oss 150 kroner!
I denne artikkelen vil jeg argumentere for at det statlige byråkratiet er gjennomsyret av krigskulturen fra eneveldstiden. Denne kulturen preger befolkningens syn på staten den dag i dag.
Jeg har tidligere beskrevet det statlige byråkratiet som et produkt av den historiske utviklingen i Europa fra senmiddelalderen da kruttrevolusjonen kom til Europa fra Kina. Krigene ble dyre, og kongene trengte et byråkrati for å beskatte befolkningen og sørge for effektiv logistikk av krigføringen. Trykkekunsten effektiviserte byråkratiets arbeid i stor grad og var en viktig årsak til byråkratiets vekst. På 1800-tallet var byråkratiets makt så stor at kongene ble utmanøvrert. Demokratisering fulgte og legitimerte byråkratiets videre vekst.
Historiske prosesser er ofte stiavhengige (pathdependent) og det betyr at tidligere valg, hendelser og historiske utviklingstrekk legger sterke føringer på hvilke valg og løsninger som er mulige senere. Et kjent eksempel er skrivemaskintastaturet QWERTY som hadde sitt opphav i tekniske begrensninger i de første skrivemaskinene, men som likevel er førende for alle tastaturer i dag. Tilsvarende er det for det statlige byråkratiet.
Det statlige byråkratiets oppgave var å sørge for ressurser og logistisk styring av kongens kriger. Det var derfor viktig å vite nøyaktig hvor mange menn, hester, kornsekker og andre ressurser som fantes i riket. Byråkratiet opprettet folkeregistre, matrikler (eiendomsoversikter) og et stort skatteapparat. Dette var ikke for å hjelpe innbyggerne, men for å tyne ressurser ut av dem til militæret. For å drifte hæren måtte alt standardiseres fra kaliber på kuler til språket soldatene snakket. Denne standardiseringen ble overført til det sivile samfunnet. Eksempler på det er innføring av etternavn, felles tidssoner og måleenheter. Målet for disse tiltakene var effektiv krigføring.
Byråkratiet var hierarkisk oppbygget med topp ned kommandostrukturer slik tilfellet er for hæren. Befolkningen måtte kontrolleres for å hindre desertering og skatteunndragelse. Byråkratiet krevde fullt innsyn i borgernes liv, mens borgerne hadde begrenset innsyn i byråkratiets indre prosesser.
På 1800-tallet var byråkratienes makt blitt så stor at kongene ble utmanøvrert. Byråkratienes videre eksistens og vekst ble sikret gjennom demokratisering av nasjonalforsamlingene som tidligere hadde fungert som en motkraft mot kongenes utømmelige behov for økte skatter. Fordi staten nå ble sagt å være uttrykk for folkets vilje, ble det mulig å øke beskatningen og samfunnsreguleringen betraktelig. Det førte til en svær vekst av byråkratiet på 1900-tallet.
Førte kongenes detronisering og demokratienes vekst til endring av byråkratiets krigskultur? Skjedde det et byråkratisk faseskift fra fokus på krigføring til fokus på befolkningens ve og vel? Ble krigsstaten erstattet med velferdsstaten og en tilsvarende radikal omstrukturering av byråkratiet? Er byråkratiet nå folkets tjenere?
Etter mitt syn er svaret nei på alle spørsmålene over. Byråkratiet har sin stiavhengige historie, og krigskulturen med tilhørende strukturer er der fortsatt. Kommandostrukturen har det samme topp ned mønsteret som før. Beslutningene kommer fra departementer til direktorater og saksbehandlere. Metodene er som før militære med standardisering, registrering, kontroll og regulering av folket basert på voldsmonopolet. Mennesker blir fratatt sin unike karakter og redusert til standardiserte kategorier, saksnumre, tabeller og statistiske enheter. Retorikken er ofte militær. Staten erklærer krig mot fattigdom, narkotika, terror eller koronaviruset.
Byråkratiet fremstilles som en nøytral iverksetter av tiltak bestemt av politikerne som folkets representanter. Dette er en illusjon. Den utøvende makten (regjeringen) og den lovgivende makten (nasjonalforsamlingen) er synlige og dramatiske. De har debatter, valgkamper og medieoppmerksomhet. Byråkratiet opererer i lukkede rom, gjennom instrukser, forskrifter, notater og arkiver. Det er anonymt, og anonymitet er en ekstremt effektiv maktstrategi.
Regjeringen kan ikke foreslå en lov og nasjonalforsamlingen kan ikke vedta et budsjett uten at byråkratiet har utredet det først. Byråkratiet bestemmer hvilke fakta som presenteres, hvilke alternativer som er realistiske og hva det vil koste. Ved å kontrollere informasjonsgrunnlaget, styrer de i praksis hva politikerne kan velge mellom. En lov vedtatt i nasjonalforsamlingen er ofte bare en samling generelle prinsipper. Den virkelige makten ligger i forskriftene som inneholder de detaljerte reglene for hvordan loven skal tolkes i praksis. Disse skrives og håndheves eksklusivt av byråkratiet helt utenom folkevalgte debatter. Når byråkratiet ønsker å trumfe gjennom en upopulær beslutning (for eksempel å legge ned lokalsykehus eller slå sammen kommuner), presenteres dette aldri som et politisk ideologisk valg. Det presenteres som faglige retningslinjer, effektivisering eller objektive samfunnsøkonomiske kalkyler. Dersom beslutningene møter motstand, er det politikere som må ta støyten og kanskje gå av. Byråkratene derimot står ikke til ansvar.
Har velferdsstaten endret byråkratiets grunnleggende struktur? Det tradisjonelle bildet av velferdsstaten er en snill, omsorgsfull forvalter som deler ut goder og tar seg av folket fra vugge til grav. Men slik jeg ser det bruker byråkratiet fortsatt krigslogistikken som veiviser. Den krever lydighet og pulveriserer individets unike karakter til saksnumre. Tvang brukes for å inndrive ressursene til velferdsstaten.
Byråkratene bedriver ikke nødvendigvis bevisst bedrageri. De følger bare byråkratiets stiavhengige og innebygde logikk basert på krigskulturen fra eneveldet. Byråkratiets overlevelse og vekst er det primære. Gjennom århundrer har det europeiske byråkratiet lært at jo mer usynlige de er, desto mindre motstand møter de. Ved å la konger, statsministre og partier ta alt rampelyset og all kritikken kan det byråkratiske grunnfjellet fortsette å vokse, regulere og styre samfunnet uforstyrret. Maktfordelingsprinsippet mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt mørklegger den virkelige maktfaktoren som befinner seg i byråkratiet.
Mange mener at ekspertvelde gjennom byråkratiet er nødvendig og uunngåelig pga. samfunnets kompleksitet, men etter mitt syn taler teori og empiri for at krigskulturens logistikk ikke er metoden for fred og velstand. Tvert imot er det sivilsamfunnets frivillige samhandling som er opphavet til både fred og velstand.
Konklusjon
Byråkratiet kan beskrives som den egentlige, permanente statsmakten i europeisk historie. De folkevalgte organene fungerer som utskiftbare mannskap som får låne roret i noen år av gangen, men selve skipet, motoren og navigasjonssystemet kontrolleres og driftes av det permanente byråkratiske apparatet. Den byråkratiske metoden er basert på historisk krigslogistikk og infiltrerer sivilsamfunnet i stadig større grad. Dette er ikke levedyktig på sikt og vil ende i systemkollaps eller dystopi.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Halvor Næss.
