oss 150 kroner!
Hva mener egentlig den europeiske unionen om angrepet på Iran?
4. mars publiserte den franske statlige nettstedet Vie-publique.fr en artikkel med offisielle reaksjoner fra flere sentrale EU organer om angrepet som startet 28 februar.
Den første reaksjonen fra EU som omtales i artikkelen er at angrepet på Iran begynte uten at europeerne var blitt konsultert på forhånd. Dette avdekker en brutal realitet og er et prestisjetap for europeiske ledere: på den internasjonale scenen dominert av USA, er EU ingen maktfaktor av betydning.
Hele artikkelen finner du her. Den kan oversettes til norsk automatisk:
Conflit en Iran et au Moyen-Orient : les réactions de l’Union européenne | vie-publique.fr
28. februar publiserte EU kommisjonen en uttalelse om situasjon i Iran. Uttalelsen inneholder ingen fordømmelse av USA- og Israels angrep, men legger vekt på »viktighet av å sikre kjernefysisk sikkerhet‘.’
For å forsikre USA og Israel om at den Europeiske Unionen står på deres side, understreker uttalelsen EUs økonomiske sanksjoner som ble innført mot Iran tidligere.
1. mars publiserte EUs utenriksministre samlet i EU-Rådet, en felles erklæring, som offisielt støttes av det norske utenriksdepartementet (min utheving).
Også denne erklæringen fordømmer på ingen måte USAs og Israels angrep på Iran.
Erklæringen begynner med å uttrykke »den største bekymring» for situasjonen, noe vi hører regelmessig fra norske politikere.
Allerede i erklæringens andre setning nevnes de »omfattende sanksjonene» som EU har vedtatt. Disse sanksjonene begrunnes blant annet med Irans »trusler mot regionen og europeisk og internasjonalt sikkerhet gjennom Irans ballistiske missil- og atomprogram.» Her gjentar erklæringen fra EU Rådet desinformasjonen som ble brukt som begrunnelse for krigen mot Irak i 2003. Ifølge Tony Blair (daværende britisk statsminister, i dag »fredsmegler» i Gaza) hadde Saddam Hussein et arsenal av langdistanseraketter som kunne nå europeiske byer i løpet av 45 minutter.
Videre i erklæringen krever EU Rådet «maksimal tilbakeholdenhet, beskyttelse av sivilbefolkningen og full respekt for internasjonal lov, inkludert prinsippene i FN-pakten og internasjonal humanitærrett». At angrepet i seg selv er brudd på FN-pakten nevnes ikke i erklæringen. Til gjengjeld utpekes Iran som den ansvarlige parten: «Irans angrep og bruddet på suvereniteten til flere land i regionen er utilgivelige. Iran må avstå fra å gjennomføre vilkårlige militære angrep. Vi uttrykker vår solidaritet med landene i regionen som har blitt angrepet eller truffet».
Hele erklæringen finner du her:
Hvilken fremtid for Iran ønskes av EU ?
«EU parlamentarikere tror de kan utpeke hvem som skal lede Iran«, skrev det franske nettstedet Ruptures 9. mars. En utenrikskommisjon bestående av EU-parlamentarikere har nemlig laget en liste over åtte personer som ifølge utenrikskommisjonen bør styre Iran i fremtiden.
På listen finner man selvfølgelig sjahens sønn Reza Pahlavi, som ifølge den finske EU-parlamentarikeren Sebastian Tynkkynen «er internasjonalt anerkjen». Andre navn på ønskelisten: den tidligere Nobel fredsprisvinneren Shirin Ebadi og en representant fra Folkets Mojahedin, en organisasjon som ble diskreditert for å ha stått på irakisk side under krigen mellom Iran og Irak (1980-1988).
«Egentlig er listen uten betydning. Det er heller fremgangsmåten som tiltrekker oppmerksomhet: EU parlamentarikerne gjenopptar sedvaner fra kolonitiden, en tid hvor man rolig diskuterte hvilken liten konge eller marionett som trengtes i fjerne kolonier«, skriver Ruptures. Artikkelen fra Ruptures finner du her:
L’europarlement croit pouvoir désigner qui doit diriger l’Iran… – Ruptures
Under EU-kampen i 1994 var en av kronargumentene fra deler av venstresiden, at man trengte EU som motvekt til USA og som en selvstendig stemme i internasjonale relasjoner. Men hva ser vi dag?
Den Europeiske Unionen som fremstiller seg selv som forsvarer av internasjonal orden, og som i andre situasjoner er rask til å fordømme andre land, har ikke funnet grunn til å fordømme USA- og Israels angrep på Iran, et angrep som er i strid med FN-pakten artikkel 2.
Dermed avslører den Europeiske Unionen et hykleri med lange røtter fra kolonitiden. Innad i EU er det store motsetninger på synet på angrepet på Iran. Den tyske kansleren Friedrich Merz støtter angrepet fullt ut, mens Spanias statsministeren Pedro Sanchez har tydelig tatt avstand fra det. «Dette bekrefter katastrofen som en felles utenrikspolitikk i EU ville være, der eventuelle dissidentstemmer ville bli knust av flertallet», konkluderer Ruptures.
Daniel Ducrocq
