EØS-avtalen: Garantisten for evig dyrtid og kjernekraftens forretningsplan

Det er på tide å kalle en spade for en spade: Kjernekraft i Norge er ikke et prosjekt for å redde norske husholdninger eller industri. Det er et prosjekt som er helt avhengig av de kriseprisene som EØS-avtalen har påført oss.

Uten EØS-avtalen ville kjernekraft vært en økonomisk umulighet i Norge; med EØS-avtalen blir det den siste spikeren i kista for billig strøm.

EØS og kjernekraft er to sider av samme sak:

-EØS fjerner billig-alternativet.

I et fritt Norge ville vi aldri vurdert kjernekraft til 100–150 øre/kWh. Hvorfor?

Fordi vi har vannkraft som produserer til 12 øre. I et nasjonalt marked ville vannkraften presset prisene så lavt at kjernekraft aldri ville vært lønnsomt.

Ved å binde oss til Vedlegg IV, har politikerne med overlegg fjernet dette konkurransefortrinnet for å tvinge oss opp på et europeisk prisnivå.

-Kjernekraft som EØS-garantist.

Kjernekraft trenger EØS-avtalens prisnivå for å overleve.

Ingen investor setter spaden i jorda for en reaktor hvis de risikerer at Norge melder seg ut av EØS og prisene faller til 15 øre igjen.

Kjernekraft-satsingen er derfor i praksis et krav om at vi forblir i EØS-avtalen til evig tid.

EØS-avtalens Vedlegg IV og tilkoblingen til det europeiske markedet er selve garantisten for at strømprisen holdes kunstig høy.

Det er denne politisk skapte dyrtiden som gjør kjernekraft «lønnsomt» for kapitalkreftene.

Kjernekraft har enorme byggekostnader som krever forutsigbar høy inntjening over tiår. Her fungerer EØS-avtalen som en prisgaranti for investorene.

Ved å være låst til EUs marked og lojalitetsplikten, har norske politikere i praksis lovet at norske strømpriser aldri skal få vende tilbake til det nasjonale nivået vi hadde før 2019.

Kjernekraft-satsingen er i realiteten et veddemål på at vi forblir underlagt Brussel for alltid.

Først brukes EØS-avtalen til å skape en strømkrise som tar livet av tradisjonell norsk industri.

Deretter brukes kjernekraften som en unnskyldning for å bygge ny kapasitet som er forhåndssolgt til EUs «strategiske behov» gjennom Energipakke 5.

Dette er ikke energi til folket; det er stabil kraft til datasentre og batterianlegg som EU trenger for å nå sitt mål som det første klimanøytrale kontigentet i 2050.

Gjennom Digital ID (Vedlegg XI) og sanntidsstyring av nettet, vil systemet i 2027 sørge for at du betaler den høye prisen som kjernekraften krever for å overleve.

Du blir tvunget til å finansiere en energiform vi aldri hadde trengt dersom vi hadde beholdt råderetten over vannkraften vår.

Konklusjonen er brutal:

EØS-avtalen er ikke et hinder for kjernekraft – den er selve motoren.

De høye strømprisene er ikke en feil ved systemet; de er en forutsetning for å rulle ut det «grønne» og digitale diktaturet.

Ved å heie på kjernekraft under dagens regime, heier man samtidig på varig høy strømpris, og den endelige avviklingen av Norge som en selvstendig industrinasjon.

For folket betyr kjernekraft-fellen og det digitale diktaturet slutten på den norske drømmen om trygghet og lave levekostnader.

Vi går inn i en tid hvor din identitet er en app, din strømpris er en sanksjon, og ditt hjem er et overvåket areal.

Dette handler ikke om energi; det handler om å bryte ned folkets motstandskraft ved å gjøre oss økonomisk og digitalt avhengige av systemet i Brussel.

Energipolitikken er kun brekkstangen som brukes for å installere selve kontrollsystemet.

Det «grønne» skiftet er ikke målet, det er begrunnelsen.

Uten «klimakrisen» og forpliktelsene i Protokoll 31, ville politikerne aldri hatt det nødvendige moralske eller juridiske verktøyet for å bryte ned norsk suverenitet og installere det digitale kontrollsystemet.

Når strømmen – selve livsnerven i et moderne samfunn – ikke lenger er noe du har rett til, men noe du får «tildelt» basert på digital lydighet, er motstandskraften i praksis brutt ned.

Vi må slutte å se på strømkabler og kjernekraftverk som tekniske installasjoner.

De er digitale lenker.

Ved å gjøre oss økonomisk fattige og digitalt nakne, sikrer systemet i Brussel at det norske folket aldri mer vil ha motstandskraften til å kreve suvereniteten tilbake.

I 2027 er vi ikke lenger eiere av et land – vi er brukere i et system der strømmen er valutaen og Digital ID er lenken.

Siri Hermo