oss 150 kroner!
Det vakte sterke reaksjoner da Sylvi Listhaug gjentatte ganger beskyldte Støre og Arbeiderpartiet for løgn. Slik snakker man ikke i dag, kommenterte de i aviser og på nettet. Slik språkbruk var imidlertid ikke uvanlig under EF-striden på 70-tallet. Ja-sida gjorde det dårlig og ble stadig grovere i språket. Og kom stadig med skremsler om at de «farlige» på venstresida ikke måtte få sitt nei.
Av Per Velde.
Organisasjonene den gang var Folkebevegelsen mot EEC (130.000 medlemmer), Europabevegelsen (20.000 medlemmer), Arbeiderkomitéen mot EEC og dyrtid (rundt 20.000 medlemmer) og JA TIL EF (ikke oppgitt.) Det jeg siterer i artikkelen er fra januar 1971 til september 1972.
Jeg begynner med partisekretær i Ap, Ronald Bye, en av de harde: «De ti groveste løgner fra EF-motstanderne», heter en av hans artikler. «Nei-folkene sprer løgn, frykt og hets. Har vårt folk mental kraft til å motstå den kynisme og løgnaktige propagandastil som motstanderne har innført?… det mest gemene er Nei til salg av Norge – det er mer enn en løgn… dette er den groveste form for propaganda vi har opplevd i nyere norsk historie… Folkebevegelsens propaganda har vært preget av dette mønsteret. Det er SUFs mønster». Det samme fra Bratteli i Bergen: «Nei-folkets bruk av løgn er skremmende».
Aftenposten ble særlig kjent for en tirade hvor de sammenlikner Folkebevegelsen med meslinger og røde hunder, «i strid med demokratiets blodomløp og nervesystem…som skader fosteret i svangerskapet og kan føre til misdannelse eller dødfødt barn». For Folkebevegelsen er hemmet av overtro, fordommer, mistankens gift, og lider av døvhet, blindhet og forbigående sinnsforvirring, «noe sykt og unormalt som ikke bør få statsstøtte». Avisa har også hørt om et møte i SF hvor «man må være forberedt på bruk av vold i EF-kampen». Og raser mot forskere som påviser stor slagside i NRK, og kommer med skremsler: «Vi tror Folkebevegelsen er i ferd med å bli overtatt av de røde».
Haakon Lie er heller ikke nådig i et intervju: «Når eg høyrer kor EU-motstandarane står og lyg, så lurer eg på om dei verkeleg trur det dei sjølve seier…eg er trygg på at Haugestad (Folkebevegelsens leder) sjølv veit at han snakkar tull». Og om at favoriseringa av ja-sida fra statsapparatet setter folk under press: «Jo, og jeg hadde nær sagt – det gir jeg faen i!» Og: «Langhåra studenter og AUF-bråkmakere som strør om seg med anti-EF-slagord har aldri gjort et ærlig arbeidsslag og hører ikke til i norsk arbeiderbevegelse». Og han roser den fine ungdommen i Unge Høyre og kaller AUF for halvstuderte røvere. Kanskje tenkte han da på A-stud. på Blindern som skammet seg over partiet og hadde skiftet navn til AUF-stud.
VG er også sinna: «Nei til salg av Norge er verste skampletten på hele EF-striden…en nasjonal forhånelse». Og avisa er rasende på tidligere statsminister Per Borten som «forstår» parolen og «sår mistillit til andre europeiske folk». Og når 1357 forskere ved universiteter og høyskoler sier nei til EF over en helside i Dagbladet, omtales de som «disse Europa-fiendtlige som vil isolere Norge». På gata i Tromsø møtes Høyre-politikerne Norvik, Benkow og Stray av «hatske utfall», for der er det «meningsterror». Og når nei-sida kaller regjering og stortingsflertallet for «såkalte autoriteter», mener Aftenposten at det er en «uomtvistelig antidemokratisk trendens».
Europabevegelsens pressesjef er også sinna: «Folkebevegelsen har i løpet av en kort og hektisk levetid klart å tilgrise norsk samfunnsdebatt langt over hva man tidligere trodde var mulig». Og Arbeiderbladet: «Haugestad, med god hjelp fra SUF, har klart å bringe debatten ned på et lavmål… hele Folkebevegelsen-kampanjen er kynisk spekulasjon i fordommer og uvitenhet».
Mange på ja-sida er opptatt av å klebe nei-sida til fæle kommunister, der er mccarthyismen ikke død. Lars T. Platou (H) mener at Folkebevegelsen vil inn i Warszawa-pakten. Mens biskop Norderval forstår at de som vil ha Norge inn bak jernteppet stemmer nei, det samme med biskop Birkeli: «Sier vi nei til EU, betyr det at vi er inne i en skjebnesvanger utvikling i østlig retning». Paul Thyness (H): «Et nei mandag vil stenge oss ute fra Europa for alltid». Og Lars Roar Langslet: «SF og SUF (ml) og kommunistene er mot EF. Tror noen at det først og fremst er den nasjonale selvråderett som står i hodet på disse menneskene?» Mens Morgenbladet advarer: «Pass opp for Senterungdommen, de har gjort like radikale vedtak som SUF». Avisa opplyser videre at AUFs Fritt Slag nå er blitt som Orientering, Friheten og Klassekampen – men at det likevel er Arbeiderpartiet som skal redde oss. Det er også flere meningsmålinger om temaet «øst»: «Mener De eller mener De ikke at et nei er et brudd med det vestlige samarbeid og en glidning østover?»
Men nei-sida svarer også på utskjellingen. Når 80% av 12 millioner statlige midler til EF-informasjon havner hos ja-sida, utløser det voldsomme uttrykk som korrupsjon, svindel, tyveri og underslag pakket inn i grove løgner. «Et maktovergrep,» sier nei-avisa Dagbladet, og professor Thomas Chr. Wyller: «Var jeg ikke en motstander av sterke ord, ville jeg kalle regjeringens forslag en grotesk, politisk uanstendighet». Hard språkbruk er det også når LO-ledelsen sender 60 «korttidssekretærer» rundt i landet for å få fagforeninger over på ja-sida. Mange klubber nekter dem adgang, også statsråd Per Kleppe stenges ute, og i en strøm av protester kalles disse «betalte løpeguttene» for emissærer, ja-horer, misjonærer og forrædere som har latt seg lure til dette «snuskete oppdraget». Mens på Sørlandet glipper det litt for en kjent SF-er når han kaller skipperen på en JA-TIL-EF-skute for «prostituert fisker og landsforræder».
En annen sak som ja-sida hele tida benekter, men som nei-sida kaller løgn, er at EF vil utvikle seg til en politisk union. Utenrikskomitéens formann, Helge Seip, i et intervju: «Union? Nei, det er et begrep som dere i Klassekampen har funnet opp».
Arbeiderbladet sensurerer og har bare 15% EEC-stoff fra nei-sida, og leder i Oslo AUF, Jan Otto Hauge, blir forbanna på redaktør Reidar Hirsti som «…i dag er den største trussel i Norge mot en balansert og allsidig presse… (han) har satt ensidighetens demagogi i system… Arbeiderbladet er feil navn – den burde hett Youngstorgets Reaksjonære Budstikke». Til venstre på nei-sida ler de for øvrig av en leder i Arbeiderbladet: «Sosialistene blir den mektigste politiske kraft i et utvidet EF… En sosialistisk samfunnsordning kan bare oppnås i Fellesmarkedet».
Men regjeringen er hard i klypa. Når 900 helse- og sosialansatte i en gigantannonse sier nei, kaller statsråd Højdahl dem for «såkalte fagfolk». De 1357 forskere som sier nei kalles også av Helge Seip for «europafiendtlige» – «en faglig feilvurdering av dem som vil isolere Norge». Forskernes nei er basert på «positivt gale påstander», sier VG, for «løgnaktig nei-propaganda blottstilles av industrien».. Mens statsråd Treholt beskriver en «Per Borten med grove usannheter». Og Kåre Willoch melder at «Usannhetene avslører nei-fronten». VG peker videre på at Berge Furre kommer med «grov demagogi» mens Kjell Magne Bondevik i KrFu vekker «forferdelse».
Men nei-fronten er mangslungen. På Sørlandet henger plakater: «EEC er inspirert av Mammon og Antikrist». Og på pleiehjem spres brosjyrer. «Kristus kaller. Støt i basunen på Sion og blås alarm» Og Dagen i Bergen skriver: «Norges ja til EF – en mistillitserklæring til Gud». I samme by blir Bratteli møtt med en plakat: «Følg Jesus – stem nei».
Mange hadde spådd at det mot slutten ville komme en «sleggekampanje». Den kom. Slegga het SUF og ambolten Folkebevegelsen. I nesten to uker ropte Arbeiderbladet, VG og Aftenposten det samme – trolig synkronisert, at folk ikke måtte stemme nei, for det gjorde også de radikale SUFerne. Heller ikke måtte de høre på Folkebevegelsen, for der satt også SUF, og de planla et kupp for å overta Folkebevegelsen, og da ville Nato bli neste. Haugestad avviste dette, det fantes ingen fra SUF i ledelsen, mens andre pekte på at ml’erne knapt hadde et par promille i oppslutning. Men Arbeiderbladet kan forklarer, at når SUF sier nei, så er det « for ved et ja uteblir finanskrisene fordi EF temmer sterke økonomiske krefter». Og uten kriser ingen revolusjon.
Og avisa skremmer med radikalerne som ikke må få klusse med sikkerhetspolitikken. Og navngir dem i beste McCarthy-stil: Rune Gerhardsen, Finn Gustavsen, Bjørn Tore Godal, Sigurd Allern, Reidar T. Larsen, Karl Evang, Ole Kopreitan, Sigurd Evensmo, Tron Øgrim, Torbjørn Berntsen, Trond Hegna.
Meningsmålingene går dem imot, men ja-sida mener likevel de merker et tydelig omslag, og Reidar Carlsen i JA TIL EF mener 65% ikke er urealistisk. Og Knut Frydenlund i utenrikskomiteen: «Som i Irland vil et stort flertall si ja på dagen – meningsmålingene tar feil».
Men folket valgte folket. Det ble nei og voldsomme skriverier. Og jeg avslutter med det dypt rystede Morgenbladet: «I Moskva er de glade nu».
Denne artikkelen ble publisert i Klassekampen og gjengis her med forfatterens velvillige tillatelse.
