Islands NEI til EU sikrer nasjonal kontroll over fisk og kraft

Det endelige resultatet av folkeavstemninga om å starte medlemskapsforhandlinger med EU viser 52,8% nei og 47,2% ja. Etter stor spenning under opptellinga ble resultatet er klart NEI.

Forut for avstemninga skrev islendingen Albert Einarsson en artikkel der han forklarer bakgrunnen for avstemninga og vi gjengir den nedenfor.

Folkeavstemning 29 august – ISLAND og EU

29. august går islendingene til urnene for å si JA eller NEI til om Island skal videreføre forhandlingene med Eu om medlemskap. Søknaden ble sent i 2009 og forhanglingene ble satt på pause i 2013.

Islands regjering (tok over regjeringsmakt i romjula 2024) besluttet å spørre folket om råd før den bestemte seg for å fortsette med forhandlinger med EU eller ikke.

Diskusjonene foregår på Island og frontene er steile. Meningsmålinger gir ingen av partene avgjørende utslag – det er meget jevnt.

Viktig – meningsmålingene spør om JA eller NEI til forhandlinger – ikke om medlemskap i EU.

NEI-siden mener det ikke er vert å forhandle, utfallet vil uansett bli dårlig for Island. Island vil miste råderetten over landets viktige naturressurser som fisk og kraft. Islandske ungdommer vil bli innkalt til den nye EU-hæren, som man påstår er på beddingen (Island har ikke egen hær). EU vil ikke lytte til islandske særinteresser, uansett vil de fire frihetene få full utblomstring på Island – fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Lille Island vil aldri klare å ta vare på sine særintresser i konkurransen med de store landene i EU og bli sugd inn og dermed miste det islandske eierskapet. Islandsk landbruk vil møte en konkurranse som på kort tid vil føre til avvikling, med mindre EU gir Island en særstilling.

JA-siden fokuserer på at avstemningen den 29. august handler om å se en avtale (SJÁ= SE eller SiJA), se hva som blir resultatet etter forhandlinger, for så å ta endelig stilling til medlemskap eller ikke. I tillegg mener JA-siden mener at medlemskap vil bli positivt for samfunnet og føre til lavere rente (som nå ligger tett opp til 10 prosent), mer stabil økonomi og innføring av euro. JA-siden mener at EU vil akseptere Islands særstilling når det gjelder landbruk og fiske og at Island fortsatt vil bestemme over landets viktigste ressurser.

Landbruk på Island er en viktig næring, men rasjonalisering har ført til både reduksjon i grenen, der det nå arbeider under 2 prosent av arbeidskraften og drift av mellom 80 og 100 gårder har blitt nedlagt de siste årene. Til tross for færre gårder i drift og færre aktive bønder har landbruket opprettholdt verdien av produksjonen i nasjonaløkonomien, som betyr at de aktive gårdene er blitt større og mer teknologisert. Det er likevel en bekymring at gjennomsnittsalderen til islandske bønder er over 60 år, noe som betyr dårlig rekruttering og fornyelse.

Fiskeriene på Island er landets viktigste næring og utgjør nesten 40 prosent av eksportverdiene. Denne andelen har likevel gått tilbake ettersom andre næringer, særlig turisme, har vokst sterkt de siste et par årtiene. Den store forandringen i fiskeriene på Island er likevel eierskapet til fisken i havet. Til tross for at det er grunnlovfestet at fisken i havet er nasjonal eiendom har kvotesystemet utviklet seg til at den største delen av kvotene eies av noen få selskaper. Selskapene eier ikke bare kvotene men hele produksjonskjeden – fiske, foredling, logistikk og videreforedling og fullforedling i utlandet. Selskapene kjøper fisken fra egne skip til foredling i egen filetfabrikker og selger videre produktene til egne fabrikker. Det snakkes klart tydeligere om oligarki i islandsk fiskerisektor. Selskapene opplyser ikke om grunnlaget for verdiene på fisk og produkter. At landet fisk på Island ligger på en tredjedel av tilsvarende fisk landet på Færøyene er et faktum som selskapene ikke vil opplyse om, dette er interne saker som myndighetene og offentligheten ikke har noe med å gjøre.

Fiskeriene på Island går bra og den nasjonale eiendommen leverer store gevinster som tilfaller kvotebaronene, de nye oligarkene.

Organisasjonene i fiskeriene og landbruket stiller seg solid på NEI-siden og ønsker ikke forhandlinger og ikke medlemskap i EU. Arbeidsgiverforbundet stiller seg også på NEI-siden. I politikken er det partiene til høyre som står på NEI-standpunkt. Når det gjelder partiene til venstre er situasjonen litt kinkig, ledelsen i partiet Venstre-Grønne (tilsvarer SV) sier NEI (mens lederen sier JA til forhandlinger, vil få se forhandlingsresultatet). Meningsmåling viser at 80-90 prosent av medlemmene i Venstre-Grønne sier JA til forhandlinger.

Partiene på Alltinget – fordeling av velgere etter partier:
Viðreisn (tilsvarer Venstre) – 98% JA og 2% NEI – Regjeringsparti
Samfylkingin (tilsvarer AP) – 90% JA og 10% NEI – Regjeringsparti
Venstre-Grønn (tilsvarer SV) – 82% JA og 18% NEI
Folkets parti (liberal) – 60% JA og 40% NEI – Regjeringsparti
Framsoknarfl (tilsvarer SP) – 26% JA 74% NEI
Sjalfstædisflokkur (tilsvarer Høyre)- 16% JA og 84% NEI
Midflokkurinn (tilsvarer FrP og videre til høyre) – 9% JA og 91% NEI

Sammenlignet med Norge er det påfallende at velgerne til partiene til venstre, Samfylking og Venstre-Grønne, slutter opp om JA-standpunkt, og velgerne til Vidreisn, nesten 100%, også. Velgerne til regjeringspartiet Folkets parti er delte, men heller mer til JA. Det er også påfallende at det er partiene til høyre som utgjør en solid blokk av motstandere, NEI (unntaket er Midflokkurinn, som om mye ligner på FrP, der velgerne sier klart NEI).

Igjen, sammenligning med Norge: Både i 1972 og 1994 var de store partiene og næringslivet klart positive til medlemskap, mens de mindre partiene og folket stemte mot. På Island i 2026 står partiene til høyre og næringslivet sammen om NEI til forhandlinger og medlemskap.

Om det blir JA eller NEI den 29. august er helt åpent.

Blir det NEI: Livet går videre – sår mellom venner og familier må leges og regjeringen fortsetter.
Blir det JA: Regjeringen tar umiddelbart kontakt med EU om forhandlinger.

Eksperter er relativt enige om at forhandlinger ikke vil ta lang tid, noen nevner et til et og halvt år. De fleste mener at regjeringen vil fullføre forhandlinger og folkeavstemning før regjeringsperioden er over i slutten av 2028.