oss 150 kroner!
I 1994 måtte jeg reise til Paraguay i et familieanliggende. Det ga meg anledning til å gjøre litt gravende journalistikk om amerikansk imperialisme. Jeg hadde på den tiden et greit forhold til Arbeiderbladet (Dagsavisen): Jeg skrev hva jeg ville, og avisen trykket det jeg skrev. Lite ante jeg at denne reportasjereisen skulle ende min lille karriere i Arbeiderbladet, og forårsake min overgang til Dagbladet, dengang en god avis. Begge betalte godt for god tekst. Det var andre tider, for nå er ordskiftet avskaffet.
For å forstå hva som kanskje forestår Latin-Amerika under Trumps nye (tredje) versjon av Monroe-doktrinen, kan det være nyttig med litt autentisitet, litt tilstedeværende journalistikk under forrige (andre) versjon av doktrinen, som tilskrives Theodore Roosevelt, president i USA fra 1901 til 1909, gyldig fra 1904 til 2025.
Før avreise satte jeg meg litt inn i Paraguays situasjon og historie, og ble oppmerksom på menneskerettsforkjemperen Martín Almada (1937-2024), som egenhendig avslørte Terrorarkivene til Operación Cóndor, politi- og terrorsamarbeidet mellom diktaturene i Chile, Argentina, Bolivia, Brasil og Paraguay. Så jeg tok kontakt med ham. Vi begynner in medias res uten ytterligere innledning. Så nå går vi 32 år tilbake i tid:
Poltisamarbeidet
Hvis jeg skulle komme til å bryte noen norske lover, ville jeg foretrekke å bli arrestert av en norsk konstabel. Det er en menneskerett, en folkerett og en av grunnene til at vi fortsatt har nasjonalstater. Men slik har det ikke alltid vært, ikke overalt:
Når en brasiliansk konstabel arresterer en mulig chilensk kommunist fra Bolivia, og på oppfordring fra Argentina bringer ham til tortur i Paraguay etter en plan snekret i Washington eller Langley, ja da er det blitt vel mye overnasjonalitet. El Mercosur de la represión–undertrykkelsens fellesmarked – blir det kalt sør i Sør-Amerika, det politisamarbeidet tyrannene innledet på syttitallet for å knuse kommunismen. Operación Cóndor er det egentlige kodenavnet. Kondoren er en åtselfugl, en gribb med et vingespenn som et B-52 bombefly.
Eksempelet er kanskje satt litt på spissen, men der står det jo best. Titusener av latinamerikanere har møtt sin skjebne på denne bisarre måten. Den som ville flykte, måtte reise langt. Etter militærdiktaturenes fall har meldinger om den USA-initierte Cóndor-operasjonen dukket opp med jevne mellomrom, i form av ofrenes egne vitnemål og historier fra alle landene, men bevisene har manglet.
Prisen for demokratisk transisjon i disse landene var generelt amnesti. Bare de verste, eller mest notoriske, ble dømt, eller slett ingen. Derfor gikk det en liten sjokkbølge gjennom forlegninger og politistasjoner over hele Latin-Amerika da Martín Almada den 22. desember 1992 kl. 11:00 med loven i ryggen og pressen ved hoften åpnet døren til politistasjonen i Lambaré, Asunción, Paraguay.
Det han fant, vil sent bli glemt: Mellom tre og fem tonn dokumenter, store deler av arkivet til det hemmelige politiet i Paraguay, som strekker seg seksti år tilbake i tid. Fengslingslister og arrestasjonskort, konsentrasjonsleirenes belegg til enhver tid, gjennomstrømningen i tortursentrene, etterretningslydbånd og -filmer, instruksjon for tortur og terror. Hver arrestasjon har sitt eget kort, og det er flere kort enn overlevende. På kortet står det ikke at fangen er «skutt ved daggry» eller at han er torturert til døde. Det står bare at han er «innpakket».
Det er med en viss ærefrykt du går inn i de to kontorkalene i åttende etasje i Justispalasset i Asunción. 60 års polititerror ordnet i sirlige hyller. Kuriositeter på veggene, et gulnet amatørfotografi av Adolf Hitler ..
En ung mann på omtrent 25 år er ansvarlig for arkivets daglige drift. Han er den eneste som er autorisert til å ta fotostatkopier. Men han gir deg det du ber om. Jeg ba om fengslingskortet til den eldste kommunisten og fikk det. Jeg ba om første og siste fengslingskort på filosofen Luís Alfonso Resck, da han var 36 år og 65 år. En ung mann og en gammel mann. I denne perioden ble han arrestert, og de fleste tilfelle torturert, 109 ganger. Kommunistlederen Ananías Maidana har ikke så mange kort – bare tre. Men han satt i 24 år.
Jeg ba om fengslingskortet til Martín Almada. Og der, på fengslingskortet, stirrer han mot meg slik jeg kjenner ham, men yngre, trassig i blikket, med håret i uorden. Bildet er tatt rett etter tortur, da han skulle overføres til konsentrasjonsleiren Emboscada («bakhold»).
Og hva med USA? Blikket faller på stabler av spanskspråklige instruksjonsmanualer fra CIA, trykt i Mexico: Hvordan intimidere fanger, hvordan skremme fanger til å snakke, var tema for den manualen jeg tilfeldigvis rakk å åpne og lese litt i.
To unge damer, antagelig studenter, sitter og blar i gamle politidagbøker. Folk kommer og går med bunker under armene. «Hva med sikkerheten?» spør jeg. «Her kan jo enhver komme seg inn og stjele dokumenter. Det er da mange, ikke minst her i huset, som kunne ha lyst til å stikke en fyrstikk borti disse papirene?» … «Ja, vi har en vakt, altså, men han er visst ute akkurat nå», svarer den unge ansvarlige. Senere samme dag ble Justispalasset evakuert på grunn av en bombetrussel. Men dét leste jeg i avisene først dagen etter.
En av dem som vet mest om terroren av egen erfaring og gjennom egen forskning er legen Gladys Sannemann som jeg fikk anledning til å veksle noen ord med. Som lege ga hun uten medisiner førstehjelp til over 400 internerte torturofre – blant dem barn, gamle og turister – mens hun selv satt internert på enecelle med en blikkboks som toalett. En unik erfaring.
Doktor Sannemann var medlem av den radikale dissidentbevegelsen Mopoco i Colorado-partiet fra 1959 og flyktet til Argentina. Da general Jorge Rafael Videla tok makten der i mars 1976 (han var både statsoverhode og hærsjef), ble dr. Sannemann arrestert, torturert og internert i fire måneder før hun ble overført til Paraguay for ytterliger tortur i hovedstaden Asunción og deretter internert i Emboscada, hvor hun satt i syv måneder. Fordi hun hadde tysk far og derfor tysk statsborgerskap, ble hun løslatt i 1977 etter press fra den tyske ambassaden.
Under fangenskapet intervjuet hun en strøm av medfanger og dannet seg et bilde av Operación Cóndor. Etter løslatelsen i 1977 fortsatte hun sine studier, særlig etter juntaens fall i Argentina, hvor hun bosatte seg etter Falklandskrigen i 1982 (La Guerra de las Malvinas).
Da general Stroessner ble styrtet i 1989, var doktor Sannemann raskt ute med sin bok «Paraguay under Operasjon Cóndor». For første gang kunne hennes landsmenn lese en samlet fremstilling av det veldige drama de selv hadde spilt små roller i.
Boken gir en fyldig dokumentasjon av Sør-Amerikas politisamarbeid på grunnlag av systematiserte fange-erindringer. Den har lister over fengsler, leirer, fanger, forsvundne og torturister. Som lege beskriver og klassifiserer hun de ulike formene for tortur, med de tilnavnene torturistene selv satte på dem:
«La Pileta» (Derechos humanos, menneskerettigheter): Nesten-drukning i kar med vann, urin, oppkast og fekalier.
«Democracia»: Syler av forskjellig størrelse til fjerning av negler.
«Pastor Coronel» (Asuncións politisjef): Liten neglesyl.
«General Stroessner»: Stor syl for tånegler.
«Constitución»: Flettepisk med metalltupper.
«La trituradora» (Malmknuseren): En slags «fruktpresse» eller «kjøttkvern» til kvesting av fingre og tær, hender, føtter og armer.
«La Picaña»: Elektroder med lav strømstyrke og sterk spenning brukt over hele kroppen, men fortrinnsvis på genitaliene. Kombinasjonen lav styrke/sterk spenning tillot langvarig pinsel.
Ekstrem oppheting og nedkjøling, amputasjon av lemmer med sag.
Ellers ble det brukt stokker, geværkolber, jernstenger og lignende, dessuten pisking med piggtråd.
Torturen i Paraguay var profesjonelt utført, nærmest industrielt organisert. Ved arrestasjon ble man straks ført til et tortursenter for avhør. Det var flere slike sentre, og de arbeidet alle på samme måte, hvilket antyder opplæring. Hvor lenge man ble der, avhang av hvor farlig man ble ansett å være og hvor mye nyttig informasjon man ble antatt å kunne avsløre.
Kommunistene ble alltid verst behandlet, de satt lengst og mange ble torturert til døde. Men gjennomstrømningen var jo stor, og de fleste ble sendt videre til internering i konsentrasjonsleire (som Emboscada) etter noen dager eller uker. For det var ikke så få regimet fryktet. Man regner med at ca. 300.000 ofre vil ha krav på erstatning for tort og svie hvis Nasjonalforsamlingen vedtar den foreslåtte nye Erstatningsloven. Vel ble ikke alle torturert, men tallene er uhyrlige i et lite land med en befolkning på fire millioner innbyggere, uten ytre fiender. Jeg spør doktor Sannemann:
Er det mange som konkurrerer om å få studere og fortolke skrekkarkivene?
Nei, ingen. Det koster penger, og penger er det ingen her som har. Blant dem som er interessert, altså. Regjeringen gjør ingenting. Den som burde studere arkivene, er han som fant dem, Martín Almada og hans private lille universitet. Men han er blakk.
Kan arkivene føre til dom mot de skyldige som fortsatt er i offentlig tjeneste?
Ja, det er helt klart, for nå har vi dokumentasjonen. Selv General Stroessner kan kreves utlevert og dømt.
Arkivene befinner seg fysisk i Statsadvokatens kontorer i Justispalasset i Asunción og er statens eiendom. Men staten sitter helt stille og rører ikke en finger for å få materialet kopiert, katalogisert, kategorisert, fortolket og publisert. Årsaken er klar: Arkivene kompromitterer hær og administrasjon gjennom en 35-års periode. Fordi hær og administrasjon, stat og kommune fortsatt befolkes av Stroessners partifeller i Colorado-partiet, er det liten interesse for å åpne denne Pandoras eske.
Selv om arkivene har en voldsom sprengkraft, er de blitt såpass godt kjent i utlandet at regjeringen ikke våger å ødelegge eller doktorere på materialet, som i praksis overvåkes og ivaretas av en ikke-statlig kommisjon under ledelse av en dommer, så vidt jeg husker Nelson Mora. Arkivenes sikkerhet anses likevel å være et stort problem.
Etterord 2026: Erstatningsloven ble faktisk vedtatt av Nasjonalforsamlingen i 1996, to år etter mitt besøk (Lov 838/96). Det tok imidlertid lang tid før erstatning begynte å bli utbetalt. Den første utbetaling fant sted i 2004, og frem til 2015 ble det utbetalt litt mer enn hundre millioner dollar til i alt nærmere 7800 ofre, men svært mange saker ble avvist eller trenert. Gladys Sannemann og Martín Almada døde begge i 2024. General Stroessner ble aldri holdt ansvarlig for sine forbrytelser. Han døde i 2006 i Brasil, 93 år gammel.
Litteratur: Gladys Meilinger de Sannemann: Paraguay en el Operativo Cóndor: Represión e intercambio clandestino de prisioneros políticos en el Cono Sur. RP Ediciones, Asunción 1989.
