oss 150 kroner!
USA svidde av ammunisjon for flere år i løpet av bare noen få dager av sin angrepskrig mot Iran, skriver Financial Times.
Pentagon innrømmet at krigen kostet mer enn 11.000.000.000 dollar (11 milliarder dollar) i løpet av de første seks dagene av angrepene. Kostnadene gikk i overveldende grad til ammunisjon, produsert av profittdrevne selskaper i det militærindustrielle komplekset.
USA går raskt tom for langtrekkende missiler, mens de amerikanske stedfortrederregimene i Israel og diktaturene i Gulfen raskt tømmer sine luftvernsavskjæringsmissiler.
Tomahawk-missiler er laget av Raytheon og koster 3,6 millioner dollar per stykk. Det amerikanske militæret har kjøpt 322 de siste fem årene, inkludert 57 som er planlagt for 2026.
USA brukte 168 Tomahawks i løpet av de første 100 timene av angrepskrigen som startet mot Iran 28. februar. Det var mer enn halvparten av hva de hadde kjøpt de foregående fem årene.
Det samme rapporteres flere hovedstrømsmedier, bl.a. The Washington Post, Bloomberg og The Hill.
De skriver at USA har brukt opp enorme mengder ammunisjon – tilsvarende 5,6 milliarder dollar – bare i de første to dagene av krigen mot Iran.
Tallene har skapt bekymring i Washington, spesielt blant noen i Kongressen, fordi USA allerede har hatt stram forsyning av avanserte våpen på grunn av støtte til Ukraina, Israel og avskrekking mot Kina.
Kritikere peker på at produksjonen av slike avanserte våpen ikke kan holde tritt med forbruket i en høyintensiv krig mot en stat som Iran.
Iran har spart sine mest avanserte våpen
Iran har i de første ukene av konflikten (siden slutten av februar) primært brukt billige droner (som Shahed-136), eldre eller mellomdistans ballistiske missiler (f.eks. Fateh-varianter, Qiam, Shahab-serien) og noen medium-range systemer i relativt begrensede salver. Dette har skapt en utmattelseskrig der Irans strategi handler om å tømme amerikanske og allierte luftvernsystemer (Patriot, THAAD) med volum og lave kostnader, mens USA har brukt opp milliarder på dyre interseptorer og presisjonsvåpen. Se Bloomberg.
Mer avanserte systemer som Fattah-serien (hypersoniske missiler med Mach 13–15, manøvrerbarhet og evne til å utfordre forsvar som Iron Dome), Kheibar Shekan, Sejjil (solid-fuel, rask respons) og Khorramshahr-varianter har vært lite eller ikke brukt i de største angrepene så langt. Analytikere (bl.a. i The New Arab, Chosun Ilbo og noen vestlige tenketanker) tolker dette som bevisst tilbakeholdenhet – Iran «holder kortene tett» for å unngå å avsløre full kapasitet tidlig, eller for å reservere dem til en eskalering når USAs lagre er svekket eller når iranske underjordiske «missilbyer» må forsvares.
Irans forsvarsdepartement har uttalt (via talsperson Reza Talaei-Nik rundt 3. mars) at de har kapasitet til en lengre «offensiv forsvar»-strategi og ikke har tenkt å deployere alle avanserte våpen fra starten. Dette støtter ideen om en faseskift-strategi: Fase 1 = utmattelse via billige våpen → Fase 2 = innføring av hypersoniske og presisjonsvåpen for å overvelde forsvar når fienden er sårbar.
