oss 150 kroner!
Undervurderte Hizbollah
Israel har vunnet det første propagandaslaget i den siste runden av krigen i Libanon. Hizbollah blir anklaget for å ha skutt raketter mot den militære basen i Haifa som svar på Israels og USAs drap på Irans øverste leder, ayayollah Ali Hosseini Khamenei.
Libanon ble igjen et offer for USAs hegemoni og Israels ekspansjon for Eretz-Israel (Landet Israel) som fortsettelsen på Israels folkemorderiske krig mot Gaza, med full politisk støtte og militær bistand fra USA. Libanon inngikk i USAs og Israels krigskonsept.
Krigen i Libanon viser at Hizbollah fortsatt er militært operativ på en måte som har overrumplet Israel. Motstandsaksen, med Teheran som nav, er ikke knekt. Hizbollahs intervensjon gjenspeiler strategiske bekymringer rundt Israels langsiktige planer i Libanon og den breiere krigen mot Iran. Libanons politiske lederskap har ikke klart å presentere en samlet respons på israelske angrep på libanesisk territorium. Hizbollahs respons har så langt vært begrenset sammenlignet med Israels vedvarende militære aksjoner som innebærer nær 10 000 brudd på våpenhvilen siden 27. november 2024.
President Joseph Aoun sa mandag at han hadde informert FN og “det internasjonale samfunnet” om at Libanon er beredt til å gjenoppta forhandlingene for å stanse Israels aggresjon. Statsminister Nawaf Salam som i forrige uke innførte forbud mot Hizbollahs militære virksomhet, sier at han er villig til å gå i direkte forhandlinger med Israel.
Washington mener Libanon ikke opptrer bestemt nok mot Hizbollah, og derfor, i hvert fall foreløpig, «øser de kaldt vann» på det libanesiske forslaget.
Det libanesiske parlamentet forlenget mandag sin periode med to år på grunn av den amerikansk-israelske krigen med Iran. Det har presset regionen inn i en eskalerende konflikt, og Israel har trappet opp angrepene på Libanon. 76 parlamentarikere stemte for avgjørelsen, inkludert Hizbollahs blokk med tretten medlemmer. 41 var imot, og fire avsto fra å stemme. Israel innrykk i Sør-Libanon og massive bombetokter har fordrevet over en halv million, trolig opp mot 700.000, mennesker og drept 394 libanesere, inkludert 83 barn, i løpet av en uke, ifølge helsemyndighetene i Beirut. Parlamentsvalget var planlagt til mai.
Risikoanalyse
Hizbollahs beslutning om å gå inn i den pågående regionale konfrontasjonen skjedde ikke isolert, verken geografisk eller tidsbestemt. Hizbollah ser krigen mot Iran i en regional sammenheng, som har lite med atomprogrammet å gjøre. Det er en forlengelse av utslettelsen av Gaza, krigen mot Hizbollah og Libanon fra oktober 2023, det plutselige regimeskiftet i Damaskus som åpnet porten for Israels militære nedstigning fra Golanhøydene og innrykk i Hermonfjellet i Antilibanonsfjellene og to rakettdueller med Teheran og Israels og USAs Tolvdagerskrig mot Iran i juni i fjor.
President Donald Trump hevder at han ble overrasket over Teherans massive gjengjeldelsesangrep mot amerikanske mål i Golfstatene og andre arabiske land og deretter angrep på økonomiske mål. Det har han ingen grunn til å være, fastslår prins Turki bin Faisal as-Saud, tidligere sjef for Saudi-Arabias mektige generelle etterretningspresidentskapet (Ri’asat al-Istikhbaarat al-‘Amah) fra 1979 til 2001, overfor CNN. Trump-administrasjonen var behørig advart på forhånd, sa han til CNN-reporteren Christiane Amanpour lørdag, og sendte en klar melding til Trump: Glem normaliseringa!
Det er myntet på en Abraham-avtale mellom Israel og kongedømmet i Riyadh som Trump og president Joe Biden før ham, bestreber seg til å få i stand. Turki al-Faisal, styreleder i tankesmia King Faisal Foundation’s Center for Research and Islamic Studies, peker på Israels ekspansjon som han tydelig veier tyngre enn Teherans angrep.
Teheran fikk gitt krigen karakter av en breiere regional konfrontasjon med flere aktører etter bare noen døgn. CNN-intervjuet med Turki al-Faisal antyder at det ikke nødvendigvis dreier seg om en konfrontasjon som går langs rivaliserende geopolitiske blokker selv om skillet eksisterer. To forhold peker mot det: at ingen av USAs tradisjonelle allierte i regionen, med et intenst unntak av Israel, var for krigen, og at de Golfstatene og andre arabiske land som har blitt truffet av iranske raketter og droner, ikke hadde gått til kraftige motangrep fram til helga.
Dett ekan endre seg raskt om Teheran intensiverer angrepene mot Golfstatenes olje- og gassanlegg for å slå ut energisektoren og skape globale økonomiske ringvirkninger. Men grunnleggende reflekterer konfrontasjonen mellom Iran og arabiske landene, uavhengig av USAs og Israels krig, at regionene gjennomgår et geopolitisk politisk skifte selv om det ikke har endret tidligere strategiske og militære allianser.
Fordi regionen har fått større politisk og økonomisk rom, med OPEC+-samarbeidet med Russland og Kinas stadig økende posisjon i region, begge med sterke forbindelser til Iran, blir de negative konsekvensene av og kostnadene ved USAs og Israels hegemonistiske- og ekspansjonistiske allianse stadig større og høyere.
Irans president Masoud Pezeshkian var lørdag ute med en innskyldning til de arabiske landene, men de fortsatte angrepene bare bekrefter at presidenten ikke har noe kommando over Revolusjonsgarden, verken det som skulle være igjen av en sentral kommando, eller kommandoen i de 31 sjølstendige forsvarsområdene som ble opprettet etter Tolvdagerskrigen ut fra den desentraliserte “mosaikkdoktrinen”.
Dette er konteksten for at Hizbollah – som inngår i den såkalte Motstandsaksen mot USAs og Israels imperialistiske dominans – begynte å svare på Israels gradvise opptrapping av sitt angrep på Sør-Libanon i opptakten til krigen. Det skjedde gjennom begrensede militære operasjoner langs grensa og i Nord-Israel mot israelske militære posisjoner som dirigerer bombinga av mål i Libanon. Svaret på hvorfor Hizbollah gikk inn i krigen er derfor sammensatt av militære, politiske og strategiske vurderinger av kort- og langsiktig karakter.
Det var ingen impulsiv refleksjon som følge av drapet på ayatollah Khamenei, slik det blir framstilt. Propaganden prøver å legge det splittende, terrorstemplede ansvaret på Hizbollah for den tragedien som Israel nok en gang påfører Libanon – og som den libanesiske regjeringa og den libanesiske hæren ikke har vært i stand til å respondere på. Israel, og Trumps spesialutsending Tom Barrack, USAs ambassadør til Tyrkia, har lagt ensidig press på avvæpninga av Hizbollah som inngår i våpenhvileavtalen fra 27. november og FN-resolusjon 1701 fra 2006 .
Hizbollah har åpenbart vurdert risikoen ved å forholde seg passiv overfor den storstilte, regionale og geopolitiske offensiven som USA og Israel har satt i gang med krigen mot Iran i håp om å strekke krigsalliansen til bristepunktet på lenger sikt. Det skjer gjennom et begrenset og avveiet svar på Israels sammenhengende brudd på våpenhvilen.
Det er en kalkulert risiko fordi Hizbollah skjerper motsetningene i Libanon i den regionale maktbalansen.
“Våpenhvilene”
Hizbollah blir igjen anklaget for å ha brutt våpenhvileavtalen(e) som i virkeligheten aldri har eksistert annet enn som lavintensitetskonflikt mellom slagene. Israel har aldri respektert Libanons territorium eller luftrom, heller ikke etter at den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO ble fordrevet fra Beirut og Tripoli under Israels invasjon og massakrene i Sabra og Shatilla i 1982 og den libanesiske borgerkrigen som formelt tok slutt (april 1975 – oktober 1990).
Den tok formelt slutt med den nasjonale forsoningsavtalen, Taif-avtalen, 22. oktober 1989 og ratifisert av det libanesiske parlamentet 5. november.
Virkeligheten på bakken fortoner seg helt annerledes. Israel har begått tusenvis av brudd på den over femten måneder lange våpenhvilen, rapporterer den libanesiske regjeringa og FNs midlertidig styrke i Libanon (Unifil), inn til FNs sikkerhetsråd. Bare navnet på FN-styrekn sier sitt; den ble opprettet 19. mars 1978, for 48 år siden, gjennom FN-resolusjon 425 og 426, begge vedtatt med tolv mot null stemmer, mens daværende Sovjet og Tsjekkoslovakia avholdt seg fra å stemme og Kina ikke deltok i avstemninga.
Den libanesiske regjeringas innrapporteringer til FN har ikke ført til diplomatiske reaksjoner, heller ikke fra EU eller andre europeiske regjeringer. Disse kunne ha kommet Beirut til unnsetning om de ikke hadde stilt seg bak Israel og USA i den ensidige vektlegginga på å avvæpne Hizbollah. Det har bidratt til å fyre opp under den politiske spenninga i Beirut og oppmuntret Israel til å fortsette sin lavintensitetskrig med stadige luftangrep, droneovervåking, artilleriild og grenseoverskridende inngrep.
Dette er ikke handlinger i tomme lufta; de gir drønnende gjenklang på bakken med drepte sivile libanesere og omfattende ødeleggelser av hjem og infrastruktur i Sør-Libanon. Israel gjenopptok sine forødende, massive bombetokter for å legge den sjiamuslimske forstaden Dahieh og deler av Vest-Beirut i grus på samme måte som Khan Yunis i Gaza, ifølge Israels finansminister Bezalel Smotrich.
Nå er nærmere en halv million libanesere som fortsatt sliter med et stort flyktningproblem fra Syria, drevet på intern flukt. Først nordover fra grensestrøkene gjennom gjentatte bombardementer av landsbyer i Sør-Libanon; nå fra Beirut. Hus blir knust; jordbruksland blir ødelagt slik at det blir vanskeligere å vende tilbake.
Invasjonen trenger stadig lenger nordover, opp mot Litani-elva, vel tretti kilometer fra grensa helt øst i Sør-Libanon og vel tjue kilometer ved utløpet i Middelhavet.
Det er målet for invasjonen. Det går helt åpent fram av israelske regjeringsrepresentanter. De varsler dessuten at Israel ikke har noen intensjoner om å trekke seg tilbake fra libanesisk territorium eller stanse sine militære operasjoner for å opprettholde sitt militære press på Hizbollah. De legger heller ikke skjul på at det er del av en langsiktig plan med en “sikkerhetstilstedeværelse”, slik Hizbollah har advart regjeringa i Beirut mot.
(se bloggen: Ny okkupasjon av Sør-Libanon. Inngår i krigen mot Iran)
Uten nasjonalt konsensus
Mediene er fulle av reportasjer fra korrespondenter og reportere på plass i Beirut som har som utgangspunkt hvordan Hizbollah splitter det libanesiske samfunnet og dermed toner ned Israels konstante militære nærvær og brudd på våpenhvilen. Dette slår bokstavelig talt ujevnt ned i samfunnet, både geografisk og demografisk etter politiske og etniske skillelinjer. Folk er trøtte av krig og invasjoner, økonomisk vanstyre, krig og bombinger, politiske feider, krig og nye invasjoner i en tilsynelatende evig karussell.
Anklagene om at Hizbollahs intervensjon undergraver nasjonal konsensus underslår at det faktisk langt på vei ikke eksisterer noen nasjonal konsensus. Det står bokstavelig talt nedfelt i landets forfatning, som den franske kolonimakta etterlot seg når den skar Libanon ut av Syria under sitt mandatområde etter Det osmanske riket gjennom den hemmelige britisk-franske Sykes-Picot-avtalen som ble inngått 3. januar 1916, før 1. verdenskrig var avsluttet og offentliggjort 23. november 1917, tolv dager etter at verdenskrigen var over.
Fra 1920 ble Libanon styrt som en egen stat etter mandat fra Folkeforbundet. "Landområder øst og sør for Libanonfjellene, som hovedsakelig var befolket av muslimer, ble innlemmet i den nye staten og svekket dermed den kristne majoriteten. Et flertall av muslimene foretrakk dessuten å tilhøre en større arabisk stat, og hadde sterke bånd til Syria. I 1926 ble Den libanesiske republikken proklamert, og i 1943 avskaffet den første uavhengige libanesiske regjeringen mandatet. De siste franske militære styrkene forlot Libanon i 1946, heter det i Store Norske Leksikon. Libanons første statsminister, den partiuavhengige Auguste Abid Pascha, tiltrådte, med påholden penn, i mai 1926.
Anklagene om at Hizbollah undergraver republikken Libanon (Jumhuriyyah al-Lubnaniyyah) blir imøtegått med at krigen har fortsatt selv etter våpenhvilen og at regjeringa til den partiuavhengige og sunnimuslimske business-statsministeren Nawaf Salman og den libanesiske hæren ikke er i stand til å forsvare landet politisk eller militært. Bak anklagene ligger det en manglende forståelse av hvordan krigen i Iran utgjør en helt annen, om ikke ny, dimensjon i den regionale omfordelinga og at Libanon, det arabiske Lunan, er del av det, hevder Hizbollah og den radikale sekulære opposisjonen. De peker på at det rykker i båndene mellom Salams regjering som gikk på i februar i fjor, og USA og Vesten mens Israel legger stadig større deler av Sør- og Vest-Beirut i ruiner og tømmer Sør-Libanon for folk uten at hørbare protester fra regjeringskvartalene i Grand Serail (Saray al-Kabir) eller utenriksdepartementet på Riad el Solh i Downtown Beirut.
Regjeringa har ikke kunnet komme opp med noen troverdig forklaring hvorfor Israel maler på med en påfallende intensitet midt under bomberaidene mot Iran på grunn av et begrenset rakettangrep fra Hizbollahs mot israelsk radar- og kommunikasjonsanlegg i Nord-Israel som peiler inn mål for israelske missiler, droner og jagerfly i Libanon, og et symbolsk rakettangrep mot en militærbase ved Haifa som er godt dekket av luftvern. Statsminister Salam har ikke konfrontert verken USA eller Israel med bakgrunn i den ferske rapporten de har levert til FN om Israels tusentalls brudd på våpenhvilen, og den libanesiske hæren har ikke møtt Israels inntrengning i sør med én patron.
Det undergraver “den nasjonale konsensusen” og forsterker det politiske skillet, blant de politiske klanene og familiene og i det libanesiske samfunnet langs sekteriske, ideologiske og geopolitiske linjer. Det sunnimuslimske borgerskapet, inkludert tidligere entreprenør-statsminister Rafiq al-Hariri (1992-98 / 2000-04) og hans sønn Saad (2009-11 / 2016-20), har lenge hatt sterke forbindelser til investorer i Saudi-Arabia og andre golfstater og til Paris, og har den samme vestlige orienteringa som de kristne fraksjonene. Hizbollah inngår i Motstandsaksen med Ansarallah i Jemen, palestinske motstandsgrupper og flere irakiske fraksjoner med Teheran som et nav, og deres militære posisjon blir ansett av mange av de som blir hardest rammet i det libanesiske samfunnet, som avskrekking heller enn eskalering.
Motstandsaksen
Motstandsaksen ble aldri ødelagt, men koordineringa har aldri vært så stram som det gjerne blir framstilt, og de enkelte organisasjonene og gruppene har tatt sine slag etter Hamas-angrepet “Operasjon al-Aqsa-flommen” 7. oktober 2023, krigen i Syria og mot Hizbollah. De tar dessuten hensyn til innenpolitiske forhold og realiteter. Hizbollah og de irakiske sjiamuslimske fraksjonene opererer politisk i sekteriske omgivelser og Bagdads brekkelige statsinstitusjoner. I Jemen pågår det en krig som sliter på landets sammenføyninger og setter Ansarallah under press og blokade. Hamas i Gaza forsøker å holde hodet over og under bakken og blir jaktet på av Israels væpnede styrker (IDF) og de palestinske sikkerhetsstyrkene til president Mahmoud Abbas og hans Fatah-fraksjon.
Likevel fins det et visst koordinert nivå innafor Motstandsaksen som svar på USAs og Israels angrep på Iran. Hvorvidt det kommer mer fra denne fronten når krigen trekker ut eller går over i en annen fase, gjenstår å se. Hizbollahs motangrep på bruddene på våpenhvilen bygger som nevnt på en breiere strategisk kalkulering som bygger på at Israels krig vil utvide seg uavhengig av de umiddelbare handlingene mellom Libanon og Israel. Det handler om å omforme den regionale maktbalansen, slik det framgår av uttalelsene fra Jerusalem og Tel Aviv.
Hizbollah risikerer å bli stående aleine om ayatollah-regimet faller og bli konfrontert av Israel, USA og vestlige regjeringer og regionale arabiske stater som er alliert med Washington. Fortsatt inngår Hizbollah i en breiere allianse som nettopp utgjør Motstandsalliansen og vil ha en stemme i det endelige libanesiske diplomatiet i konflikten som Beirut ville kunne trenge med hensyn til en exitstrategi – gitt at utfallet av den pågående kriger heller ikke er gitt, slik som ofte før med kriger i Midtøsten.
Ulik tilnærming
Det fins et aspekt som ligger tungt over krigen: Er USA og Israel, president Trump og statsminister Binyamin Netanyahu, enige om utfallet av krigen, i Iran og i regionen? Det henger sammen med USAs og Israels ulike tilnærminger og til støtten til krigen på hjemmebane, som er massiv i Israel og begrenser og avventende i USA selv om Trump fikk sluset “den spesielle militæroperasjonen” gjennom den første konfrontasjonen på Capitol Hill.
USA ser ut til å gå for en form for “regimeødeleggelse” som innebærer å utradere Teherans atomprogram, missil- og dronekapasitet og -produksjon, senke marinen som langt på vei er gjort, legge Revolusjonsgardens militær-industrielle kompleks flatt og redusere ayatollah-regimets infrastruktur slik at det åpner veien for et iransk regimeskifte. Det skal angivelig gi kontroll.
Selv om Washingtons regimeskifteregnestykker sjelden går opp, selv om de inkluderer å sende inn bakkestyrker, lever Israel godt med eller tilstreber kaos. USAs politikk er ikke å flytte grenser, med unntak av Trumps anerkjenning 25. mars 2019 av Israels annektering av Golanhøydene i sin første presidentperiode.
Israel var det eneste landet som stilte seg bak den katastrofalt uoverveide folkeavstemninga om uavhengighet som presidenten i den nordirakiske kurdiske regionen, Masoud Barzani fra Kurdistans demokratiske parti (Partiya Demokrat a Kurdistanê), presset gjennom 25. september 2017. Den omfattet hele området som kurdiske peshmergas kontrollerte på det tidspunktet før kalifatet til Den islamske staten (IS) var nedkjempet, inkludert Kirkuk.
Kirkuk er ikke bare strategisk med hensyn til olje. Den har en sterk etnisk og kulturell konnotasjon blant kurdere som går igjen i den mye brukte omtalen av Kirkuk som “vårt Jerusalem” eller “Kurdistans hjerte”, blant vanlige folk, men også flittig brukt av Barzani og av Iraks tidligere president Jalal Talabani, klan- og partileder for Kurdistans patriotiske union (Yekêtîy Nîştimanîy Kurdistan) som døde bare åtte dager etter folkeavstemninga. Den ga et overveldende flertall på 92,73 prosent for uavhengighet, men førte i stedet til at den irakiske hæren raskt gjenerobret Kirkuk og alt annet område som strakte seg utover den opptegnede autonome regionen, slik Barzani ble advart mot, også fra Washington under en fersk president Trump.
USAs nei og Israels ja til folkeavstemninga springer ut fra, forenklet, forskjellige fortolkninger av det klassiske divide et impera (splitt og hersk).
Divide et impera om dukket i romersk tid opp i flere utlegninger som i "Commentarii de Bello Gallico" (Kommentarer om gallerkrigene) av Julius Cæsar (100-44 fvt). Det er vanligvis referert til en strategi som bryter opp eksisterende maktstrukturer og hindrer mindre maktgrupper i å alliere seg gjennom å forårsake rivalisering og splid blant folk for å forhindre opprør og hvor målet er å sette undersetterne opp mot hverandre for å forhindre revolusjon, eller å løse spliden som styrker elitenes makt. Prinsippet er omtalt som vanlig i politikk av den italienske satirikeren Trajano Boccalini (1556-1613) i "La bilancia politica".
Washington har lagt mer vekt på “splitt og hersk” med tanke på kontroll. Det ligger til grunn for de kritiske bemerkningene som nå kommer mot at USA og Israel har begynt å bombe Irans oljeinstallasjoner og vannverk, også fra republikanske politikere som har gitt Trump “go” i krigen. Uroen er at et nytt regime i Teheran vil trenge alle de inntektene de kan hente inn for å gjenoppbygge landet. Iran svarer med å angripe oljeinstallasjonene i Golfstatene og blokkere Hormuzstredet for tjue millioner fat olje om dagen..
Bak uroen i USA, eventuelt i Det hvite hus selv om Trump naturligvis ikke gir uttrykk for det, ligger frykten for langvarig kaos i Iran. Det er en uro som Israel ikke deler. Snarere tvert om. Her står kaos sterkere enn kontroll i deres “splitt og hersk”, for eksempel mellom etniske og religiøse grupper og politiske organisasjoner i Syria og Libanon og som følge av krigen mot Iran.
Israel har selv erfaring med at det å bryte ned statlige strukturer og rykke inn selv, gjør det lettere å flytte grenser seinere når okkupasjonen har befestet seg. Det skjedde med det annekterte Øst-Jerusalem og Golanhøydene og skjer i dag på Vestbredden, trinn for trinn.
Visst hva som kom
Israels finansminister Bezalel Smotrich er som vanlig rett fram. Han snakker høyt om å etablere jødiske bosettinger i Sør-Libanon som befinner seg i hjertet av Eretz Yisrael (Landet Israel).
Hans sønn ble lettere såret i kamp ved den libanesiske grensa, rapporterte rikskringkasteren KAN fredag. De offisielle israelske tapstallene fra Libanon-fronten har vært svært lave selv om IDF har meldt om trefninger. De hviler imidlertid tung militær sensur over meldingene når det gjelder tap på slagmarken og operative tilbakeslag på bakken og nedslag av missiler og dronere fra Iran. Under sin folkemorderiske krig i Gaza har Israel nektet journalister innreise med mindre de reiser med og underlegger seg IDFs strengt kontrollerte informasjon om for eksempel tap på slagmarka som kan rokke ved den “offentlige moral” og strategiske avskrekking.
Human Rights Watch rapporterte mandag at Israel har tatt i bruk det meget selvantennelige gul-hvite hvitt fosfor (P4) i Sør-Libanon. Det ikke-metalliske grunnstoffet er svært giftig og etsende og forårsaker dype brannskader når det kleber seg til huden. Det brukes for å skape røytepper eller som brannvåpen, men er forbudt å bruke mot mennesker i henhold til Genèvekonvensjonene.
Israel avfyrte hvitt fosfor med artilleri mot boligområder i den sørlibanesiske landsbyen Yohmor, åtte kilometer vest for byen Nabatieh, ved Litani-elva der korsfarerborgen Beaufort ligger.
Det skjedde timer etter at det israelske militæret advarte innbyggerne i landsbyen og dusinvis av andre i Sør-Libanon om å evakuere, melder den amerikanske stasjonen som har servert daglige kveldsnyheter på tv siden 1975.
Ellers er nyhetsbildet fra Libanon preget av den målrettede bombinga i Beirut mot bygninger som blir knyttet til Hizbollah, som kontorene til finansgruppa Qard al-Hasan som ble jevnet med jorda mandag. Om lag 400 libanesere var drept etter helga, ifølge offisielle tall, sitert av Al-Jazeera.
Israel plotter inn Hizbollah som mål fordi det gir politisk nedslag i Beirut, slik uttalelsene fra president og tidligere hærsjef Joseph Aoun og statsminister Salam mandag bærer bud om. Uttalelsene fra Smotrich og andre politiske og militære ledere og fra sikkerhetsapparatet viser at Israel forfølger sin gamle strategi med å holde Hizbollahs tunge militære infrastruktur unna den umiddelbare grensa og opp til Litani-elva, omtrent tretti kilometer nord for grensa. Uttalelsen tyder på at IDFs mål er å følge etter, helt opp til den strategisk viktige Litani (Nahr al-Litani).
Da blir det igjen lite plass for den libanesiske hæren og FN-styrken Unifil i henhold til våpenhvileavtalen fra 27. november 2024. Stikk i strid med avtalen har Israel gjennomført luftangrep, overvåkingsoperasjoner og målrettede angrep som angivelig hadde til hensikt å svekke Hizbollahs infrastruktur over hele Libanon. Det er rapportert om nesten 10 000 brudd.
Gjennomgangsmelodien fra forsvarsdepartementet (Misrad HaBitahon) i HaKirya (Campus) i Tel Aviv er at IDF hadde svekket Hizbollahs operative kapasitet nær grensa betydelig. Men kamphandlingene som pågikk før Hizbollah avfyrte sine raketter mot Haifa lørdag, umiddelbart etter at meldinga kom om at ayatollah Khamenei var drept, tyder på at situasjonen kan være mer komplisert. Israelske medier har i stedet skrevet mer om at Hizbollahs kapasiteter nær grensa virker mer intakte enn forventet gjennom angrep med antipanserraketter og droner mot israelske stridsvogner, melder nettstedet Palestine Chronicle.
Hizbollah har også rettet seg mot militære posisjoner i Galilea og mot et forsvarsindustrianlegg tilknyttet Rafael Advanced Defense Systems.
Hizbollah har vist at de fortsatt er operative, mer enn hva IDF hadde forventet, noe som slår tilbake på den forrige, massive bombinga av Beirut selv om den rammet store deler av ledelsen, inkludert den profilerte generalsekretæren Hassan Nasrallah som ble drept 27. september 2024. Det lå til grunn for Israels opptrapping og krenking av Libanons suverenitet før USA og Israel gikk til krig mot Iran.
Kampen om sluttspillet
Israel, Washington og Teheran forfølger motstridende sluttspill etter hvert som eskaleringen bygger seg opp mot et uunngåelig politisk oppgjør.
For Israel handlet denne krigen aldri om et enkelt militært mål. Den handlet om å omforme den regionale maktbalansen. Israel kan ha feilberegnet, men ikke i den forstand at Hizbollah ville forsvinne, verken som militær styrke eller politisk kraft i Libanon. Den eventuelle feilberegninga ligger i antakelsen at Hizbollah, uten Nasrallah, ville la seg tøyle ved hjelp av våpenhvileavtaler, internasjonalt press og av konstante israelske militære advarsler gjennom hyppige flyangrep mot Sør-Liebanon, Beirut og Bekaadalen etter å ha drevet Hizbollah nord for Litani.
Hizbollah har vist at motstandskrafta ikke er slått ut, verken på grunn av Israels fortsettelse av Gaza-krigen, regimeskiftet i Damaskus eller Tolvdagerskrigen mot Iran som nå er blitt fulgt opp med angrepet 28. februar.
Det er mye som fortsatt er uklart, både med hensyn til hvor lenge president Trump vil holde krigen gående og med hvilket mål og hvor det vil etterlate Israel, også med hensyn til Libanon. At Washington umiddelbart avslo å bistå Beirut med forhandlinger, er et slag i det myke mellomgulvet på statsminister Nawaf Salam.
Det råder liten tvil om Israels foretrukne scenario: Det er en vedvarende USA-støttet krig som permanent svekker Irans militære infrastruktur, missilkapasiteter, regionale allianser og økonomiske motstandskraft som kan utløse et regimeskifte med en full omlegging av Teherans politiske system og geopolitiske innretning. Drapet på ayatollah Ali Hosseini Khamenei utløste ikke de forventede reaksjonene.
Israel vil ha en strategisk opprulling av Teherans regionale innflytelse ved at Iran svekkes internt, isoleres eksternt og blir ute av stand til å projisere makt gjennom allierte i Libanon, Irak, Syria og Jemen.
Dette er avhengig av at Trump står løpet ut, mer eller mindre på Israels premisser, fordi det ikke fins noen åpenbare veier tilbake for regionen til situasjonen som var før denne skjellsettende krigen.
Israel har ikke alene militær slagkraft, med unntak av atomvåpen, til å opprettholde krigen i et slikt omfang at det fører til systemendringer i Teheran og samtidig sikrer Israels regionale ekspansjon med tanke på Libanon og Syria – og samtidig legge til rette for annekteringa av Vestbredden.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
