oss 150 kroner!
..mot elitens systematiske angrep på vår nasjonale identitet.
I en tid hvor politiske eliter systematisk har forsøkt å fortynne, skape skam omkring og underordne norsk nasjonal identitet, skjedde det noe ekstraordinært. Fotballandslaget gjorde det politikerne ikke har fått til på flere tiår: De forente Norge og ga oss tilbake en ekte, levende følelse av hvem vi er.
20. juli 2026.
I generasjoner, fra Brundtland-regjeringen og fremover, har betydelige deler av styringseliten fremmet prosjekter for å mykne og omdefinere den norske identiteten.
Fra det norske diplomatiet, som har vært mer opptatt av andre nasjoners selvråderett, identitet og kultur enn vår egen, til medier som kategorisk klistrer merkelapper på alle som våger å avvike fra den politiske klassens konsensus, har den norske identiteten blitt så ødelagt at ordboken har endret definisjonen av hva det betyr å være nordmann.
«En nordmann defineres primært som en person som hører hjemme i, eller er fra, Norge. I dagligtalen brukes det gjerne om personer med norsk statsborgerskap eller som er bosatt i Norge, uavhengig av etnisitet, religion eller opprinnelse» (Wikipedia)
Det betyr i prinsippet at hvem som helst kan bli nordmann, og hva gjør det med den norske identiteten?
Vi har blitt fortalt at vår kultur egentlig bare er fårikål og 17. mai, at nasjonal tilhørighet er et passformalia, og at vikinghistorien, selve fundamentet for Norge som nasjon under konger som Harald Hårfarge, Håkon Haraldson og Olav, må skrives om i lys av plyndring og skyld.
Men kultur er mer enn mat og helligdager. Kultur er det usagte ord, de usynlige bånd og det samhold som oppstår gjennom generasjoner med gjenkjennelse. Det er en felles forståelse av hvem vi er, hvor vi kommer fra, og hva som binder oss sammen. Når dette undergraves, svekkes selve limet i samfunnet.
Her har tidligere statsminister Erna Solberg gjort en ekstraordinær innsats. Hun dro det enda lenger, da hun under et møte i World Economic Forum sa at nordmenn ikke har noen spesiell rett til Norge.
Ifølge Scandinavian Airlines har dessuten ingen land i Skandinavia kultur, for alt er stjålet.
Fotballen endret kursen for norsk identitet
Så kom verdensmesterskapet i fotball 2026.
Det norske landslaget valgte å satse på norsk historie, identitet og kultur. David Yarrows ikoniske «The Vikings Are Coming»-fotoshoot var ingen markedsføringsgimmick. Det var en kulturell erklæring. Ved å tre inn i forfedrenes visuelle språk med verdighet og styrke, bekreftet spillerne kontinuiteten med vår sivilisasjonshistorie.
De gikk i front med å ro, noe som ble et spontant og levende ritual for kollektiv kraft og glede, omfavnet av folket. Et organisk og naturlig heiarop, forankret i det urnorske, som samlet en hel nasjon, så vel som imponerte fotballfans verden over.
Forskjellen på dette, og for eksempel Pride, som har vært nærmest usynlig i år (heldigvis), var ikke dette samholdet påtvunget ovenfra.
«Hvorfor gjør dere fotball politisk?»
Kritikken lot ikke vente på seg, både utenlandske og nasjonale hovedstrømsmedier måtte plukke på det organiske samholdet og lykken det ga ved å stemple fotballandslagets stunt som «sjåvinistisk», fokusere på vikingenes slavehandel og plyndring, samt klage på manglende «multikultur» på blant spillerne.
Årets Oslo-borger 2015, Mohsan Raja, som offentlig har uttrykt Hamas-sympatier, er kanskje ikke rette person til å stille spørsmål om Vikingenes historiske beskjeftigelser, når ideologien han selv tilhører tar sexslaver, plyndrer, dreper og koloniserer på kryss og tvers av Afrika, Asia og Vesten den dag i dag.
Fotball er høyst politisk, selv om mange later som det ikke er det, og det er så gjennomsiktig når «feil» politikk fremmes.
Vi har sett kneling for Black Lives Matters, vi har sett regnbueflagget i drakter og logoer, for å nevne noe. Men da var det venstresidens ovenfra-o- ned-poltikk, den som må presses ned i halsen på folk, fordi folk flest egentlig ikke er interessert. Så, mens internasjonale fotballmiljøer ofte har vært instrumenter for snikinnføring av politiske saker, valgte det norske laget en uavhengig kurs.
En kurs som fremmet norsk identitet.
Den dypere kontrasten
Kontrasten er slående. Mens den politiske klassen har vært knyttet til tillitskriser, fra internasjonale forbindelser til dømte pedofile mørkemenn til innenrikspolitikk som forkastes til fordel for internasjonale krav og EØS «forpliktelser», hvor løgnene hagler, opererte landslaget med klar hensikt. De navigerte kritikk som malte det viking-inspirerte uttrykket som sjåvinistisk, men det norske folk svarte med overveldende omfavnelse.
I min levetid har ingen politisk satsing matchet dette nivået av ekte nasjonal fellesskapsfølelse. Landslaget spilte ikke bare fotball, de tente på ny den norske ånden i en tid den står under vedvarende press. De viste at selvsikker patriotisme, forankret i historie og kultur, fortsatt er en kraftfull integrerende kraft – langt mer effektiv enn ovenfra-styrt sosial ingeniørkunst.
Og det var ingenting den politiske klassen kunne gjøre med det. Derfor er det ekstra kleint når en performativ gestus fra dem, som i praksis har fremmet politikk mange nordmenn opplever som fragmenterende snarere enn samlende, filmer seg selv på Stortinget utføre et viking ro.
Arven
Dette var mer enn en mesterskapsferd. Det var et kulturelt motstykke.
I en tid med styrt nedbygging av nasjonale identiteter i Vesten, minnet Norges spillere oss om at et folk som husker sine røtter – vikingutforskere, sagaskrivere, motstandsdyktige forfedre – besitter en varig styrke.
Den politiske klassen kan fortsette sine prosjekter med forfalskning, utvanning og omdefinering, men det norske folk har smakt på noe ekte. Landslaget ga Norge tilbake en bit av sjelen sin.
De gjorde mer for å forene og løfte denne nasjonen i løpet av én uforglemmelig sommer, enn mange politiske generasjoner til sammen.
Vikingene er tilbake. Og Norge står rakere for det.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Rebecca Mistereggen.
