oss 150 kroner!
Klassekampen 13.desember 1999.
I høst har det vært valgkamp i Norge. Like før valget i 83 kjørte jeg flyttelass. Opp og ned til Nord Norge i et tempo så man av og til syntes man så mannen med ljåen.
Når vi hadde pakka, pakka, lasta, pakka og lasta fra åtte om morgenen til midnatt, føltes det nesten som en befrielse å sette seg bak rattet å iallefall kunne kjøre bort fra huset og ut av byen før man besvimte i køya. Spesielt på varme dager i skytteltrafikk mellom nord og sør. Lærere opp, turnuskandidater ned, prester opp, lærere ned, militærpersonell opp og ned. Og når vi ikke kjørte gjennom Sverige eller Finland, med brukte den Norske landeveien som krøp under de lave undergangene fra Grong til Majavatn, så traff vi alle de italienske bobilene. Med svart tape hadde de skrevet datoen de var på Nordkapp over frontruta.
Det å treffe mannen med ljåen var en unøyaktighet. På begynnelsen av åttitallet var han motorisert, og hadde gått over til slåmaskin og traktor. Dessuten hadde han tilleggsjord spredd i stor omkrets rundt gården, så til tider fikk vi inntrykk av at det var mer traktor enn bil på veiene.
En dag, jeg tror det var i begynnelsen av august, blei jeg liggende i ei kjempekø sør for Levanger. Midt på E-6, på hovedveien mellom Trondheim og Norges hovedstad, snegla køa seg av gårde i 23 km i timen. Jeg bakerst, Massey Fergusson først, og ti «hvite italienerne» i midten. For moro skyld begynte å telle traktorer og køer. Fra Levanger i nord til Ulsberg i Sør-Trøndelag var jeg kommet til nummer ti, alle lå mellom 20 og 30 km i timen. Den minste køa hadde tre personbiler bak traktoren, den lengste hadde en og tyve. Kø nummer elleve traff jeg på Kvikneheia. Jeg kom gjennom en slak kurve i åtti kilometer i timen, og der stod køa, fjorten biler med John Deere i spiss. Det var som å møte veggen i 60 km i timen. Stive hjul for meg, og svært liten klaring til den stakkars privatbilisten som tilfeldigvis lå sist i køa.
Da jeg langt om lenge klarte å kjøre forbi bonden på Kvikneheia, så jeg at han hadde stilt speilene sine rett ut mot jordene vi kjørte langs, kanskje for at kuene som gikk og beitet i veikanten skulle speile seg i dem? Det var imidlertid ikke mulig fordi de var dekket av hønselort. Andre traktorførere jeg hadde kjørt forbi denne dagen hadde stilt speilene slik at de sjøl kunne speile seg, mens de fleste manglet et eller flere speil. Dermed blei i alle fall ikke mulighetene for å redusere køene mindre.
Vi hadde også problem med sauene. Enkelte steder var det satt opp sauegjerder mellom Europaveien og jordene slik at sauene ikke kunne komme seg tilbake på jordet når de sprinta foran bilene. Hvordan de kom seg inn på europaveien var et mysterium. Kjørte du over et dyr var det fram med lommeboka, og de sauene som blei ihjelkjørt kaltes «premiesauen» og kosta litt ekstra.
Var det sånn? Ja, omtrent. Men det var også noe mer, noe i tidsånden. Vi kan kalle det bondehets. Den var også viktig på den tida. Det var bøndas skyld alt sammen. Nordlendingene som før hadde fått skylda, var nå frikjent. Politikere og folk som trengte enkle og kvikke løsninger på store og sammensatte problem fortalte nå at det var bøndas skyld alt sammen. De var fulle av statssubsidier som vi skattebetalere hadde jobba opp i nevene på dem. De var økonomisk forfordelt og har sugerør i statskassa.
– La oss få lov til å kjøp billig fra utlandet het det. Ikke la bøndene tyrannisere oss med sine subsidierte varer. La oss fjerne importstoppen.
At landet ville bli sårbart ved internasjonale konflikter og totalt prisgitt matvareimporten fra utlandet uten bønda og et Norsk jordbruk var ikke med i regnestykke.
Tenk så korttenkt vi kunne være på begynnelsen av åttitallet. Bare fordi om bønda sto i tunnelåpningene på Vestlandet og kasta premiesauer under bakhjula på hengerne våre og ellers plagde livet av oss med traktorene sine på Europaveiene.
I dag veit vi jo dessuten at det er innvandrerne som er skyld i all elendigheta, ikke sant? Det er de som er økonomisk forfordelt, subsidiert og har sugerør i statskassa.
Det sier i alle fall de samme folka, de som vil ha korte og enkle svar på store og kompliserte spørsmål.
- Så forbanna enkelt er det!
