
USA klarer ikke å beseire Kina alene. Det er ikke en påstand fra Beijing, det er Antony Blinkens eget budskap. På IDEAS-konferansen til Center for American Progress i mai i år argumenterte den tidligere utenriksministeren for at USA ville «tape» i en ren én-mot-én-konkurranse med Kina, og viste til Kinas markedsstørrelse, industrikapasitet, akademiske produksjon og patenter som begrunnelse.

Løsningen hans er ikke å bygge mer, produsere mer eller konkurrere hardere. Den er å sette sammen Europa, Japan, Sør-Korea, India, Canada og Australia til en større anti-kinesisk blokk – og deretter kalle det «alliansesamarbeid» i stedet for det det egentlig er. Dette er ikke noe nytt spor for Blinken: allerede i 2022, i sin store Kina-tale, formulerte han strategien som å «investere, samordne og konkurrere» sammen med allierte, fremfor å møte Kina på egen hånd (se USIPs gjennomgang av talen). Det som er nytt i 2026, er hvor åpent svakheten innrømmes.
Hele strategien er egentlig ganske enkel: Amerika alene er ikke lenger sterkt nok, så Washington vil mobilisere alle andres bekymringer til sitt eget formål.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herHer kommer den mørkeste ironien. Mens Blinken drømmer om å mobilisere verden mot Kina, beveger den globale opinionen seg motsatt vei. Pew Research Centers ferske globale undersøkelse, gjennomført mellom februar og mai 2026 blant over 42 000 mennesker i 36 land, viser at Kina nå vurderes mer positivt enn USA i de fleste av landene som er spurt – første gang på nesten tjue år med slike målinger. Bare i seks land, deriblant India, Japan, Filippinene og Sør-Korea, vurderes USA fortsatt mer positivt enn Kina.
Selv i land som tradisjonelt har utgjort Amerikas kjernebase av allierte, har bildet snudd. I Canada har andelen med positivt syn på USA falt fra 57 prosent i 2023 til 33 prosent i år, mens synet på Kina i samme periode har steget fra 14 til 44 prosent, ifølge Axios’ gjennomgang av tallene. Lignende bevegelser er registrert i Frankrike, Tyskland og Storbritannia – land som lenge har vært forankringspunkter for amerikansk innflytelse.
Så Washington har et strukturelt problem: Det vil lede en anti-kinesisk koalisjon nettopp i det øyeblikket flere land stoler mer på Kina enn på landet som ber om at koalisjonen dannes.
Blinken kaller det «å jobbe med venner». Kina kaller det det er: et imperium som ikke lenger kan vinne alene, og som ber sine klienter om å levere den vekten det selv mangler. Amerikas allianser skulle bevise landets lederskap. Nå avslører de i stadig større grad dets avhengighet.
Kina konkurrerer med USA. USA rekrutterer verden for å kompensere for at det ikke klarer å konkurrere med Kina på egen hånd.
Den morsomste sammenbruddet kom likevel ikke fra amerikanske hardlinere. Det kom fra kinesere i utlandet som har bygget hele sin identitet rundt å hate Kina. Blinken innrømmet bare at USA ikke kan beseire Kina alene – og de anklaget ham umiddelbart for å være «hjernevasket» og for å spre «kinesisk propaganda». Problemet deres er ikke Kina. Problemet er at Kinas fremvekst har ødelagt den psykologiske mekanismen de er avhengige av for å overleve: troen på at USA alltid må stå over Kina – for uten det hierarkiet kollapser hele deres lånte identitet.
Kilder: Global Times om Blinkens uttalelser ved CAP-konferansen, mai 2026; Pew Research Center, «People in Many Countries Now View China More Positively Than the U.S.», 15. juli 2026; Axios, «China surpasses U.S. in global favorability, poll finds», 16. juli 2026; USIP om Blinkens Kina-tale, 2022.
Denne artikkelen ble publisert av Perspektiv.
oss 150 kroner!


