oss 150 kroner!
Hvordan overnasjonal ideologi og statlige millioner raderer ut biologien.
Norske foreldre og besteforeldre våkner i dag opp til en skolehverdag de knapt kjenner igjen fra sin egen tid på skolen.
Nå i juni vaier regnbueflaggene fra offentlige skolegårder igjen.
I klasserommene møter små barn læremidler der det formidles at biologisk kjønn primært er en merkelapp «tildelt ved fødselen», og at det reelle kjønnet er en indre, flytende følelse.
Mange rister på hodet og tror dette er en spontan feiring av kjærlighet og toleranse. Sannheten er mer kompleks.
Det som utspiller seg i den norske skolen, er resultatet av et systematisk, overnasjonalt og økonomisk skifte som har foregått over hodet på den norske befolkningen.
Det hele startet utenfor de vanlige politiske kanalene i den indonesiske byen Yogyakarta i 2006. Yogyakarta-prinsippene ble ikke utarbeidet av folkevalgte politikere, regjeringer eller offisielle FN-delegater.
Bak dokumentet sto en privat, internasjonal ekspertgruppe bestående av jurister, akademikere, aktivister og personer med tette bånd til FN-systemet.
De samlet seg til et lukket seminar, helt uten folkelig mandat. Likevel utarbeidet de et dokument med ett klart mål:
Å opphøye subjektive følelser om «kjønnsidentitet» over biologiske fakta i juridisk og sosial forstand.
Gjennom Prinsipp 16 krever dette private dokumentet at nasjonalstatene skal redefinere sine læreplaner for å tvinge rettigheter knyttet til kjønnsidentitet inn på alle utdanningstrinn.
For å forstå hvor inngripende dette faktisk er, må man se på detaljene i kravene:
Retningslinjene i dokumentet krever at skolen skal eliminere fordommer og praksiser som bygger på forestillingen om stereotype kjønnsroller. Dette betyr i praksis at skolen skal utfordre den tradisjonelle forståelsen av biologisk kjønn (mann/kvinne).
Videre krever prinsippene at staten skal integrere disse temaene i den offisielle lærerutdanningen, slik at lærere blir opplært i å formidle kjønnsidentitetsteori til elevene.
Det er kravene i Prinsipp 16 en finner igjen når Utdanningsdirektoratet instruerer lærere om å bruke Pride i undervisningen, og når organisasjoner som Foreningen FRI og deres skoleavdeling Rosa kompetanse får offentlige midler til å skolere lærere og elever.
Det er akkurat dette vi ser konsekvensene av i Norge i dag.
Dette private initiativet oppsto ikke i et vakuum, og det eksisterer en direkte, systematisk kobling mellom de lukkede seminarene i Yogyakarta og de mektige globale aktører som FN og Verdens helseorganisasjon (WHO).
Der Yogyakarta-prinsippene la det ideologiske og jurididiske fundamentet ved å redefinere kjønn til en «indre opplevelse», fungerer WHO og FN som verktøyet som omsetter denne teorien til praktisk undervisning rettet mot barn.
Gjennom WHOs offisielle veileder «Standards for Sexuality Education in Europe» tas denne definisjonen helt inn i barnehagen. Rapporten foreslår en helhetlig seksualitetsundervisning der man introduserer begreper om kjønnsidentiteter og kroppsutforskning for barn i alderen 0–4 år, etterfulgt av systematisk normkritikk og dekonstruksjon av tradisjonelle familieformer i alderen 4–6 år.
Sammenhengen er åpenbar:
WHO og FNs utdanningsorganer (UNESCO) bruker nøyaktig samme tankesett, der prosessene i stor grad har vært drevet frem av de samme internasjonale aktivistnettverkene og rådgiverne.
Ved å pakke denne radikale kjønnsteorien inn i universelle og fine ord som «likeverd» og «menneskerettigheter», har de kunnet omgå nasjonale demokratier og presse agendaen direkte inn i skolesystemene under dekke av å innføre internasjonale standarder.
Norge er via EØS-avtalen forpliktet til å ta inn EUs rettsakter om likebehandling og diskriminering. Det betyr at det i realiteten ikke finnes noe nasjonalt handlingsrom.
Regjeringen og Stortinget på sin side anser at disse overnasjonale prinsippene skal være førende for norsk politikk, akkurat slik WHO/FN og EU/EØS dikterer.
Når EU vedtar rettsakter som utvider vernet for «kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk», blir Norge rettslig forpliktet til å harmonisere sitt eget lovverk.
Slik blir sirkelen sluttet:
WHO/FN lager teorien, EU gjør det til europeisk politikk og binder det til økonomiske sanksjoner.
Slik sluses de globale føringene direkte inn i de norske klasserommene via direktorater som Bufdir og Utdanningsdirektoratet.
I dette systemet fungerer Norge i realiteten som en forlenget arm for EU/FN/WHO ved å bruke EØS-midlene til aktivt å presse denne ideologien gjennom i andre land.
Mens enkelte katolske land utfordrer overmakten og krever at kun den biologiske virkeligheten skal være styrende fremfor subjektive følelser, bruker Norge sine milliarder som et økonomisk sanksjonsmiddel for å tvinge dem på plass og sementere den overnasjonale politikken.
Her hjemme fungerer Norge som det ultimate testlaboratoriet for denne globale agendaen.
Norske myndigheter har adoptert de private Yogyakarta-prinsippene inn i sine handlingsplaner. Det er ikke lenger staten alene som styrer verdiundervisningen, men den politiske interesseorganisasjonen Foreningen FRI og deres skoleavdeling Rosa kompetanse som preger klasserommene.
Dette belyses også når staten endrer strukturen på fødselsnumrene i 2032.
Offisielt skyldes det teknisk kapasitet, men i praksis fjerner Stortinget dermed det 9. sifferet som i dag markerer biologisk kjønn.
Dermed oppfylles i realiteten nok et bud i de hellige Yogyakarta-prinsippene (Prinsipp 31), som krever at biologiske kjønnsmarkører gradvis skal elimineres fra alle nasjonale registre.
Det utspiller seg en omfattende statlig finansiering i kulissene:
– Bufdir pøser årlig ut 7,1 millioner kroner i ren driftsstøtte til Foreningen FRI, og 3,4 millioner til deres ungdomsorganisasjon.
– Kultur- og likestillingsdepartementet sikrer Rosa kompetanse faste hundretusener på statsbudsjettet for å kurse ansatte i offentlig sektor.
Totalt mottar FRI-systemet rundt 10 millioner statlige kroner årlig for å utfordre den biologiske virkelighetsforståelsen til norske barn.
Denne summen er kun de pengene som går til den nasjonale kjerneorganisasjonen og tiltakene rettet mot lærere og elever i Norge.
Organisasjonens egne årsregnskaper avslører at sentralleddet alene mottar svimlende 45 millioner kroner årlig. Men dette er bare toppen av isfjellet.
I tillegg kommer de uoversiktlige millioninntektene som sluses direkte inn til fylkeslagene og kommersielle festivaler som Oslo Pride AS gjennom eksklusive partnerskapsavtaler med statlige etater og store selskaper. Her forplikter systemet seg til å kjøpe FRIs undervisningsprodukter, samtidig som private gaver, folkelige Spleis-aksjoner og store franchisesalg av regnbueeffekter drar inn millionbeløp som ligger utenfor de vanlige, statlige registrene.
De 45 millionene er bare den offisielle, målbare basen av et langt større kommersielt og ideologisk nettverk.
Utviklingen har ledet frem til en dyp splittelse i det norske fagmiljøet, spesielt etter at Lov om endring av juridisk kjønn trådte i kraft i 2016.
Denne loven tillater barn helt ned til 6 år å endre sitt juridiske kjønn på papiret sammen med foreldrene, uten krav om medisinsk utredning eller diagnose.
Kritikere og fagfolk mener at det å la en 6-åring endre juridisk kjønn er et alvorlig inngrep i barnets naturlige utvikling. De påpeker at barn går gjennom naturlige faser med identitetsutforming.
Ved at staten og skolen bekrefter teorien om at barnet kan være «født i feil kropp», risikerer man å låse barnet fast i en kjønnsinkongruens som ellers i mange tilfeller ville gått over av seg selv etter puberteten.
Samtidig holder fagekspertene på Rikshospitalet fast ved strenge medisinske krav.
De advarer sterkt mot å gi pubertetsblokkere og hormoner til barn uten en grundig, årelang psykiatrisk og medisinsk utredning. De peker på en eksplosiv økning i antallet unge jenter som søker slik behandling, og frykter uopprettelige skader, sterilitet og livslange smerter.
Det er en utbredt misforståelse at hele det homofile/lesbiske/bifile miljøet står samlet bak denne utviklingen. Organisasjonen LHB Norge (en medlemsorganisasjon for lesbiske, homofile og bifile) (LGB Alliance UK) har gått åpent ut og plassert ansvaret for det globale skiftet nettopp hos arkitektene bak Yogyakarta-prinsippene og internasjonale nettverk.
LHB Norge beskriver dette som et grenseoverskridende maskineri der de samme termene, argumentene og ferdige politiske malene dukker opp i land etter land for å endre lovverk og skolepolitikk. De har stiftet sin organisasjon i direkte protest mot at biologisk kjønn viskes ut til fordel for en flytende «kjønnsidentitet».
De påpeker at når skolen og samfunnet definerer homofili ut fra en indre følelse fremfor tiltrekning til samme biologiske kjønn, raderes i praksis både homofiles identitet og deres hardt tilkjempede rettigheter ut.
Når Foreningen FRI og skoleledelsen markerer Pride, feirer de ikke bare generell toleranse; de markerer innføringen av et bestemt ideologisk program overfor dine barn.
Ved å tømme verdier som «inkludering» og «kjærlighet» for sitt opprinnelige innhold, har de skapt et debattklima der det oppleves som sosialt risikabelt å si imot.
Kritiserer du biologifornektelsen, blir du raskt møtt med merkelapper fremfor saklige argumenter.
Alvoret i det som nå utspiller seg kan ikke overvurderes.
Når skolen utdanner lærere i kjønnsidentitetsteori, åpner for at 6-åringer kan bytte kjønn på papiret og lærer barna at biologien er underordnet følelser, begår systemet et fundamentalt svik mot barnas trygghet og foreldrenes rett til å oppdra sine egne barn.
Det er på høy tid at foreldre og besteforeldre våkner, ser de overnasjonale og økonomiske føringene, og krever vitenskapen og biologien tilbake i skolen.
Når juni måned omsider er over og regnbueflaggingen roer seg i skolegårder rundt omkring i Norges land, må ikke foreldrene tro at saken er lagt bort.
Det er da det virkelige arbeidet starter. For selv om flaggene tas ned og festtalene stilner, forsvinner ikke ideologien ut av klasserommet.
Yogyakarta-prinsippene og de overnasjonale føringene ligger der som et permanent fundament gjennom hele året.
De er sementert inn i de nasjonale læreplanene, bakt inn i de digitale læreverkene og integrert i lærernes undervisningsmetoder.
Barna dine blir formet av dette tankesettet hver eneste uke, helt uavhengig av om det flagges eller ikke.
Kampen for biologiske fakta og foreldreretten krever et våkent blikk – hele året.
Siri Hermo
Yogyakarta-prinsippene fra 2006 er i dag et av de mest innflytelsesrike dokumentene innen moderne kjønnsteori, selv om det aldri har vært gjenstand for demokratiske valg eller folkeavstemninger. Dokumentet ble som nevnt i innlegget utarbeidet i den indonesiske byen Yogyakarta av en privat, internasjonal ekspertgruppe som samlet seg til et lukket seminar.
Det er litt interessant å se på hvem disse aktørene var, og hvordan milliardærfinansiering har formet prosessen.
– De økonomiske drivkreftene (Milliardærfinansieringen):
Selve infrastrukturen, konferansene og den påfølgende globale lobbyvirksomheten for å spre prinsippene, har vært finansiert av store, private filantropiske stiftelser opprettet av vestlige milliardærer.
De mest sentrale har vært:
– Arcus Foundation (Jon Stryker):
Grunnlagt av den amerikanske milliardæren Jon Stryker (arving til det medisinske utstyrsimperiet Stryker Corporation). Arcus er verdens største private finansielle donor til trans- og LHBT-saker, og har systematisk donert hundrevis av millioner kroner til internasjonale juristorganisasjoner og aktivistnettverk for å bygge opp det juridiske språket som finnes i Yogyakarta-prinsippene.
– Open Society Foundations (George Soros):
Finansmannen George Soros’ stiftelse har i tiår kanalisert enorme summer til menneskerettighetsorganisasjoner over hele verden, med et spesifikt strategisk fokus på å påvirke internasjonale domstoler, Europarådet og FN-organer til å anerkjenne selvbestemt kjønnsidentitet.
– Dreilinden gGmbH (Ise Bosch):
En tysk stiftelse opprettet av Ise Bosch (arving til Bosch-konsernet), som har spesialisert seg på å gi oppstartskapital og nettverksstøtte til globale transaktivister, og som var tett involvert i finansieringen av nettverkene rundt forfatterne.
Det var i hovedsak to store, internasjonale ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) som organiserte, finansierte og ledet møtet i 2006:
– International Commission of Jurists (ICJ):
En internasjonal dommer- og juristorganisasjon (hvor også den norske avdelingen, ICJ Norge, står sterkt). De leverte den juridiske fagekspertisen for å omformulere eksisterende menneskerettigheter.
– International Service for Human Rights (ISHR):
En Genève-basert organisasjon som fungerer som et profesjonelt lobbybyrå inn mot FNs menneskerettighetsråd. Deres oppgave var å sørge for at prinsippene raskt ble bakt inn i FNs offisielle vokabular.
Det opprinnelige dokumentet ble signert av 29 personer fra 25 land.
Dette var en samling av internasjonale jurister, professorer, aktivister og personer som allerede hadde høye, uavhengige verv i FN-systemet:
–Michael O’Flaherty (Irland):
Han var rapportør for seminaret og den juridiske hovedforfatteren som faktisk førte teksten i pennen. Han var da medlem av FNs menneskerettighetskomité, og er i dag Europarådets menneskerettighetskommissær mener jeg – noe som viser hvor kort veien er fra den private gruppen til Europas øverste maktposisjoner.
– Vitit Muntarbhorn (Thailand):
Professor i juss og medleder for møtet. Han ble senere utnevnt til FNs aller første offisielle «uavhengige ekspert» på beskyttelse mot vold og diskriminering basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet.
Blant de andre 29 underskriverne satt det flere sittende FN-funksjonærer, som Manfred Nowak (FNs spesialrapportør for tortur), Philip Alston (FNs spesialrapportør for utenrettslige henrettelser) og Yakin Ertürk (FNs spesialrapportør for vold mot kvinner).
Dette nettverket av milliardærkapital, profesjonelle lobbyorganisasjoner og høytstående FN-jurister forklarer det som kritikere kaller et demokratisk paradoks:
Dokumentet ble skrevet på et lukket hotellrom i Indonesia av 29 privatpersoner, men fordi forfatterne selv satt i FNs komiteer, og fordi stiftelser som Arcus og Open Society har finansiert den globale utrullingen, har vestlige regjeringer (inkludert den norske) behandlet disse prinsippene som om det var en bindende, hellig internasjonal traktat.
