oss 150 kroner!
Shada-saken handler ikke lenger bare om ett dødsfall. Den handler om tillit. Tillit til barnevernet, til politiet, til tilsynsmyndighetene, til Stortinget og til mediene. Når VG og Faktisk.no nå forsøker å lukke saken gjennom en massiv journalistisk offensiv mot Rodgeir Vinsrygg, Shada-teamet, alternative medier, podkastere og barnevernskritikere, må man stille et enkelt spørsmål: Er dette journalistikk som søker sannheten, eller journalistikk som søker å kontrollere fortellingen?
Statsarkivar gjennom 30 år, Yngve Nedrebø, har nå sendt en e-post til VGs politiske redaktør Frøy Gudbrandsen. Den bør leses av alle som fortsatt tror at denne saken bare handler om «konspirasjonsteorier». Nedrebø skriver som en mann som har brukt et helt yrkesliv på dokumentasjon, kildekritikk og faktagrunnlag. Som statsarkivar var hans oppgave å fastslå hva som kunne dokumenteres, og når han konkluderte, signerte og stemplet, skulle det han sendte fra seg være å regne som et uttrykk for rettskraftig fakta. Det er en helt annen tilnærming til fakta enn den vi nå ser fra redaksjoner som synes mer opptatt av å stemple mennesker enn å stille de vanskelige spørsmålene til makten.
Nedrebø spør rett ut om VG har gjort et anstendig grunnlagsarbeid før de går løs på Rodgeir Vinsrygg. Det er et betimelig spørsmål. For dersom VG virkelig har undersøkt Vinsrygg grundig, vet de også at han ikke er den karikaturen av en «konspirasjonslege» som mediene nå forsøker å tegne. Nedrebø minner om at Vinsrygg 22. juli 2011 var ved Ullevål sykehus som del av den kirurgiske vaktordningen under sin spesialistutdanning, og at han sto ved operasjonsbordet i fortvilte forsøk på å redde barn og unge fra Utøya. Han minner også om Vinsryggs arbeid som sykehjemslege i Bergen, der han skal ha protestert mot ufaglig medisinering, nedsløving av eldre og praksiser som gjorde pasientene lettere å håndtere for et underbemannet system. Ifølge Nedrebø var Vinsrygg også legen som avdekket og grep inn i den såkalte Ladegården-saken, der eldre pasienter natt til langfredag i 2018 ble gitt sterke antipsykotiske og beroligende medisiner.
Man trenger ikke være enig i alle Vinsryggs formuleringer, virkemidler eller konklusjoner for å se at dette bildet er vesentlig. Hvis VG først skal portrettere ham som en aktør i Shada-saken, hvorfor utelates da denne bakgrunnen? Hvorfor får ikke leserne vite at mannen de nå forsøker å redusere til en problematisk spreder av påstander, i årevis har vært kjent som en kompromissløs varsler om overmedisinering, pasientrettigheter og overgrep mot sårbare mennesker? Hvorfor tegnes han ikke som et helt menneske, med både feil, svakheter, erfaringer og motiver? Det er nettopp slike utelatelser som gjør at VGs dekning fremstår mindre som graving og mer som prosedyre.
Nedrebø skriver også noe annet som treffer kjernen i saken. Han viser til at det finnes dokumentert overdødelighet blant barnevernsbarn, blant annet gjennom forskning av Lars B. Kristofersen og andre, og peker på nyere arbeid fra Ronja Helènsdotter. Dette burde vært en hovedinngang for enhver redaksjon som virkelig ønsket å forstå Shada-saken. For selv om man legger politiets konklusjon om selvmord til grunn, står spørsmålet igjen: Hvorfor dør så mange barn og unge med barnevernserfaring? Hvordan skal overdødeligheten forstås? Når et system overtar omsorgen for barn, men barn likevel dør, ruser seg, forsvinner, skader seg selv eller bryter sammen, er det da nok å si at hvert enkelt dødsfall er individuelt? Eller må man våge å stille spørsmålet om systemansvar?
Det er her VGs og Faktisk.nos dekning blir grunnleggende utilstrekkelig. De bruker store ressurser på å tilbakevise påstander om AMK-logg, dødsattest, håndskrift, blodspor, gardinstang og halsmerker. De bruker enda større ressurser på å kartlegge hvem som har snakket om saken, hvem som har delt den, hvem som har gitt plattform, hvem som har stilt spørsmål, og hvem som har trodd på fortellingen om at Shada ikke tok sitt eget liv. Men hvor er den tilsvarende gjennomgangen av barnevernets ansvar? Hvor er gjennomgangen av Stendis ansvar? Hvor er gjennomgangen av tilsynsansvaret? Hvor er gjennomgangen av flyttingene, søskenadskillelsen, samværsbegrensningene, voldtektsvarselet, risikovurderingene og den psykiske belastningen Shada levde under?
Det er ikke nok å si at enkelte påstander fra Shada-teamet ikke stemmer. Det kan godt hende at noen påstander er feil, upresise eller mangelfullt dokumentert. Det endrer ikke det grunnleggende: Shada døde under offentlig omsorg. Staten hadde ansvaret for henne. Barnevernet hadde ansvaret for henne. Institusjonen hadde ansvaret for henne. Og dersom svaret på dette dødsfallet først og fremst blir å granske dem som stilte spørsmål, fremfor å granske systemet som hadde ansvaret, da har journalistikken sviktet sitt samfunnsoppdrag.
Nedrebøs brev avslører også et dypere problem ved Faktisk.no og VGs metode. De opptrer som om deres konklusjoner er endelige, men nekter samtidig offentligheten en fullstendig og etterprøvbar oversikt over dokumentgrunnlaget. De sier at de har innsyn fra politi, barnevern, domstoler, helsetilsyn og offentlige instanser. Men når de blir spurt om konkrete dokumentlister, journalposter og innsynsbegjæringer, får man til svar at det ville være for tidskrevende å lage en slik oversikt. Det er ikke godt nok. Når en redaksjon bygger en så alvorlig offentlig dom over varslere, pårørende, alternative medier og systemkritikere, må den også tåle kravet om full etterprøvbarhet. Hvilke dokumenter har de sett? Hvilke har de ikke sett? Hvilke dokumenter er offentlige? Hvilke bygger på partsinnsyn? Hvilke bygger på politiets egne vurderinger? Hvilke spor er undersøkt, og hvilke er lagt bort?
Dette er ikke småpirk. Det er selve kjernen i faktabegrepet. Fakta er ikke bare en konklusjon. Fakta er en metode. Fakta er sporbarhet. Fakta er dokumentasjon. Fakta er at andre kan gå opp samme løype og se om de kommer til samme resultat. Når VG og Faktisk.no ber offentligheten stole på deres vurdering, men ikke gir offentligheten en komplett sti tilbake til dokumentene, da er det ikke lenger bare faktasjekk. Da er det redaksjonell autoritet.
Derfor er Nedrebøs spørsmål så viktig: Har VG gjort et anstendig grunnlagsarbeid? Har Faktisk.no gjort det? Har de lest forskningen om overdødelighet i barnevernet? Har de undersøkt barnevernets strukturelle svikt? Har de forstått hvorfor en lege som Vinsrygg bruker ordet «drap» i en bredere systemkritisk forstand? Har de undersøkt om barnevernsbarn i praksis dør som følge av omsorgssvikt, institusjonell forsømmelse, manglende tilsyn og politisk ansvarsfraskrivelse, selv når dødsattesten ikke sier «drap»?
Det er dette VG og Faktisk.no forsøker å gjøre usynlig. De reduserer saken til spørsmålet om Shada ble drept av en konkret gjerningsperson eller tok sitt eget liv. Men Shada-saken er større enn dette. Den handler om hvorvidt staten kan overta et barn, splitte en familie, flytte søsken fra hverandre, plassere barnet i institusjon, mislykkes i å beskytte henne – og deretter slippe unna med at debatten handler om dem som stilte spørsmål etterpå.
Rodgeir Vinsrygg kan kritiseres. Det kan også Shada-teamet. Det kan Document. Det kan steigan.no. Det kan Rettssikkerhet for alle. Ingen aktører står over kritikk. Men kritikken må ikke brukes til å skyve hovedsaken ut av bildet. For hovedsaken er fortsatt Shada. Hovedsaken er fortsatt barnevernet. Hovedsaken er fortsatt staten. Hovedsaken er fortsatt at en 16 år gammel jente døde mens Norge hadde overtatt ansvaret for livet hennes.
Og før VG, Faktisk.no, Stortinget og tilsynsmyndighetene svarer på dette med full åpenhet, full dokumentasjon og full etterprøvbarhet, er ikke Shada-saken avsluttet. Den er bare forsøkt lukket.
Les mer om Shada.
