kultur for å stå sammen mot utnyttelse.

Enhet betyr ikke fravær av uenighet. Enhet betyr å nekte å la uenighet bli til hat. Det betyr å erkjenne at personen ved siden av oss kan ta feil, være såret, redd eller påvirket av propaganda og fortsatt være et menneske. Det betyr å huske at de fleste mennesker ikke er våre fiender. De fleste prøver bare å overleve. De fleste bærer byrder ingen andre ser. De fleste ønsker trygghet, verdighet, kjærlighet, meningsfylt arbeid og en fremtid for barna sine.

De fleste har ikke skapt systemet. De sitter fast i det. Akkurat som oss. Vi har glemt vår felles situasjon. Vi er arbeidere, foreldre, naboer, pensjonister, bønder, lærere, omsorgspersoner, kunstnere, håndverkere, butikkansatte og drømmere. Vi våkner under den samme himmelen. Vi bekymrer oss for de samme regningene. Vi sørger over de samme tapene. Vi frykter for barna våre. Vi blir eldre. Vi blir syke. Vi mister mennesker vi elsker. Vi håper at livene våre skal bety noe.

Under alle merkelappene er vi langt mer like enn systemet ønsker at vi skal huske. Derfor må vi våkne. Vi må våkne fra avhengigheten av raseri. Våkne fra behovet for å være moralsk overlegne. Våkne fra tilfredsstillelsen ved å ydmyke dem som tenker annerledes. Våkne fra illusjonen om at vår frigjøring kan bygges på andres lidelse.

Det finnes ingen frihet for én gruppe i et samfunn bygget på undertrykkelse. Det finnes ingen trygghet i et land der rettighetene til upopulære mennesker kan fjernes. Det finnes ingen rettferdighet når vi bare forsvarer dem som ligner oss. Det finnes ingen virkelig seier så lenge våre naboer forblir undertrykt. Vi vil enten bli slaver sammen eller frie som helhet. Det betyr ikke at alle vil bli frigjort i samme øyeblikk. Det betyr at frihet må bygges på et prinsipp som er stort nok til å romme alle. Hvis frihet bare gjelder de lydige, er det ikke frihet. Hvis verdighet bare gjelder de godkjente, er det ikke verdighet. Hvis menneskerettigheter avhenger av politisk enighet, er de ikke menneskerettigheter.

Det sanne målet på vår karakter er ikke hvordan vi behandler dem som står sammen med oss. Det er hvordan vi behandler dem vi har blitt lært opp til å forakte. Klarer vi å se mennesket i dem? Klarer vi å forsvare rettighetene deres selv når vi er uenige? Klarer vi å nekte å delta i ydmykelsen av dem? Klarer vi å forstå at enhver gruppe som gjøres maktesløs i dag, skaper et våpen som kan brukes mot oss i morgen?

Historien lærer oss den samme leksen igjen og igjen: Rettigheter som tas fra én gruppe, forblir sjelden tapt bare for den gruppen. Buret som bygges for fienden vår, blir til slutt stort nok for oss også. Sensuren vi jubler over i dag, blir stillheten som påtvinges oss i morgen. Overvåkningen som innføres for å kontrollere «farlige mennesker», begynner snart å følge med på alle. Loven som først brukes mot de upopulære, når til slutt de helt vanlige.

Derfor er naboens frihet ikke adskilt fra vår egen. Deres verdighet beskytter vår verdighet. Deres rett til å tale beskytter vår rett til å tale. Deres rett til å nekte beskytter vår rett til å velge. Deres rett til å leve uten forfølgelse beskytter oss alle. Vi må begynne å se vår egen interesse i hverandre. Ikke fordi alle er uskyldige. Ikke fordi alle er kloke. Ikke fordi alle er gode. Men fordi et samfunn der mennesker forsvarer hverandre, er vanskeligere å slavebinde.

Vi trenger motet til å si: Jeg vil ikke hate deg fordi fjernsynet ber meg om det. Jeg vil ikke forakte deg fordi en politiker trenger en fiende. Jeg vil ikke forlate deg fordi sosiale medier har redusert deg til en merkelapp. Jeg vil ikke feire at rettighetene dine blir tatt fra deg, selv om jeg er uenig med deg. Jeg vil ikke la frykt gjøre meg til et våpen mot mitt eget folk.

Oppvåkningen vi trenger, er ikke bare politisk. Den er menneskelig. Det er hjertets oppvåkning som ser gjennom manipulasjonen. Det er sinnets oppvåkning som spør hvem som tjener på hatet vårt. Det er samvittighetens oppvåkning som nekter å avhumanisere.

En virkelig revolusjon begynner når vi slutter å rette hatet vårt mot menneskene ved siden av oss og i stedet retter Hatet/motet vårt mot strukturene som forminsker oss alle. Den begynner rundt middagsbordet. På arbeidsplassen. I bygda. I byen. I samtaler der vi velger nysgjerrighet fremfor forakt. I øyeblikkene der vi forsvarer noen som ikke tilhører vår gruppe. I nektelsen av å gjenta løgner om mennesker vi aldri har møtt. I beslutningen om å lytte før vi dømmer. I motet til å innrømme at vi kan ha blitt manipulert.

Vi trenger ikke å bli like. Vi trenger å bli allierte i vår felles menneskelighet. Vi trenger å huske at hånden som strekkes mot oss, kan tilhøre en som stemmer annerledes, ber annerledes, snakker annerledes eller ser verden på en annen måte. Ta hånden likevel.

For systemet har brukt generasjoner på å lære oss å se fiender der mulige allierte står. Og kanskje den største opprørshandlingen i vår tid ikke er hat. Det er solidaritet. Det er å nekte splittelse. Det er å se et annet menneske og si: Din frihet betyr noe for meg, fordi min frihet ikke kan overleve uten din.

Den dagen vi virkelig forstår dette, begynner systemets sterkeste våpen å svikte. Den dagen vi slutter å hate hverandre mer enn vi hater urettferdighet, vil makten skjelve. Den dagen vi ser naboen vår, ikke som en konkurrent, en smittefare eller en trussel, men som en del av vår felles overlevelse, blir en ny fremtid mulig.

Vi vil enten knele hver for oss eller reise oss sammen. Vi vil enten bare forsvare oss selv og miste alt, eller forsvare hverandre og gjenfinne vår styrke. Vi vil enten forbli slaver sammen eller bli frie som helhet. Valget har alltid vært vårt.

Les mer i boka: De Modige Må Si Ifra – Bestilles her:
https://svipe.no/demodige