oss 150 kroner!
Fagbevegelsen har aldri vært sterk i Paraguay; det måtte i så fall være i kraft av sin moralske styrke, kraften til å utholde undertrykkelse. I Paraguay står bønder og arbeidere sammen. De har de samme fiendene: diktaturet, hæren, partiet, jordeierne og kapitalistene. Paraguay har knapt noen klasse av frie selveiende bønder, og derfor er arbeidernes kamp også bøndenes. Arbeiderne vil ha lønn, faglig frihet og skikkelige arbeidsforhold. Landarbeiderne vil dertil ha jord.
1994
Da general Stroessner godt hjulpet av USA tok makten i 1954, ble de fra før svake og til dels regimetro fagorganisasjonene gradvis innlemmet i det korporative statsapparatet, særlig etter 1959, da Stroessner begynte å imitere Mussolinis italienske fascisme. Kampen for uavhengige fagforeninger begynte mot slutten av femtitallet, men general Stroessner satt med makten helt til 1989 ..
I Paraguay finnes det ikke arbeiderpartier eller bondepartier i vår betydning av ordene. Et helamerikansk problem. Både landarbeiderne og andre lønnsarbeidere er stort sett tilsluttet det ene eller det andre av de to store partiene, Colorado-partiet og Det liberale partiet, som særlig har sin basis på landsbygda. I byene har man et ørlite kommunistparti, som nyter stor respekt for sin kampvilje, men ellers ikke spiller noen vesentlig rolle.
I byene har man også hatt Det revolusjonære Februar-partiet PRF, grunnlagt i 1951, en radikal front av sosialliberalere (Partido Liberal Radical Autentico (PLRA) under den karismatiske Domingo Laíno, som jeg kommer tilbake til i en senere artikkel), sosialdemokrater, kirken og andre motstandere av diktaturet, (som venstrefløyen av Colorado-partiet Mopoco). Navnet har partiet PFR etter et vellykket, men kortvarig opprør som hadde makten fra februar 1936 til august 1937. Det ble gjennomført av venstrefløyen i det Mussolini-inspirerte nasjonalsosialistiske partiet.
Etter 50 års undertrykkelse var partiet PRF blitt et stuerent sosialdemokratisk parti, men etter Stroessners fall gikk denne liberale fronten i oppløsning, slik fronter jo gjerne gjør i medgang, når det felles hovedmål er nådd
Det nydannede partiet «Encuentro Nacional» – Nasjonalt Treff – som ble stiftet etter diktaturets fall, samler nå omtrent tyve prosent av velgerne og ledes av en sosialdemokratisk orientert industrimagnat, Guillermo Caballero Vargas, som jeg også kommer tilbake til. Partiet hans er en litt tilfeldig blanding av demokrater av mange slag, men med markedsliberalistiske overtoner, litt som det norske Fremskrittspartiet, og uten et skikkelig partiapparat.
Denne partipolitiske tredelingen mellom Colorado, PRLA og Encuentro har imidlertid ikke vært til hinder for en tapper faglig kamp i by og på land, med livet som innsats.
Jeg spør Florencio Riveros Vázquez (1933-2012), leder av den første frie Arbeiderlandsorgasasjonen CNT (Central Nacional de Trabajadores) og leder av Det kristelig-demokratiske partiet (PDC), som nå har lav oppslutning. Han har vært på tale som arbeidsminister etter neste valg i 1998:
Hvordan var kampen for å stifte de første frie fagforeninger og bondeorganisasjoner i Paraguay på femti- og sekstitallet?
Den var meget hård på grunn av Stroessners-diktaturets undertrykkelse, med et hemmelig politi som hindret arbeiderne i å stifte frie fagorganisasjoner. Først måtte du ha tillatelse. Fikk du det, sendte de en politimann for å kontrollere møtene. Og han måtte absolutt ha møtereferatene. Derfor har fagbevegelsen og bondeorganisasjonene ikke kunnet utvikle seg særlig mye.
Hadde dere ikke fagforeninger før 1960?
Jo, og de var organisert i CPT, Landsforbundet av paraguayiske arbeidere, som var kontrollert av det regjerende Colorado-partiet. Innenriksministeren brukte CPT til kontroll og tvang overfor fagforeningene.
Hva måtte til for å danne Landsorganisasjonen?
Først måtte vi samle 20 fagforeninger. De måtte danne et forbund og en nasjonal kongress i samsvar med Arbeidsloven. Lederne måtte være medlem av Colorado-partiet. Fagforeningene måtte registreres i Arbeidsdepartementet, som også måtte godkjenne programmet. På hvert trinn kunne vi nektes godkjennelse. Derfor ble det en Landsorganisasjon styrt av regjeringen og av det hemmelige politiet. Først stiftet vi Landsorganisasjonen av kristne arbeidere, som var uavhengig. Men lederne ble arrestert. Foreningene våre ble ikke godkjent, for det var jo politiet som fattet avgjørelsene.
Streik var i praksis forbudt. For å streike måtte du tilfredsstille krav som det var helt umulig å innfri. Det eneste som fungerte var altså CPT, den landsorganisasjonen som Colorado-partiet kontrollerte. Generalsekretæren i CPT sa ved én anledning «nei, takk» til et tilbud om ti prosent lønnsøkning. Sotero Ledesma het han, vi husker ham med sorg, en politimann.
På hvilken måte ble dere forfulgt, dere i det frie fagarbeidet?
Undertrykkelsen var permanent. For det første kontrollen med fagforeningslederne. For det andre kontrollen med foreningens arbeid. For det tredje kontroll over Landsorganisasjonen. Kontroll, forfølgelse og fengsling. Alle lederne ble fengslet. Mange satt lenge i konsentrasjonsleiren Emboscada, under §209 i straffeloven, represjonsparagrafen mot antatte kommunister.
Uten lov og dom?
Det var ikke nødvendig med dom etter §209. Den var en ren undertrykkelsesparagraf som opphevet de vanlige rettsgarantier vi ellers hadde på papiret. Loven ble anvendt mot enhver borger som var motstander av regjeringen.
Ble du arrestert?
Flere ganger, både som fagforeningsleder og som politisk leder. Syv ganger som fagforeningsleder og fem ganger som leder i det kristelig-demokratiske partiet.
Hvordan ble du behandlet?
Da jeg var fagforeningsleder, torturerte de meg hver eneste gang. Han som torturerte meg på vegne av Asuncións politisjef Pastor Coronel heter Lucilo Benítez, konstabel. Vi kalte ham «Cucuru Piré» (guaraní for «Svært uheldig utseende»). Han var politiets fremste torturist overfor de politiske fangene. Han brukte pisk med metalltupper, som flenger huden på fangen til blodet flyter. Og han slo med stokk. Vi ble tvunget til å se på når kameratene våre ble torturert. De ble tvunget ned i skittent vann til de ble kvalt. Så ble de halt opp og ristet liv i.
Skittent vann?
Vann, urin, fekalier og oppkast etter fagforeningsledere som ikke tålte flere minutter under vann. La Pileta heter denne behandlingen. Den var standard.
Hvorfor ble dere torturert? Skulle dere skremmes til lydighet eller ville de ha informasjon?
Begge deler. Hvem samarbeider du med i bevegelsen? Støtter de regjeringen? Og du måtte svare ja, for ellers ville de bli arrestert. Hvor stor er foreningen din? Og du måtte si at den var svak, enda de torturerte deg for å få deg til å si det motsatte. Sa du at bevegelsen var sterk, ble flere arrestert.
Lider du av senfølger etter torturen?
Alle gjør vel det, på en eller annen måte. Både fysisk og psykisk. Søvnløshet. Angst. Bekymring og trang til å gråte når jeg tenker på det. Mange kom seg aldri, og klarer ikke et vanlig liv. Varige skader i armer og ben, hodet, og særlig hjertet. Andre døde under torturen. Familiene: Enker og faderløse. Mange ble landsforvist. Derfor støtter vi nå et lovforslag om erstatning til alle som ble utsatt for terroren. For at ofrene skal få legehjelp, erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, for at familiene til de forsvundne skal få en liten pensjon, de som ble foreldreløse eller enker. Kravet retter vi til staten, der Colorado-partiet fortsatt regjerer.
Er torturistene blitt dømt, nå etter at den demokratiske transisjonen er innledet?
Vi er nå i transisjon mot fullt demokrati, og heldigvis er noen av de verste torturistene blitt dømt. Men mange har fått amnesti, og bakmennene går fri. Tortur er en forbrytelse mot menneskeheten og blir ikke foreldet. Selv om bakmennene er i fullt arbeid i administrasjonen – til og med i parlamentet og i senatet – har vi et håp om at også de kan bli straffet. Det arbeides nå med en reform av det korrupte rettsvesenet, som regjeringen forsøker å forsinke så godt den kan. Med justisreformen regner vi med at alle kan dømmes, selv general Stroessner, som fikk reise til Brasil med alle pengene våre.
Hvordan går det faglige arbeidet under transisjonen, er det blitt lettere?
Det er blitt mye bedre, for nå har vi organisasjonsfrihet. Men vi har ikke hatt styrke til å nå våre økonomiske og sosiale mål. Vi har ikke oppnådd å få det arbeiderne trenger, lønn til å leve av, bedriftshelsetjeneste, velferdsordninger og yrkesutdannelse, trygge arbeidsplasser og godt arbeidsmiljø. Vi har lov til å slåss, men vi har ikke vunnet. Vi har et håp om at utviklingen skyter fart når vi kommer inn i Mercosur fra nyttår, fellesmarkedet mellom Argentina, Brasil, Uruguay og Paraguay.
Tjener en arbeider mer i dag enn for ti år siden?
Det er en skandale! Dagens lønn har mindre kjøpekraft enn for ti år siden. Da kunne en arbeider underholde en familie. Det kan han ikke i dag.
Hva synes folk om transisjonen, om overgangen til demokrati, når levestandarden går ned, når lønningen synker?
Det er transisjonens kanskje største problem. Det var det samme i Spania etter Francos død: El desencanto – skuffelsen over at forventningene ikke ble innfridd i takt med innføring av demokrati. Men Spania hadde en sterk økonomi. Det har ikke vi. Skuffelsen kan i verste fall velte hele transisjonen. Men både organisasjonsfriheten og den politiske friheten er en styrke. Vi arbeider på alle nivåer, vi er godt representert i nasjonalforsamlingen allerede, og vi håper med tiden å gjøre oss gjeldende også i regjeringen, etter valget i 1998. Problemet er at folk kan bli apatiske og la seg manipulere.
Det er fortsatt et stykke å gå på transisjonens lange vei?
Et langt stykke. Men vi er på vei. Transisjonen lider under økonomiske, sosiale, og institusjonelle svakheter. Og bakom trekker generalene i trådene. Men ingen i folket vil tilbake til diktaturets dager, selv om de kanskje tjente litt bedre, tilbake til tortur og ufrihet. Et nytt diktatur ville være en katastrofe, et stort nederlag for demokratiet i Paraguay og i verden. Vi kjemper for transisjonen. Først justisreform. Så valget i 1998 og deretter en skikkelig jordreform.
Hva er perspektivene for det faglige arbeidet fremover?
På sikt tenker vi særlig på utvikling av organisasjonen, både lokalt og sentralt, med skolering av av faglige tillitsmenn på alle nivåer. Vi er opptatt av bedre yrkesutdannelse, bedre og kollektive arbeidsavtaler, lover om helse og miljø i arbeidslivet. Vi vil ha velferdsordninger som kooperative låne- og sparekasser for arbeiderne og bøndene, forbrukerkooperativer for å skaffe medlemmene nødvendighetsartikler til en overkommelig pris. Vi vil kjempe for at regjeringen oppfyller bestemmelsene i Arbeidsloven, for at arbeidsgiverne overholder kollektive lønnsavtaler. Vi knytter kontakter til internasjonale arbeiderorganisasjoner. Vårt lærerlag OTEP har for eksempel stor nytte av å samarbeide med Norsk Lærerlag, som bidrar på mange fronter. Men alt avhenger av at transisjonen kommer i havn, sier fagforeningskjempen Florencio Riveros Vázquez, som for tiden er arbeidsledig og pengelens.
