oss 150 kroner!
Av Vijay Jayaraj.
På den andre siden av Atlanteren utspiller det seg en selvpåført katastrofe i sakte film. En av USAs nærmeste allierte, Storbritannia, har gitt avkall på sine energiressurser og sin industrielle styrke.
Denne nedgangen skyldes ikke mangel på kapital, teknologisk kapasitet eller naturressurser. Den er derimot et resultat av en ideologisk drevet klimapolitikk som har satt «grønt» symbolikk høyere enn ingeniørmessig realitet.
I årevis har politikere brystet seg av Storbritannias «verdensledende» fornybar-kapasitet. De har vist frem statistikk som viser at vind og sol produserer mesteparten av elektrisiteten – og beleilig ignorert at dette bare skjer når vinden blåser og solen skinner.
Når «grønn» produksjon svikter, betaler britiske skattebetalere for gasskraftverk som backup for å stabilisere nettet når de grønne anleggene står stille. De betaler også «constraint payments» – kompensasjon for å stenge ned vindturbiner når det blåser for mye til at de kan operere.
Dette er den store illusjonen bak Levelized Cost of Energy (LCOE), metrikken som grønnlobbyen elsker å vise frem. LCOE utelater de enorme kostnadene ved nettbalansering, reservekraft, nedkjøring av produksjon, utbygging av transmisjon og subsidier – alt som kreves for å holde liv i det grønne bedraget.
I den virkelige verden – der regningene faktisk skal betales – har Storbritannia skapt noen av de høyeste strømprisene på kloden, opptil fire ganger høyere enn i USA. En tredjedel av skottene lever i energifattigdom. Men de reelle kostnadene dukker aldri opp i de blankpolerte diagrammene som fremstiller manipulert data der vind og sol framstår som billig.
Priskontrollene fra Great Britains Office of Gas and Electricity Markets dominerer nå folks hverdagssamtaler, forsterket av hver vintersesongs angst over levevalg. «Varm opp eller spis» har gått fra slagord til virkelighet. Det landet som en gang drev den industrielle revolusjonen, har skamfullt påført sine innbyggere energifattigdom. Familier rasjonerer varme mens politikere feirer dekarboniseringsmål.
En leser fortalte avisen Independent om å bare varme opp ett rom med en vedovn – en levestandard fra 1800-tallet som nå er tilbake 200 år senere. Slik ser altså den «grønne industrielle revolusjonen» ut som ble lovet av kunnskapsløse energipolitikere.
Og alt dette for hva? For at Storbritannia skal redusere sitt ubetydelige bidrag til globale utslipp av harmløs karbondioksid. I mellomtiden bygger Kina og India kullkraftverk for å drive produksjonen som eksporteres dit fra land som har kastet bort sin industrielle styrke.
Produsenter har lite valg annet enn å flytte når en «karbonskatt» og hardhendte reguleringer av CO₂-utslipp kunstig driver opp energikostnadene. Stålprodusentene ligger nede med knærne i bakken, med energiregninger som har økt med milliarder og gjort britisk stål ukonkurransedyktig mot utenlandske konkurrenter som er fri for net-zero-dogmet.
Galskapen er mest synlig i Nordsjøen. I tiår var offshore olje og gass kronjuvelene i den britiske økonomien – billig, pålitelig energi og inntekter til offentlige tjenester.
I dag ofres denne ressursen på klimateologiens alter. Statsministerens straffende windfall-skatter og nektelse av nye lisenser har i praksis drept videreutvikling i Nordsjøen. Investorer har flyktet. Plattformer demonteres. Tusenvis av kvalifiserte arbeidsplasser forsvinner.
Sammenlign med nabolandet Norge, som fortsetter å utvinne olje og gass fra havet og selge til globale kunder – inkludert Storbritannia. Mens Storbritannia river ned sin energisuverenitet for å tilfredsstille grupper som Extinction Rebellion, beriker Norge sine innbyggere og fyller sitt oljefond.
Kontrasten er ydmykende. I 2024 importerte Storbritannia over 50 % av sitt naturgassforbruk fra Norge.
Forsvarere av denne britiske kollapsen peker på alt annet enn sannheten. De skylder på Brexit og Russland-Ukraina-krigen. De skylder på en «global resesjon», og later som om Storbritannias avindustrialisering ikke er et unntak. Men den grunnleggende årsaken til kollapsen er den «grønne» agendaen som det politiske etablissementet har stått for i 20 år.
Det er en tverrpolitisk fiasko. De konservative jaktet «grønne stemmer» ved å forby fracking og demonisere diesel. Labour-partiet doblet ned med net-zero-pålegg som trosser fysikkens og økonomiens lover. De har bygget et strømnett som er skjør overfor været og dyrt for brukerne.
Et korstog for å unngå en innbilt klimakatastrofe i fremtiden har skapt en svært reell økonomisk katastrofe i nåtiden.
Opprinnelig publisert i Real Clear Markets 21. januar 2026.
Vijay Jayaraj er vitenskaps- og forskningsmedarbeider ved CO2 Coalition i Fairfax, Virginia. Han har master i miljøvitenskap fra University of East Anglia og postgraduate-grad i energiledelse fra Robert Gordon University, begge i Storbritannia, samt bachelor i ingeniørfag fra Anna University i India. Han har også jobbet som forskningsmedarbeider ved Changing Oceans Research Unit ved University of British Columbia i Canada.
