oss 150 kroner!
FØLELSER MÅ TAS PÅ ALVOR, IKKE MISFORSTÅ – MEN VI KAN IKKE TENKE MED FØLELSENE
Adrian Pracons Facebook-post gikk viralt i går og har fått over 5000 likes, derav 2200 hjerter. Han beskriver grove trusler, sjikane og frykt som Pride-feirende homofil. Det er trist å lese. Ingen skal måtte oppleve slike ting.
Men diskursen rundt Pride er dessverre heller ikke vakker fra den andre siden.
Mange foreldre, lærere, forskere og samfunnsdebattanter som stiller spørsmål ved Pride-bevegelsens ideologiske og politiske innhold, eller som ikke ønsker å oppdra sine barn i tråd med sosialkonstruktivistiske forestillinger om kjønn og identitet, opplever at det kan få en høy sosial pris.
I tillegg til forfølgelse eller trusler, kan man bli øremerket som intolerant, ekskludert fra faglige miljøer, miste verv, miste karrieremuligheter eller jobben og mat på bordet.
Derfor opplever mange at rommet for å uttrykke uenighet er blitt langt mindre enn det burde være i et liberalt demokrati. Man opplever Fri, Pride og wokeismen som en totalitær ukultur som rir samfunnet.
Da er det vel ikke så rart at mange stopper opp og forteller at dette er ikke oppdragelsen de vil at sine barn skal få i institusjonene og som skal feires med tvang med et helt nytt flagg.
HVA ER SOSIALKONSTRUKTIVISME?
Dette er egentlig kjernen i konflikten.
Sosialkonstruktivisme er tanken om at mange av de tingene vi oppfatter som objektive eller naturlige, er skapt av kultur, språk og sosiale normer.
Ideen har gitt nyttige innsikter på enkelte områder. Penger, moter, lover og sosiale roller er åpenbart menneskeskapte konstruksjoner.
Problemet oppstår når teorien utvides til å omfatte forhold som er biologiske eller materielle realiteter.
I dagens kjønnsdebatt ser vi dette tydelig. Der man tidligere forsto kjønn som en biologisk kategori knyttet til reproduksjon, hevder man innenfor moderne kjønnsteori at kjønn er en identitet, en opplevelse eller en sosial konstruksjon.
For mennesker som deler dette synet, fremstår Pride som en kamp for frihet, verdighet og anerkjennelse.
For mennesker som ikke deler dette synet, fremstår Pride som en politisk bevegelse som forsøker å etablere én bestemt forståelse av virkeligheten som norm i skolen, offentlig sektor og samfunnslivet.
Det er her konflikten oppstår.
Mange av dem som reagerer på Pride, reagerer ikke på homofile. De reagerer på en ideologi om sannhet.
Og når denne uenigheten møtes med stempling, utfrysing eller anklager om hat, blir rommet for fri meningsutveksling stadig mindre.
Derfor handler Pride-debatten i dag om langt mer enn et flagg.
Den handler om hvordan vi forstår virkeligheten, hva som skal læres bort til barn, og hvorvidt det fortsatt skal være rom for legitim uenighet i et liberalt demokrati.
Kjønn er bare et eksempel på hva som i dag sees på som sosial konstruksjon og ikke objektiv sannhet. Resultatet er et relativistisk syn på alt.
HVA HAR SOSIALKONSTRUKTIVISME MED GEOPOLITIKK Å GJØRE?
I en podcast mellom professor Glenn Diesen og professor Jiang Xueqin i går sier Diesen følgende:
«Jeg anser de europeiske elitene for å være i bunn og grunn sosialkonstruktivistiske. Hvis du sier at Ukraina vinner, så vil publikum gi full støtte fordi de vil satse på den vinnende hesten, og hvis de støtter det, kan vi sende våpen og da kan vi på en eller annen måte vinne likevel.
Hvis du aksepterer realiteten som den er, at vi taper, vil publikum trekke tilbake sin støtte. Vi vil prøve å redusere katastrofen av dette tapet, og så tørker pengene opp, og så taper vi.
Så jeg tror de ideologisk sett ønsker å konstruere sin egen realitet.
Problemet er at du kan bare gjøre det så lenge før du møter en vegg».
Diesen har rett. Ukraina-krigen er en lost cace, men i hodet til sosial- konstruktivistene kan man konstruere den sannheten som passer en best: at man vinner krigen. Prinsippet er det samme som at man kan velge hvilket kjønn man vil være.
Man konstruerer virkeligheter etter ønske. Det man føler, det er virkelig. Man får et Peer Gynt-samfunn. Alle lyver til alle.
Før eller siden møter man veggen, sier Diesen. Det er det man gjør når man lyver.
Det samme gjelder batterifabrikker eller havvind. Man kan ikke føle hva man syns er riktig. Man må lytte til ingeniører og de som har studert realfag.
Det føles åpenbart vondt for Adrian Pracon at så mange nå nekter at barna skal oppdras av mektige NGOer som Fri fra barnehagealder. At man skal bruke deres undervisningsopplegg til fordel for å lære dem forskjellen på sant og usant, rett eller galt.
Det får så være. Vi må tenke på konsekvensene.
Det er mye verre at et helt samfunn skal lære barne at løgnen er det foretrukne og at sannheten er farlig fordi den kan krenke følelsene dine.
Om en gutt føler seg som en jente, så er det ikke grusomt å fortelle ham at det er helt greit, men at han egentlig er en gutt.
Det er bare livets realitet som man ikke kan gjøre noe med.
Og til deg Adrian Pracon vil jeg si at det er ytterst få som hater deg som homofil, selv om de tar avstand fra sosialkonstruktivismen og alle løgnene om kjønn.
Jeg møtte også mye hat da jeg begynte å skrive om wokeismen for noen år siden. Det har bedret seg nå når flere forstår at det er et virus på hjernen.
Jeg skal love deg at det finnes mye hat i Pride-leiren, men heldigvis så sto jeg i det.
Jeg valgte ikke den mest populære leiren, men når man søker sannheten, tåler man også noen på tygga.
Les også:
