oss 150 kroner!
Stenger Hormuzstredet
Irans utenriksminister Abbas Araghchi sier at det er høyst usannsynlig med nye samtaler på grunn av USAs diplomatiske misbruk av forhandlingene. President Donald Trump valgte i stedet krig sammen med Israel.
Araghchi mener at USAs og Israels krigsplaner for en rask seier har spilt fallit og at Teheran handler i sjølforsvar. Den regionale eskaleringa er en konsekvens av USAs og Israels krig som FNs sikkerhetsråd ikke har fordømt som brudd på FN-charteret og folkeretten. I stedet vedtok Sikkerhetsrådet onsdag en fordømmelse av Irans rakett- og droneangrep mot Golfstatene og Jordan – uten å nevne angrepet på Iran 28. februar.
Etter tolv dager har krigen avdekket at USA og Israel har begått den ene feiltakelsen etter den andre med hensyn til Teherans militære kapasitet og prestestyrets stilling etter protestene i begynnelsen av januar. Få timer etter at ayatollah Ali Hosseini Khamenei ble drept svarte Teheran med sammenhengende missil- og droneangrep i nærmere ett døgn før dødsfallet ble bekreftet.
Siden har Revolusjonsgarden porsjonert sin bruk av missiler med tanke på å “tørke ut” Israels rakettskjold Iron Dome gjennom hyppige, men mindre salver med sikte på en langvarig krig. Samtidig utvider Teheran målene i Golfstatene som har mindre beskyttede mål. Dette har tilsynelatende kommet bakpå på amerikanske og israelske militærstrateger. Det tvinger USA og Israel til å realitetssjekke sine mål om å svekke Iran strategisk ut fra sine scenarier uten en langsiktig krigføring eller okkupasjon.
Iran forfølger en kalibrert eskalering for å påføre kostnader og bevare nasjonal samhørighet. Det er usannsynlig at arabiske stater vil gå direkte inn i krigen til tross for retorisk eskalering. Økende offentlig og politisk press i USA kan tvinge Washington til å erklære seier og gå ut. Uten USA kan ikke Israel opprettholde en langvarig konfrontasjon alene. USA klargjør nå sine tyngste strategiske bombefly, mens Iran stenger Hormuzstredet.
Falske forhandlinger
USAs president Donald Trump har stengt døra for forhandlinger med Iran over alt annet enn kapitulasjon. Han forsøker å skape et bilde av at Teheran nærmest trygler om forhandlinger og avslår det glatt med et “for seint”. Teheran sitter med en annen erfaring som Trump ikke vil forholde seg til: Å forhandle med USA under Trump har alltid vært “for seint”. I runden med indirekte samtaler i Muscat gikk Israel til krig idet den iranske forhandlingsdelegasjonen var på vei til Oman – og USA fulgte opp sin “Operation Midnight Hammer” som Trump har lovprist til over skyene. Etter to nye forhandlingsrunder i Genève, med Omans utenriksminister Sayyid Badr bin Hamad al-Busaidi som mekler, gikk USA og Israel igjen til krig mot Iran. Angivelig fordi Teheran ikke ga noe, ifølge Trump; fordi forhandlingene gikk framover på grunn av Teherans nye tilbud som var for bra for Trump, ifølge utenriksministeren som aldri nådde fram med sitt budskap til rett adresse, Det hvite hus på 1600 Pennsylvania Avenue.
Nå har Teheran svart på Trumps tilbud om kapitulasjon. Irans utenriksminister Abbas Araghchi sa – etter elleve dager med fullskala luftkrig – at forhandlinger med USA ikke er aktuelt med mindre USA og Israel innstiller sine bombardementer og angrep. I et intervju med PBS NewsHour minnet Araghchi om at Teherans tidligere diplomatiske forsøk ikke strandet på forhandlingsvilje, men på USAs totale mangel på troverdighet. Det lar seg kanskje best illustrere ved at USAs business-diplomater, sjefforhandler Steve Witkoff og Trumps svigersønn, Jared Kushner, hadde samtaler i Genève om Iran og Ukraina på samme dag. Trumps “forhandlingsstrategi” kaster lange, mørke skygger over hans “Fredsråd” i Gaza.
– Vi forhandlet med dem i fjor, i juni i fjor, og de angrep oss midt i forhandlingene. Og i år prøvde de igjen å overbevise oss om at denne gangen ville det bli annerledes. De lovet oss at de ikke har noen intensjon om å angripe oss og at de ønsket å løse Irans atomspørsmål fredelig og finne en forhandlet løsning, oppsummerer Araghchi overfor den amerikanske nyhetskanalen PBS NewsHour som har vært på lufta siden oktober 1975. Han viser til at “det amerikanske teamet i forhandlingene selv sa at vi hadde gjort store framskritt.”
– Så jeg tror ikke det å snakke med amerikanerne lenger vil være på agendaen vår lenger, konkluderte Araghchi som selv deltok i samtalene i Genève.
USAs eklatante brudd i forhandlingene som en vesentlig årsak til krigen, ser ut til å ha blitt borte i den daglige malstrømmen av nyheter fra krigen som blir bakt inn i politiske kommentarer.
Langt fra målene
Araghchi hevdet at USA og Israel ikke har oppnådd sine opprinnelige mål i krigen, at “de trodde at de i løpet av to eller tre dager kunne gå for et regimeskifte, (at) de kunne gå for en rask, klar seier, men de mislyktes.» Washington og Tel Aviv mangler nå en klar strategi for å avslutte konflikten og har heller ikke et “realistisk sluttspill i tankene, fordi det vi ser er en slags kaosgreie,» mener utenriksministeren.
Det har gjenlyd i den utvidelsen av målene som særlig Israel retter seg inn på. Ikke bare olje-, gass- og energiinstallasjoner, men også vannverk og annen vital og sivil infrastruktur med tanke på langsiktige virkninger, enten målet er regimeskifte, slik det framstår for Israel, eller “regimerasering” som Trump-administrasjonen ser ut til å lande på.
Araghchi skiller, forståelig nok, ikke mellom USA og Israel i sine anklager om angrepene på sivile og sivil infrastruktur som boligområder, sjukehus og skoler. “På vår infrastruktur, noe som er et veldig farlig trekk», advarer han. Den iranske forskeren og skribenten Abas Aslani ved det Teheran-baserte Center for Middle East Strategic Studies (CMESS) og tidligere generaldirektør for utenriksavdelinga i nyhetsbyrået Tasnim, sier til Al-Jazeera at det dreier seg om et forsøk på å fragmentere Iran som er Israels strategiske mål. Det har blitt viktigere etter at forsøket på “å halshugge regimet” ved å drepe den øverste lederen Ali Hosseini Khamenei og et førtitalls politiske og militære ledere, ikke førte til det folkelige opprøret som var forventet.
I stedet viser bildene fra Teheran, blant annet på CNN som er på plass, at store folkemengder samlet seg rundt flagget i onsdagens offentlige begravelse av militære kommandanter.
– Ayatolla Khamenei var ikke bare lederen av Iran, men en åndelig leder for titalls millioner sjiamuslimer. Han var deres åndelige leder, tilsvarende det paven er for katolske kristne. I den muslimske troen er det å bli tildelt martyrdøden i hendene på en undertrykkende fiende ettertraktet som en inngangsport til himmelen; derfor er det fornuftig hvorfor Khamenei ikke var redd og ble værende på et veldig kjent sted, skriver Robert Inlakesh på Palestine Chronicle.
– I motsetning til Donald Trumps usammenhengende uttalelser om at attentatet ga USA en avkjøringsrampe, sørget det for at denne krigen ville bli total og regional. I stedet for at iranere gikk ut i gatene for å effektivt fungere som en amerikansk-israelsk bakkestyrke mot staten, utløste Khameneis død masseprotester i Bahrain – på grensa til det som kunne bli en revolusjon – mens demonstranter i Pakistan angrep det amerikanske konsulatet og irakere forsøkte å bryte seg inn i den amerikanske ambassaden i Bagdad, påpeker han.
Sjiamuslimene utgjør rundt 45 prosent av statsborgerne i Bahrain, og sunnimuslimene i 55 prosent. Rundt 1980-utgjorde sjiamuslimene 55 prosent og utgjorde et flertall inntil det herskende Al-Khalifa-dynastiet gjennomførte en kampanje for å naturalisere sunnimuslimske migranter og fordrive sjiamuslimer slik at demografien ble endret.
Araghchis advarsel gjelder regional eskalering som direkte resultat av USAs og Israels krig. – Vi har kommet forbi punktet med å komme med trusler, fastslår Alsani overfor Al-Jazeera et halvt døgn etter at USAs krigsminister Pete Hegseth varslet, med et smil rundt munnen og i nærmest evangelikale termer, at de hittil mest omfattende bombetoktene ville komme onsdag.
– Vi har allerede advart alle i regionen om at hvis USA angriper oss, siden vi ikke kan nå amerikansk jord, må vi angripe basene deres i regionen, understreket Araghchi – og «som et resultat av dette vil krigen spres til hele regionen. Om de har all rett til å iverksette alle nødvendige tiltak for å beskytte sine anlegg, tror jeg (…) vi har større rett til å iverksette alle nødvendige tiltak for å forsvare oss selv, for å beskytte vårt folk.»
Tre skip ble onsdag rammet i det 167 kilometer lange Hormuzstredet (farsi: Tange-ye sw Hormoz; arabisk: Maḍiq Hurmuz) mellom de tre golfstatene Iran, De forente arabiske emirater og Oman. Seinere ble to oljetankere truffet. Bredden ved den iranske havnebyen Bandar Abbas og spissen av den golde Musandam-halvøya i Oman varierer mellom 96 og 39 kilometer på det smaleste. Den mest brukte skipsleia gjennom stredet som er dypere enn Golfen (Persiabukta), er bare vel fire kilometer brei.
Irans kystlinje er 1600 kilometer lang. Revolusjonsgarden (Pasdaran-e Enghelâb eller Sepah-e Pasdaran, Vokterhæren) ruller nå ut miner. Iran skal ha minst fem tusen av dem, og de blir sjøsatt med dhow (fellesbetegnelsen på tradisjonelle seilbåter som blir brukt i Golfen, Rødehavet og Det indiske hav nedover Afrikas horn til Øst-Afrika der ordet kommer fra swahili-talende folk og betyr “fartøy”).
– Vi er forberedt. Vi er godt forberedt på å fortsette å angripe dem med våre missiler så lenge det er nødvendig og så lenge det tar, konkluderte ministeren.
Teheran vil ha et ord med i laget med hensyn til når krigen stanser; det skal ikke være opp til Trump alene. Det tok vel et døgn før Teheran meddelte at ayatollah Khamenei hadde blitt drept. I løpet av det døgnet fyrte Iran av droner og raketter nesten uopphørlig for å vise at drapet ikke hadde lammet den islamske republikken i sorg og viste sine tilhengere at Iran kan slå tilbake.
Strategisk feilberegning
Stadig flere kommentatorer og analytikere peker på at USA, og langt på vei Israel, har gått på landminer gjennom den ene farlige feilberegninga og feilvurderinga etter den andre med hensyn til Irans kapabiliteter og strategi og det politiske landsskapet i Iran, trolig forledet av den 65-årige kongesønnen Reza Pahlavi og hans monarkister og andre deler av diaspora-opposisjonen. Her kan det ligge en profesjonskamp mellom etterretningstjenestene CIA og Mossad på den ene sida og andre amerikanske og israelske institusjoner og den politiske ledelsen på den andre, slik det har framkommet i andre kriger og konflikter¸ jamfør Irak, Libya og Syria.
Etter nesten to uker åpner analytikere for at USA kan stå overfor et strategisk nederlag og at Israel ikke vil nå sine utvidede mål om en legger til grunn en forskyvning av den regionale maktbalansen og USAs forsøk på å holde Kina (og Russland) ute av regionen i henhold til USAs nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS). Dette vil ha globale konsekvenser som er langt større enn en kortere periode med høye oljepriser.
Ifølge Robert Pape, professor i statsvitenskap ved University of Chicago og direktør for Chicago Project on Security and Threats (CPOST) som han opprettet i 2004, risikerer USA nå “å bli sugd stadig dypere og dypere inn i en konflikt som USA ikke er forberedt på”, slik han beskriver på “The Escalation Trap” (Subtrack).
Han mener at USA vil bli nødt til “å sette støvler på bakken”, det vil si sende inn bakkestyrker for å hente ut de vel 400-460 kilo med 60 prosent anriket uran som generaldirektøren for Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i Wien, den pro-amerikanske argentineren Rafael Grossi, mener at Teheran sitter på – og som den iranske forhandlingsdelegasjonen angivelig skal ha bekreftet overfor USAs sjefsforhandler Witkoff, samtidig som utenriksminister Araghchi har understreket at Teheran står fast ved avdøde Khameneis fatwa (religiøse forbud/påbud) mot atomvåpen. Risikoen er ellers at dette materialet lekker ut i regionen, eventuelt havner på gata i Tel Aviv, streker Pape opp i et skrekkscenario overfor CNN.
Etter hvert som krigen strekker seg ut på tid og eventuell øker i omgang, brer uroa seg i EUs korridorer over å bli innhentet av sin manglende fordømmelse av krigens slående brudd på folkeretten, med unntak av Spanias statsminister Pablo Sánchez og med den norske regjeringas stadfesting at angrepskrigen ikke var sjølforsvar og dermed ikke i samsvar med folkeretten.
Heller ikke FNs generalsekretær António Guterres fra EU- og Nato-landet Portugal var tydelig på FN-charterets og folkerettens vegne i sin første uttalelse og oppfordring til “begge parter i konflikten” til å deeskalere, som er den forslitte standardfrasen som har blitt brukt overfor Israel i Palestina-spørsmålet i årtier. Guterres bryter dermed med linja fra FNs tidligere generalsekretær Kofi Amman fra Ghana (1997-2006) som erklærte USAs krig mot Irak i april 2003 som brudd på FN-pakten.
I ettertid står EU og E3 (Storbritannia, Frankrike og Tyskland) igjen med ansvaret for å ha gjeninnført FN-sanksjonene mot Teheran i oktober i fjor og dermed gitt atomavtalen fra 2015 det endelige nakkeskuddet. Det sendte matvareprisene i Teheran i været og landets valuta, rial, i bånn som ga det materielle grunnlaget for opprøret i januar.
Krigen er allerede eldre enn de to-tre dagene som Trump først forespeilet verden før han utvidet tidsramma til fire-fem uker som i seg selv utelukket å sette inn landstyrker, slik som i krigene mot Irak i 1991 og 2003. Den islamske republikken har overlevd den uka som mange militæranalytikere i høyden ga ayatollah-regimet basert på den totale luftdominansen som USA og Israel skaffet seg allerede under Tolvdagerskrigen.
I stedet har det utviklet seg i den retninga som mange kritikere påpekte: Det er nærmest umulig å gjennomføre et regimeskifte fra lufta selv om store deler av den øverste politiske og militære ledelsen skulle bli utslettet.
Mye tyder på at Israels har gjort den samme feilvurderinga med hensyn til Hizbollah gjennom sin opptrapping av bruddene på våpenhvilen fra 27. november 2024 rett før krigen mot Iran. Heller ikke Hamas eller andre palestinske fraksjoners militser har forsvunnet i Gaza.
Ny fase
Etter tolv dager er Iran fortsatt i stand til å spre missiler og droner mot Israel, mot og andre deler av Midtøsten selv om stadig flere utskytningsramper blir tatt ut. Mye av Teherans rakettarsenal er mobilt, og USA blir stadig minnet om at Iran (1,648 millioner km2, nr. 18 i verden) er nesten fire ganger større enn Irak (438.317 km2, nr. 58 i verden, på størrelse med Sverige).
Iran er litt mindre enn Libya, men har en helt annen struktur: Libya består av en liten kyststripe langs Middelhavet som er befolket og resten er ørken. Iran har vel 88,4 millioner (nr. 17 i verden) spredd utover hele landet, mer likt Irak med 42 millioner (nr. 35 i verden), ifølge Der neue Kosmos Welt Almanach & Atlas (2026).
Heller ikke antakelsen om at USA og Israel effektivt og raskt ville utradere mulighetene til å avfyre ballistiske missiler og deretter måtte belage seg på droner, har holdt stikk. De foreløpige oppsummeringene går ut på at Revolusjonsgarden, gjennom sin desentraliserte “mosaikkdoktrine” med 31 regionale kommandosentra, har begrenset bruken av missiler med tanke på en forlenget krig.
Det holder Israel på tærne, også med tanke på hvor lenge rakettskjoldet Iron Dome klarer å holde stand med hensyn til ammunisjon. Iran sender sjelden avgårde mer enn fem missiler av gangen mot Israel, ofte fra et eldre lager, helt tilbake til 90-tallet, for å tømme det israelske luftforsvaret.
Det gjelder også for Golfstatene, særlig Bahrain. UAE melder at to USA-produserte THAAD-batterier (Terminal High Altitude Area Defense) er ødelagt.
Arsenalet av strategiske, hypersoniske missilene har heller ikke blitt brukt mot de nærmeste målene: Kuwait, Qatar, De forente arabiske emiratene, Bahrain, Irak og Saudi-Arabia. Nå begynner de iranske angrepene å bite på økonomien i Golfstatene. Saudi-Arabia har bygd en avlastningsrørledning som kan overføre 70 prosent av olja over til Rødehavet om Hormuzstredet blir stengt. Det kan eventuelt bli mål for Ansarallah, eller Houthi-bevegelsen, i Jemen som inngår i Motstandsaksen. Onsdag ble oljeanlegget i Salalah i Oman truffet.
Motstandsaksen
Hizbollah har lenge unngått å reagere på Israels konstante brudd på våpenhvilen i Libanon og trukket seg tilbake nord for Litani-elva for å overlate stillinger til den libanesiske hæren og la FNs interimstyrke i Libanon (Unifil) – som blir 19. mars blir 48 år – få operere fritt. Hizbollah avventet hvordan regjeringa til den partiuavhengige Nawaf Salam – og president og tidligere forsvarssjef Joseph Aoun – fulgte opp våpenhvileavtalen – og for å foreta nødvendige omorganiseringer etter Israels massive bombetokter mot Dahieh, den sjiamuslimske fortstaden til Beirut hvor organisasjonen hadde mange av sine institusjoner.
Hizbollah avventet hvordan regjeringa til den partiuavhengige Nawaf Salam – og president og tidligere forsvarssjef Joseph Aoun – fulgte opp våpenhvileavtalen. Regjeringa la ensidig vekt på USAs og Israels krav om å avvæpne Hizbollah, som står nedfelt i FN-resolusjon 1701, mens den libanesiske hæren ikke var i stand til å svare på noen av Israels utallige brudd på våpenhvilen.
(se bloggen: Ny okkupasjon av Sør-Libanon. Inngår i krigen mot Iran, 5. mars 2026)
Situasjonen utviklet seg til det verre, slik at Hizbollah kom til den konklusjonen at Libanon ville bli del av USAs og Israels krig for å endre maktbalansen i regionen ved å angripe Iran. Israels mål er mer omfattende: å legge en langsiktig “sikkerhetssone” i Sør-Libanon. Onsdag var det tredje gang Israel bombet Beirut utafor hva som blir betegnet som Hizbollahs sone.
(se bloggen: Står om Libanons eksistens. Unxervurderte Hizbollah, 10. mars 2026)
Hizbollahs rakettangrep på militære anlegg som radar- og kommunikasjonsstasjoner i Nord-Israel, som ennå ikke har blitt evakuert, er det første tegnet på at Motstandsaksen er blitt aktivert. Ansarallah hadde fram til onsdag ikke rørt på seg. Houthi-bevegelsen sier den er beredt, men vil avvente situasjonen og har fortsatt øye mot Gaza og eventuelt Vestbredden.
Den sjiamuslimske, pro-iranske militsen Saraya Awliya al-Dam som har gjennomført aksjoner mot USAs nærvær i den kurdiske autonome regionen i Nord-Irak, skal ha blitt aktivert.
Det samme gjelder deler av militsfronten De folkelige mobiliseringsstyrkene (Quwwat al-Ḥashd ash-Shabī, PMF/PMU)
USA klargjorde i går inn sine største bombefly på sine baser, som det tunge supersoniske bombeflyet Rockwell B-1 Lancer, kalt “Bone”, Northrop B-2 Spirit som er utrustet med konvensjonelle Bunker-busters som opptil åtti Mk 82 JDAM GPS-styrte bomber, og det subsoniske, jetdrevne strategiske bombeflyet Boeing B-52 Stratofortress. De skal få Irans raketter til å stilne og knuse alt av militære anlegg og våpenproduksjon og skal gi Mossad- og CIA-agenter større spillerom enn de hadde under Tolvdagerskrigen i juni. Det betyr også større sivile tap som tirsdag hadde kommet opp i 1300, ifølge iranske myndigheter.
Sluttspillscenarier
Teheran har gjort det svært tydelig at Iran ikke vil forsøke å trekke seg ut av krigen om Trump skulle få betenkeligheter. Den linja er krysset med USAs og Israels andre krig i løpet av åtte måneder for å knekke Den islamske republikken. Men Teheran og allierte kan påføre USA og Israel det som vil oppfattes som et strategisk nederlag selv om Trump vil utrope det som seier med henvisning til militære mål: Å ha utslettet, nok en gang, Irans atomprogram og missil- og dronearsenal og -produksjon og å ha senket den iranske marinen.
Nederlaget følger av den gamle devisen om at konvensjonelle hærer taper ved ikke å vinne, og geriljaer vinner ved ikke å tape. Det lar seg overføre til hvordan krigen mot Iran står i dag med de regionale ringvirkningene den har fått og som truer med å komme ut av kontroll og få større geopolitiske følger.
Ved å likvidere ayatollah Ali Khamenei, som kom med sin fatwa mot atomvåpen, har USA og Israel satt spørsmålet på dagsordenen: Kommer hans etterfølger som øverste åndelige leder og sønn, Mojtada Khamenei, til å opprettholde det religiøse forbudet?
Ut fra politiske signaler vil Teheran kunne bygge opp et nytt rakettarsenal med kjøp i Russland og Kina og har en kunnskapsbank og erfaringer til å videreføre produksjonen av HESA Shahed 136-droner.
Det gjør at USAs og Israels, Trumps og Netanyahus, sammensatte arroganse kan få en boomerang-effekt for hver av dem. Det er mer åpenbart for Trump fordi et overveldende flertallet av den amerikanske offentligheten allerede nå motsetter seg krigen. Krigen mot Iran har stor støtte i Israel, også fra den jødiske opposisjonen, og iranske raketter slår ned i Israel. Det er allerede tema i USA, også i Msga-bevegelsen, om hvem det er som virkelig ønsker krigen. Påstanden fra USAs utenriksminister Marco Rubio at de måtte sette i gang krigen fordi USA visste at Iran ville gjengjelde et israelsk angrep som Trump-administrasjonen visste ville komme, har gravd seg dypt på og nedenfor Capitol Hill.
Trumps foretrukne scenario er politisk drevet og mer tilbakeholdent enn Israels. Trump har ikke vært ute etter en åpen og langvarig krig, men en begrenset konfrontasjon som kan framstilles som utslagsgivende og avgjørende i en “America first”-sammenheng. Administrasjonen har gjentagende insistert på at “dette er ikke Irak” og avvist utsiktene for en «endeløs krig». De sprikende og motstridende uttalelsene, enten de kommer fra Trump selv eller mellom ham og hans utenriks- og krigsminister, avslører at det fins politiske grenser for USAs krigføring som Israel ikke er heftet ved.
USAs prioriterte krigføring er å eskalere nok til å hevde at Iran er blitt strategisk svekket og deretter erklære det som seier fordi det angivelig har skjedd et «regimeskifte» ved at store deler av lederskapet er drept. Dette vil være en politisk erklæring, ingen militær konklusjon.
Overlevelsesstrategi
Teheran er ute etter overlevelse uten maktovertakelse gjennom en trinnvis eskalering og press mot ulike aktører ved å øke kostnadene, ikke bare konfrontasjonen med USA og Israel. Det er en kalkulert militær balansegang med hensyn til en bakkeinvasjon i en eller annen form eller ved hjelp av stedfortredere.
Selv om Trump ikke har utelukket at han vil sette støvler på bakken, fortoner det seg som mer som en politisk finte. Det er militære og politiske forhold som taler imot. Pentagon har ikke gjort noen forberedelser til en større landinvasjon, noe som vil ta flere uker, og politisk vil det bety at Trump mister Maga-baklandet.
Iran har til nå vist strategisk tålmodighet og følger de politiske og militære tidsskjemaene som USA og Israel opererer med. På et tidspunkt vil tidsfaktoren bli et stadig tyngre våpen til Teherans fordel med tanke på at iranerne, særlig innad i den persiske majoriteten, vil føle større motstand mot den eksterne aggresjonen som USA og Israel retter mot nasjonen.
Dette blir en eksistensiell kamp om Iran hvor historisk erfaring peker mot konsolidering heller enn fragmentering. Det vil drastisk minske rommet for et eksternt regimeskifte og for å velte regimet med mindre det krakkelerer. I det ligger det ingen avgjørende seier, verken for USA eller Israel eller sammen. Krigen kan i neste omgang ødelegge det gamle sanksjonsvåpenet som USA har brukt i tiår.
Den arabiske utfordringa
Her fins det en arabisk faktor. De har til nå avstått fra å gå inn i krigen, men sender ut skarpladde bannbuller. FNs sikkerhetsråd vedtok onsdag en resolusjon som fordømmer Irans angrep på land i Gulf Cooperation Council (GCC) og Jordan. Resolusjonen ble vedtatt med 13 stemmer for; Russland og Kina avsto fra å stemme. Resolusjonen som ble lagt fram av Bahrains FN-ambassadør Jamal Fares og hadde støtte fra 135 land, understreket «sterk støtte til GCC-statenes og Jordans territoriale integritet, suverenitet og politiske uavhengighet».
Den fordømmer på det sterkeste de «alvorlige angrepene fra Den islamske republikken Iran» og understreker at angrepene «utgjør et brudd på folkeretten og en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet». Resolusjonen fordømte også angrepene på sivil infrastruktur, som «resulterte i sivile tap og skade på sivile bygninger».
Vedtaket “beviste at Sikkerhetsrådet er forpliktet til å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet», understreket Jamal Fares. Teheran påberoper seg retten til sjølforsvar mot USAs og Israels angrep, inkludert mot mål i Golfstatene.
Den store mangelen ved resolusjonen og sikkerhetsrådets behandling er den manglende og klare fordømmelsen av USAs og Israels folkerettsstridige krig. Det innebærer en framtidig utfordring for de arabiske landene.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen:
